(PressFire.no): «Resident Evil»-serien har alltid vært en trendsetter innenfor sjangeren serien levde i, helt fra survival horror ble allemannseie da medlemmene i S.T.A.R.S. søkte tilflukt i det herskapshuset i «Resident Evil 1».
Med «Resident Evil 4» tok derimot Capcom av seg hanskene – de skulle finne opp kruttet på nytt for en serie som hadde blitt litt stagnert med sine statiske kameravinkler og «tanks»-aktig kontrolloppsett, i en tid hvor datidens konsoller kunne utrette så mye mer.
Det tok enormt med tid og innsats, og to-tre skrapa versjoner (der restene av den ene ble til «Devil May Cry»-serien), før de fant retningen.
Men for en retning det var.
Spillet var intet mindre enn en åpenbaring da det kom, ikke bare fordi den pushet GameCube (og senere, PS2) til bristepunktet rent grafisk, men også fordi spillet i seg selv var så gøy å spille, med en ny kameravinkel for serien, en mer actionpreget stil og et hav av nye systemer.
Serien famlet litt etter dette, der spill nummer fem og seks forsøkte litt for mye å være action-blockbustere, men «Resident Evil 4» skulle forbli toneangivende.
Ikke bare for serien – «Resident Evil Village» er skapt på samme lest – men for en stor del av spillbransjen.
Det er ikke en overdrivelse når jeg sier at dette var en av de viktigste spillutgivelsene, som var med på å lose spillmediet inn i en ny æra på midten av 2000-tallet og «HD»-generasjonen som kom.
Spillet redefinerte hva et tredjepersons action-skytespill skulle være, og utviklere så til det for veien videre: Spill som «Gears of War», «Uncharted», «The Last of Us», «Dead Space», «God of War», «Bioshock», «Bloodborne», «Mass Effect», «Batman: Arkham Asylum», «GTA» og utallige andre er direkte inspirert av det som ble gjort her.
Bruken av kamera over skuldra kombinert med skytemekanikken gjorde «Resident Evil 4» til suksessen det ble, men også byggingen av verdenen, gameplay og pacingen var ulikt noe annet på den tiden.
Jeg kunne sittet og slevet over originalen i timesvis her, men nå har vi altså en remake å snakke om.
Kronjuvelen
Capcom har metodisk (nesten, i hvert fall, RIP «Code Veronica») gått gjennom hele «RE»-hovedkatalogen og oppdatert spillene sine, stort sett med fantastiske resultater.
De har for lengst skjønt hva det er som gjorde spillene så bra i utgangspunktet, og injisert moderne elementer, grøss og gru rett i hovedpulsårene på serien – men likevelt beholdt det som fungerte.
Med «Resident Evil 4» gjør de det igjen. Takk og lov.
Capcom vet at dette er kronjuvelen i samlinga. Dette er remaken de måtte få til rett. Og de har dratt fram det dyreste sølvpusset for anledningen.
Fra første sekund er det tydelig at den aller fineste kammen er dratt ut av skuffa for å gå over hvert gresstrå og plankebit, hvert område og hver figur. I hvert fall om du spiller på PC, PS5 eller Xbox Series X, der spillet ser helt nydelig ut. (PS4-versjonen er tålbar, men er et knepp ned i det grafiske.)
Redningsoppdrag
Lite er endret rent historiemessig, selv om den tjukkes litt til i kantene der originalen kanskje var litt vel spartansk, og rollegalleriet får mer skjermtid enn før.
Du er Leon S. Kennedy, kjent fra det andre spillet i serien, som må reise til Spania for å redde presidentens datter, Ashley Graham.
Hun har blitt kidnappet av en kult ledet av den gale Osmund Saddler, som sammen med sine lakeier har brukt en parasitt kalt Las Plagas til å ta over et lite stykke av landet – og dets innbyggere.
Disse har blitt til zombie-aktige (men langt mer aggressive og smarte enn sine hjernespisende søskenbarn) monstre av typen «nå skal du kvestes».
Dermed er bakteppet satt for et salig kaos, spesielt ettersom Leon selv er blitt en våpen- og nærkampspesialist av de sjeldne.
