Den største overraskelsen med «Resistance 2» er kanskje hvor annerledes opplevelsen er fra det første spillet. Det er først ved dette spillet at du skjønner hvor middelmådig det første spillet egentlig er.
Alle deler av spillmekanikken er drastisk forbedret. Det litt frustrerende checkpoint-systemet fra det første spillet er erstattet med et langt bedre system. I det første spillet kunne du risikere å spille større deler på ny og ny for å banke gjennom noe fremgang.
I oppfølgeren er det langt tettere mellom hvert checkpoint og i tillegg er lastetiden fra du dør til du er klar igjen veldig kjapp. Den største forskjellen er allikevel selve atmosfæren i spillet.
LYSERE LANDSKAP
I det første spillet var det et trangt, gråbrunt og småtrist England som var rammene. I «Resistance 2» er det en 50-talls ”atom-frykt og retro-alien-monster-film”-atmosfære som er langt mer kledelig for spillet.
Både områder og fargepaletten er også mye mer varierende. Selve områdene gir også en følelse av å være veldig liten i en veldig stor krig.
Himmelen over Chicago er dekket med enorme romskip og krigen mellom Chimera og mennesker foregår over alt.
Følelsen av enorme størrelsesforskjeller bidrar til en følelse av et langt åpnere spillunivers, selv om jeg tviler på at det egentlig er noe friere enn det forrige spillet i praksis. Det er fremdeles veldig linjært og selve områdene du kan bevege deg på er ikke spesielt store, men så lenge det ikke hemmer opplevelsen nevneverdig ser jeg på det som uproblematisk.
At spillet også har veldig varierende områder bidrar til at spillet har flere strenger å spille på enn før. I det en øyeblikket runder du tusen hjørner i trange korridorer i et stort forskningskompleks, mens du i neste øyeblikk sniker rundt i et frodig skogsområde. Og det er når du er utendørs at spillets grafiske kvaliteter kommer frem.
I skogen er skogbunnen ekstremt detaljert og lyseffektene med solen som skinner mellom trærne gjør opplevelsen temmelig stemningsfull.
TRÅKKER I KJENT STI
Dessverre er grafikken ganske varierende, og kommer ikke til sin rette i starten av spillet. Senere kommer det øyeblikk som kan ta pusten fra deg, men det finnes også utrolig generiske områder som ligner åttiørten andre spill, inkludert det første spillet i serien.
Mange av våpnene kjenner du igjen fra forrige spillet, men Insomniac introduserer også et nytt arsenal.
Våpnene er kreative, nyttige og morsomme å bruke. Noe som er en stor fordel i et spill hvor 98% av tiden brukes til å skyte. Spesielt dette med sekundærbruk, som aktiviseres med R2 bidrar til kreativitet.
Alle våpen har to måter å brukes på, noe som er ganske vanlig i denne typen spill, men i «Resistance 2» så er de faktisk nyttige og bidrar til kreativitet. Det at Insomniac har valgt å inkludere bosser er også en vellykket formel for spillet.
Bossene varierer ekstremt i størrelse og krever ganske forskjellig tilnærming, noe som bidrar til brekk i deler som kan være litt ensformige i actionorienterte FPS'er.
Spillet engasjerer dermed på en helt annen måte enn forrige spill. Med muligheten til å spille en alternativ historie av enspiller-modusen med hele åtte spillere som samarbeider og at hele 60 spillere kan konkurrere online med komplett klan-system gjør «Resistance 2» til det mest komplette skytespillet på PlayStation 3.
