(PressFire.no): Har du tidligere erfaring med den tyske utvikleren Piranha Bytes, da kan du lett gjette deg til hva «Risen 3: Titan Lords» byr på.
Et actionrollespill av den gode, gammeldagse skolen - som krever mye tid, tålmodighet, toleranse og dedikasjon. Et ambisjonsnivå som er vanvittig mye høyere enn ressursene selskapet har til rådighet. Imponerende mye innhold, og en sjenerøs mengde aktiviteter.
På andre siden leverer de en like sjenerøs mengde tekniske feil og mye rusk i maskineriet.
Et kålete og upresist kampsystem, som først fungerer etter at du har viet mye energi og mange timer på oppgraderinger. Primitiv grafikk og sporadiske frustrasjoner. Samt mye underholdning for pengene, hvis du klarer å overse alle svakhetene.
Går baklengs
Mens spillmediet tar store sprang hvert eneste år, har Piranha Bytes mer eller mindre stått på stedet hvil siden de debuterte med PC-klassikeren «Gothic» tilbake i 2001.
Etter hvert som Piranha Bytes har tatt turen over til konsollene med «Risen»-sagaen vil sikkert mange påstå at selskapet har tatt flere skritt tilbake.
Hvert kapittel av denne serien har snevret inn ambisjonsnivået litt, og firet litt på vanskelighetsnivået i håp om å tiltrekke seg nye, yngre spillere. Men dette er fortsatt nisjespill, som faller mellom to stoler. Ikke helt hardcore nok til å appellere til veteranene, og for teknisk klossete til å konkurrere med kommersielle konsollspill.
Piranha Bytes er trofaste fanebærere for en rollespillstil som vi mest forbinder med musesyken, og personlig er jeg såpass svak for sjangeren at jeg er fullt villig til å unnskylde mye - selv om det er beint umulig å unnskylde alle problemene med «Risen 3: Titan Lords».
I forkant av lansering hørte vi stadig at dette tredje kapittelet skulle dra serien tilbake til røttene, og fjerne seg fra sjørøvertemaet i forgjengeren «Risen 2: Dark Waters». Bare tullball og sjøsprøyt.
Dette kunne like gjerne ha vært en utvidelsespakke med tittelen «Risen 2.5: Murky Waters». Vi er tilbake på de samme tropiske øyene, og kjemper mot mange av de samme udyrene. Så ja, dette er mer av det samme.
Fortsatt hundre prosent et piratrollespill, og det er for så vidt helt greit i mine øyne. Det gir i alle fall Piranha Bytes muligheten til å rette opp problemene med forgjengeren, pusse opp grafikken og overhale kampsystemet.
Ha, right. Den primitive grafikken er på lav linje med «Risen 2», og spillet er like overlesset med tekniske problemer. Små og store bugs dukker opp med jevne mellomrom under hele eventyret.
Detaljer i miljøene popper først opp etter flere sekunder, og bildefrekvensen dupper så fort du beveger deg litt raskere enn joggetempo. Det lave budsjettet gjør seg gjeldende i alt fra de primitive figurmodellene til det kronglete menysystemet.
Har skranglete sjarme
Vi testet ut spillet på PS3 (PC-versjonen er forhåpentligvis smidigere), og det er beint umulig å forsvare at en konsollutgivelse anno 2014 er så til de grader teknisk klossete. Men tingen er at «Risen 3» fortsatt er mye moro, og full av skranglete sjarm. La gå at sjarmen er dypt begravet, og først viser seg noen timer ut i spillet.
«Risen 3: Titan Lords» gjør ikke seg selv noen tjenester ved å starte opp med de verste sekvensene i hele spillet. Først et defekt sjørøverslag, som viser seg å være et mareritt i hodet til seriens nye hovedperson.
En bråkjekk rabagast med munnen full av ramsalte fyord, som er den navnløse sønnen til den legendariske sjørøverkapteinen Steelbeard. Så for enkelhetens skyld, la oss bare kalle ham for Stålskjegg junior.
Han er dessuten lillebroren til «Risen 2»-kjenningen Patty, som i kjent stil er utkledd i den typen Halloween-kostyme fantasiløse bimbos foretrekker.
Ja, «Sexy Pirate»-kostymet. Arrr, tyrker-shots! Junior har dratt med seg sin tøsete storesøster på skattejakt i et tempel ved krabbekysten, i en prolog som er såpass klønete iscenesatt at mange trolig vil melde seg ut - og umiddelbart finne seg noe helt annet å spille.