Overlevelsesskrekk
Spillet lener seg kraftig på «survival»-delen av «survival horror»-sjangeren, der du må løpe gjennom horder av fiender som kommer mot deg med alt fra høygafler til økser – eller senere i spillet: Maskingevær og rakettkastere.
Her går spillet fra vanvittige seanser til enda mer vanvittige seanser.
Du er raskt innom en landsby hvor en motorsag-galing løper etter deg, til en grotesk innsjø, via katakomber og kirker til slott, fabrikker og militærinstallasjoner. Du slåss mot kjemper og troll, ulver og insekter, folk, fe og ekle skapninger jeg ikke har et navn på engang.
Variasjonen er enorm, og fremgangen konstant. Her er det ikke ett stort herskapshus å tråkke fram og tilbake i, men nye ting å se hele tiden.
Å slåss mot de utallige ganadosene, ikke-zombiene, er så dynamisk og gøy at det aldri mister futten.
Denne variasjonen speiles også i måtene du kan slåss på, som sper på til å gjøre spillet nesten uendelig gjenspillbart.
Innimellom kommer det sekvenser og bosskamper som endrer hvordan du spiller eller tenker helt. Godteposen går liksom aldri tom. Det er rett og slett ikke tid til å få det kjedelig her, og spillet holder koken hele veien gjennom.
Samlemanien senker seg
På veien sanker Leon både saltmat og søtmat og penger og gull med ustanselig apetitt.
Og det er her magien i «Resident Evil 4» ligger:
For Capcom har bortimot perfeksjonert balansen mellom «oh shit oh shit oh shit»-øyeblikkene hvor alt virker å gå til helvete hvert tredje sekund, med rolige stunder hvor du får tid til å utforske og støvsuge områdene for de nevnte skattene, gåter og annet rusk og rask.
Ofte finner du ammunisjon og bruksgjenstander når du utforsker, men skattene du samler kan selges hos kjøpmannen som dukker opp rundt omkring i spillet.
Hos ham kjøper du nye våpen, oppgraderer de du har fra før og får tak i spesielt utstyr. Spillet har mange våpen å velge mellom, fra en rekke hagler til maskingevær og skarpskytterrifler. Nytt i remaken er at kniven din kan oppgraderes og repareres.
Jeg tenkte først at det var en kjedelig nyvinning at kniven kunne ødelegges (for man brukte den jo hele tiden i originalspillet), men her er den så allsidig og kraftig at det føles helt greit – den lar deg både blokkere angrep og gjøre motangrep – og man er uansett aldri langt unna å finne en ny kniv inntil kjøpmannen popper opp igjen.
Nytt er det også at kjøpmannen vil gi deg spesifikke oppdrag, for eksempel å få tak i et gullegg eller å skyte noen blå medaljonger i et område. Det gir deg edelstener i retur, som kan byttes inn i enda mer utstyr.
Den mystiske kjøpmannen fungerer også som et lagringspunkt og et avbrekk hvor du kan gå gjennom utstyret ditt. Om du er glad i «Tetris» er det bare å klaske hendene sammen her:
Leon har med seg en (oppgraderbar) koffert hvor du selv må romstere rundt for å få plass til ting. Få spillgreier har gjort meg mer stolt enn når jeg har stablet og vendt på håndgranater, ammobokser, blomster (!) og egg (!!) i en stresskoffert for å få plass til en fisk jeg fanget.
For så å måtte spise den med én gang fordi jeg ble skutt med armbrøst.
20 timer gru og grøss
Der «Resident Evil 2» og «Resident Evil 3» var totaloverhalinger på et mer fundamentalt nivå, er remaken av spill nummer fire nokså familiært for de som spilte 2005-utgivelsen.
Sånn sett kan vi kanskje si at denne remaken erstatter originalen i en større grad enn de andre. De to versjonene spilles forholdsvis likt, selv om innholdet og innpakningen er kraftig oppgradert.
Men det skaper også forventninger for blodfansen.
Der nye spillere forståelig nok vil synes alt er slik det «skal være», vil disse legge merke til alt som ikke er slik det var – men om du var redd for at mye var kuttet eller gjort «seriøst» kan jeg berolige.
