(PressFire.no): Her sitter jeg og finpusser på The Dead Weathers' «I Can’t Hear You». I kjent Jack White-stil har den et enkelt bluesriff, men med detaljbrekk som gjør den morsom å spille.
Det er en låt som kan høres tøff ut selv når det har grodd rust på gitarstrengene.
«Rocksmith» er en morsommere gitarlærer enn tabulaturbøker eller pedagoger som insisterer på skalatrening og har Eric Clapton på lur for når man skal være skikkelig crazy.
Genistreken er en medfølgende kabel som lar deg bruke vanlige gitarer i en interaktiv spillopplevelse som hyller seks strenger og drømmen om å temme dem.
Greit... du kan også spille bass.
Interaktiv tabulator
Med det sagt er selve systemet som interaktiv tabulatur å regne, hvor du trenes opp til å kunne spille på instinkt i stedet for å pugge sangene.
Likevel melder behovet seg kjapt for å trene på enkelte sekvenser. Men spillet har dessverre ingen smidige måter for å øve på enkeltdeler slik som «Rock Band 3». Du kan gå ut av en låt for å øve på et riff i en låt, der du i konkurrenten kan velge fritt mellom sekvenser du vil terpe på - til og med velge hastighet.
Men selve tabulaturen i «Rocksmith» er mer effektiv når du vil få en følelse for progresjonen. Det er ikke bare fordi vinkelen på systemet samsvarer bedre med tradisjonelle systemer.
Du har også tidligere innsyn i kommende toner.
På den måten er du bedre forberedt på hva som kommer, og du får oftere råd til å se ned på gitaren i ny og ne.
Her ser du alt fra sida som på en ekte gitar, i motsetning til «Rock Band 3», hvor perspektivet er fra toppen av halsen. Skjermen klarer imidlertid ikke å vise alle båndene, noe som betyr at kameraet må flytte seg opp og ned på halsen.
Men det blir på mange måter som et velkomment varselsignal om at man må flytte hånden for det som kommer.
Noen ganger oppstår det imidlertid problemer, for spillet har en dynamisk vanskelighetsgrad. Den er i utgangspunktet ganske smidig, men den kan tidvis finne på å bytte toner du ser i det fjerne. Det er litt forstyrrende, men heldigvis aldri så ille at det blir et stort problem.
Mangler morsomt spill
At selve spilldelen er så underutviklet er imidlertid et større problem. Foruten en karrieredel hvor du gradvis lærer låtene, men også samtidig låser opp alle, er det lite direkte motivasjon for å spille det. Utenom noen småspill måler du ikke poeng mot venner og ukjente på nettet.
Du mangler også en form for bekreftelse på din sensasjonelle teknikk - for det er ikke mulig å bli diskvalifisert eller buet av scenen. I «Rock Band 3» kan du velge selv, men her sklir du gjennom hele låta selv om du legger gitaren fra å gjøre ditt fornødne.
At det er valgfritt er en bedre løsning - spesielt om det er lønnsomt om du tar risikoen.
I karrieredelen låser du for øvrig opp nye gitarer, forsterkere og effektbokser. De brukes i en slags freestyle-modus hvor du kan eksperimentere med lydeffekter. Sikkert flott for personer som bare har en gitar og vil leke litt med effekter, men personlig har jeg ikke bruk for det.
Det dynamiske systemet som justerer vanskelighetsgraden blir støttet av en naturlig rekkefølge av låtene.I starten forholder du deg stort sett til enkle låter og det kan hende du bare må forholde deg til én streng. Men sakte introdusert du for mer utfordrende låter i det du blir flinkere.
Et skår i gleden
«Rocksmith» matcher delen for ekte gitar i «Rock Band 3» på de fleste punkter, og overgår det på noen, men spillet har et stort problem med etterslep i lyden.
Dette er noe Ubisoft er klare over, og hele produktet påpeker at du aldri under noen omstendeligheter bør spille det med HDMI-kabel. Da blir det uspillbart på grunn av et langt etterslep i lyden.
Derfor må du bruke analoge lydkabler, noe som for de fleste betyr å kjøpe en ny kabel om man vil ha HD-bilde. Hvis du ikke har en skjerm med komponent- eller VGA-inngang, må du ta til takke med lav oppløsning og grumsete bilde.
Men selv med analoge kabler klarte vi aldri å kvitte oss fullstendig med et etterslep i lyden. Det er fremdeles irriterende, men i det minste fullt spillbart. Det er imidlertid mest en hindring i veien mot bedre teknikk.
Den følelsen av å spille låten
«Rocksmith» klarer heller aldri å konkurrere med følelsen av faktisk å spille gitaren på låten. For der gitarlyden i «Rock Band 3» forsvinner når du bommer på anslagene, spiller du bare et ekstra lag med gitar oppå låten her.
Ironisk nok spiller du en ekte gitar, men selve følelsen av å være gitarist på låten er dessverre litt fraværende.
Det føles også som å være det «misforståtte geniet» i bandet som slutta for å jakte en ny karriere som gitaronanist. For etter magiske opplevelser i «Rock band 3», er det fort en ensom opplevelse å spille uten trommer, vokal og keyboard.
For når alt klaffer og den vrengte gitarlyden treffer ryggraden din som et sexladet rock n roll-lyn oppstår oppstår det øyeblikk med magi , men egoet ditt lander raskt idet du innser at du ingen deler opplevelsen med deg – du er alene.
Ja, du kan spille med en bassist eller annen gitarist også (og vokalist som ikke får poeng), men det er ikke nok for å løfte opplevelsen til noe annet enn glorifiserte øvingstimer. Og da er vi ved kjernen – det er morsommere enn å øve på den gamle måten, men det er langt fra like morsomt som det kunne vært.
Om du aldri har tatt i en gitar før, er jeg også usikker på om du får så mye ut av dette. Første terskel er såpass høy at jeg mistenker at det er folk med litt støv på gitaren som får mest ut av spillet.
«Rocksmith» har imidlertid noe «Rock Band 3» ikke har - kabelen som lar deg bruke en vanlig gitar i et musikkspill. «Rock Band»-gitaren fra Fender er for lengst ute av produksjon og vanskelig å få tak i.
Min stille bønn er at Ubisoft og Harmonix tar opp dialogen for å bli enige om hvordan vi kan få brukt kabelen til «Rocksmith» i «Rock Band 3». Selve spillet er nemlig flere hakk over «Rocksmith».
Det hadde vært helt magisk, for selv om låtutvalget i «Rocksmith» er av god smak, kan det ikke konkurrere med over tusen låter i «Rock Band 3»-universet.
«Rocksmith» ble sluppet til Xbox 360, Ps3 27. september. Pc-versjonen slippes 18. rocktober.