Men hvis du holder ut den neste timen forbedrer alt seg betraktelig. Skattejakten ender med at en ond demon røsker sjelen ut av brystkassen til junior, og drar den med til underverdenen.
Patty begraver den døde lillebroren på stranden, men to uker senere blir han gjenopplivet av en annen gammel kjenning: den smårare villmannen Bones. Den dårlige nyheten er at junior står i fare for å bli forvandlet til en demon, med mindre han får orden på sjelen sin.
Den gode nyheten er at hele verdenen nå er vidåpen, og at du kan seile hvor du vil med Bones ved din side.
I løpet av spillets gang rekrutterer du en hel gjeng med medhjelpere (deriblant Patty), men Bones forblir den mest underholdende kumpanen. Ikke minst fordi at han høres ut til å være stemmelagt av en snydens full skuespiller som nylig ble avskjediget fra The Shakespeare Company på grunn av alkoholproblemer, og som fra tid til annen må sove ut rusen mens en annen skuespiller tar over oppgaven (med all respekt til britiske Ian Conningham, som i motsetning til de flere andre stemmeleggerne i «Risen 3» angriper oppgaven med mye energi og innsatsvilje).
Det hjelper med hjelp
Det faktum at du kan dra med deg en medhjelper på eventyrene gjør det kålete kampsystemet mer overkommelig – siden du kan overlate de mest vriene basketakene til de udødelige kumpanene.
Kartet er til stor del er resirkulert fra forgjengeren, men det har skjedd mye på de tropiske øyene siden sist som forhindrer at dette bare blir en reprisesending. Onde krefter fra Underverdenen har tatt kontrollen, så skyggedemoner og helveteshunder må bekjempes. «Oblivion»-aktige portaler må lukkes, spøkelseskapteiner må overvinnes.
De åtte øyene vi finner på kartet er ikke digre, men de er tilstrekkelig omfattende til at man kan bruke en del timer bare på å utforske områdene. Det er en masse skjulte greier å oppdage her i tillegg til byene: skattkister å grave opp, huler, hemmeligheter og en endeløs rekke med beist å slakte.
Masse innhold
Si hva du vil om Piranha Bytes, de er i alle fall ikke gnine når det gjelder innhold. Det er en rekke forskjellige systemer under panseret, og et utall av valgmuligheter. Man møter en masse roller under reisene, og så godt som alle tilbyr sideoppgaver, fornøyelige historier og hjelpemidler.
Du har snart lommene stappfulle av «quests», som alle belønnes med gull og erfaringspoeng. Oppgraderingssystemet har dessuten litt dybde: alt du foretar deg premieres med «glory», erfaringspoeng som kan brukes på en rekke forskjellige evner.
For å trene opp disse evnene må du imidlertid få opplæring av folk du møter på din glade vei, og utdannelsen koster penger. Så det er alltid en avveining her, om hvorvidt du har tilstrekkelig med gull, tilstrekkelig med erfaring - og hvilke evner du foretrekker å bruke tid på å utvikle. Det er langt flere av dem enn du har muligheten til å benytte deg av, så du er nødt til å spesialisere deg.
Disse evnene påvirkes dessuten av hvilket laug du blir medlem av, og du kan bare velge en av dem – enten du foretrekker krystallmagikerne på Taranis, de noble Voodoo-piratene eller demonjegerne på Calador.
En del av oppgavene er bare varianter av gamle travere fra sjangeren, og i overkant mye dreier seg om å hente ting for folk som er for late til å gjøre et ærlig arbeidsslag selv. Men på veien skjer det også fra tid til annet noe totalt overraskende: du lærer å forvandle deg til en papegøye, og kan trene opp nusselige apekatter til å begå kriminelle handlinger.
Man møter soldater med rusproblemer, som er hekta på sopp. Må hjelpe en schizofren sjørøver som hører stemmer i hodet, og beskytte en bakfull voodooprest fra iltre bavianer. Det er sånne, små skruballer og uventede sidespor som gjør «Risen 3» til en spillopplevelse som er verdt de sporadiske frustrasjonene og mange svakhetene.
Et par uker tilbake testet undertegnede ut actionrollespillet «Sacred 3», som var så strømlinjeformet, kjedelig, spartansk og anonymt at jeg bare gledet meg til å bli ferdig. «Risen 3» har i det minste sjel, så selv om alle skavankene senker helhetsinntrykket flere hakk er de ikke riktig nok til å spolere all moroa.
Med tanke på hvor mange rollespill som slippes den nærmeste tiden er det et åpent spørsmål om «Risen 3: Titan Lords» fortjener å bli prioritert, men har du sansen for sjangeren faller vektskålen i favør for sjarmen.