Så godt som alt er med denne gangen, og det føles ut som Capcom har lagt til like mye som de har barbert vekk – og det som er klippet var for det meste bare fyllmasse, spesielt mot slutten av spillet (kanskje med unntak av en bestemt boss som glimrer med sitt fravær).
Likevel tok det meg godt og vel tjue timer å komme meg gjennom spillet, til tross for at jeg må ha spilt gjennom originalen ti ganger og sannsynligvis kan ploge gjennom spillet i søvne.
Det er særdeles solide greier for et spill som nesten ikke har backtracking i det hele tatt, og som kaster nye områder og fiender på deg igjen og igjen.
For et spill med et slikt tempo og slike produksjonsverdier er det nesten uhørt.
Og da har jeg ikke låst opp halvparten av det jeg kunne eller samlet alle hemmelige skatter. Spillet er et av de mer gjenspillbare som finnes, og jeg ser glatt for meg at jeg kommer til å gå for 100% her.
Briljerer med forventningene
Kjennskapet til originalen gjorde det ekstra spennende å se om utviklerne kunne greie å overraske meg her.
Capcom leker seg med forventningene jeg hadde hele tiden her. Du kommer til områder som er akkurat slik du husker de, før utviklerne kaster en kjepp inn i maskineriet. Fiender er til å begynne med der du husker de var, før helt nye varianter kommer der du minst venter det.
Rom er flyttet rundt på, hele sekvenser kommer i «feil» rekkefølger.
Bare så enkle grep som at du kommer til kjente bygninger fra motsatt retning er nok, og med ett er alt skumlere – fordi du ikke vet hva som skal skje.
Spillet strømlinjeformer mange av områdene fra originalen hvor man kanskje brukte litt for lang tid på å gjøre det samme om og om igjen, men bygger samtidig ut andre.
Campy moro
Samtidig er det så mange throwbacks, så mange ting som fikk meg til å trekke på smilebåndet – ja, egget er fortsatt i komfyren! – som jeg egentlig hadde regnet med at de klippet ut.
For «Resident Evil 4» er et skikkelig …spillete spill. Et spill som ikke bryr seg med å forklare hvorfor ting er slik de er.
Hvorfor du skyter medaljonger og samler ølkrus og karafler trenger du ikke bry deg om – du skal bare ha skatter å selge for å kjøpe bedre skyts av den like uforklarte kjøpmannen.
Lite er endret av humoren i spillet også. Samme hvor grusomt ting blir (og vi snakker rimelig voldsomme og blodige greier her), så lirer Leon av seg et imponerende antall one-liners idet hoder knases av suplex-er og snurrespark (det kommer et «herlig» crunch om du tar fiender av dage slik».
Men det er jo akkurat sånn vi vil ha det!
Mer av det gode. Mer av det beste!
Det er egentlig ganske enkelt å forklare hva «Resident Evil 4 Remake» er:
Det er Resident Evil 4, banalt nok som den forklaringen er, bare mye mer. Mer raffinert, mer spisset, mer påkostet, mer moro.
Mer mer mer!
For meg er det nesten ikke mulig å komme med bedre skussmål til et spill. For det er ikke uten grunn at originalen er et av de beste spillene som finnes, og som fortsatt er suverent morsomt å spille, 18 år etter lanseringen.
Så kan vi jo sikkert krangle om en remake som bruker såpass mye av grunnmuren fortjener å bli hyllet på samme måte som originalen, men da kan jeg kontre med at jeg synes remaken her bare rett og slett er enda bedre.
Og dermed også et av de beste spillene som finnes.
For når resultatet er så bunnsolid, så innmari gøy og så fantastisk gjennomført som her – når jeg umiddelbart etter tjue timer og endt gjennomspilling kjører i gang en «New Game +» – ja, da er sekseren lett å trille.
Et mesterverk på alle mulige måter, om du spiller «Resident Evil 4» for første gang eller ei.
«Resident Evil 4» lanseres til Xbox Series S/X, PlayStation 4, PlayStation 5 (testet) og PC 24. mars. Spillet skal få PSVR2-støtte en gang i fremtiden, samt en oppdatering som legger til «Mercenaries»-modusen, hvor du skal knerte bølger av fiender for å få toppscore.
