(PressFire.no): Det er noe med et håndlaget, formfast stykke arbeid i en klassisk, ærverdig sjanger jeg alltid – enten det er første eller titusende gang jeg ser det – må ta hatten av for, på lik linje med geniale nyskapninger som revolusjonerer et eller annet og får meg til å tenke nytt.
I tilfellet «Rob Riches» er det snakk om en minst førti år gammel type spill som tydeligvis ikke trenger revisjon for å fortsatt være aktuell, der man dytter (ikke drar eller bærer) på firkantede kasser og plukker opp mynter. Det er dritbra, og det er tidløst.
Å føle seg smart
Det ligger selvfølgelig uendelig potensial i å tilføre nye idéer (les: «Portal»), men i begrensning ligger uansett rammeverket for en intellektuell utfoldelse som gir oss stimuli og glede hver gang et eller flere kreative hoder tar seg bryet med å forlyste oss. I tradisjonelle spill er det snakk om logistikk og romlige gåter, i litteraturen er det haiku eller noveller, og i musikken betegnes det som klassisk komposisjon. Tradisjonen vet hva den driver med, og den skal bevares og videreføres.
Jeg er på nippet til å mene (i likhet med mange konservative stemmer i kritikken av eldre kunstformer) at enkelte kreasjoner oppleves som bra fordi de tangerer med et allmennmenneskelig instinkt. I tilfellet «Rob Riches» handler det om å dytte på objekter for å samle andre objekter og føle at man er smart. Mennesker liker simpelthen å rydde i et kaos; å skape systematisk harmoni i møte med et opplevd problem.
Kan jeg bedømme et spill basert på hva det gjør med min forestilling om egen intelligens? Svaret er ja; jeg kan skrive stort sett hva jeg vil. Jeg løfter dette fram som den ypperste egenskap for spill i sjangeren. Dersom man vil føle seg smart, kan man spille «Rob Riches». Dersom man vil at andre skal føle seg smarte, kan man kjøpe spillet til dem, på Android, iOS eller PC. Desto bedre: Hvis man vil at man selv eller andre skal oppvurdere romlig intelligens som en spesielt positiv menneskelig egenskap, samtidig som de adopterer denne intelligensen som identitetsmarkør og bygger troen på sin egen fortreffenhet, kan man kjøpe «Rob Riches». Det koster 52 kroner.
Ingenting overflødig
Megapop har laget en perfekt iterasjon av det de har prøvd å få til. Ingenting i spillet er overflødig, og samtlige av de vanskeligste brettene er imponerende ikke bare fordi jeg føler meg smart, men fordi jeg ser for meg de geniale hodene som har laget de innviklede gåtene der tilsynelatende enkle spørsmål alltid har kompliserte svar.
Likevel spiller jeg «Rob Riches» med en viss grad av utålmodighet og lengsel etter nettopp nye innfallsvinkler og opplevelser. Jeg er 34 år gammel og begynner å bli lei av dette nå. Megapop har laget perfeksjon, og jeg triller 4 på terningen rett og slett fordi de ikke har gjort noe annet enn det de har gjort. Kall det slemt eller respektløst; det er det kanskje.
Kanskje bunner det til syvende sist i det samme som trekker spillet opp: Jeg har dyttet mange kasser i mitt liv. Det er grenser for hvor smart det får meg til å føle meg.
«Rob Riches» anbefales på det varmeste – til alle som ikke øyeblikkelig ser at de ikke vil få noe ut av det.
