(PressFire.no): Det kan se jævlig mørkt ut der du kaver rundt og graver deg bare lengre og lengre ned i dine egne dårlige avgjørelser. Ditt eget tankemønster og tilnærming til problemer har blitt din største fiende. Du tok en «snarvei» som viste seg å være et sort hull, nå rekker du ut en desperat hånd i håp om noe å ta tak i.
Motivasjonen ligger skadeskutt i en pøl og smarte løsninger eller tøffe valg er eneste utvei.
Har du missa noe? Kan du få støtte fra noe som helst? Er det letteste å bare gi opp? Orker du å begynne på ny?
Men du var ikke villig til å gi helt opp ennå og velger å roe nervene og trekke pusten for å gå metodisk til verks. Hvor er veien til tryggere grunn?
Og plutselig dukker det opp et lite lysglimt i det fjerne – en ørliten bevegelse i riktig retning. Det tar lang tid, men du finner endelig underlag du kan bruke for framdrift.
Håpet er tent. Motivasjonen reiser seg som fuglen Fønix og skinner som Nordstjerna på en bekmørk nattehimmel.
Livssimulator
«Snowrunner» handler ikke om romantisering av en trucksjåfør sitt liv, men om livsmestring - om å ta avgjørelser og så leve med dem - på godt og vondt. Og ikke minst hvordan du takler et voldsomt nederlag basert på dem. Det er krisehåndtering hvor man kan straffes hardt for lettvinte eller utålmodige løsninger, men også hvor belønningen kan være ekstremt stor for den kreative eller smarte løsningen.
Det er en emosjonell berg-og-dalbane med flere dramatiske vendinger enn en gresk tragedie. Trygg og uredd i det ene øyeblikket, men hele kroppen spent og holder pusten i det neste. En liten stein i en motbakke kan velte en time med møysommelig og nøye planlagt investering.
Fra utsiden kan man også fort mistenke «Snowrunner» for å kun være barnslig fetisjering av store maskiner, men ikke ta feil - dette er et intellektuelt spill. Det er din egen evne til å forholde deg til fysikken som sitter i førersetet.
Og det er her spillet virkelig skinner - dette er ikke egentlig en kjøresimulator, hvor alle detaljer i avanserte lastebiler er møysommelig gjenskapt. Her er det automatgir som gjelder.
Misforstå meg rett - kjøretøyene er akkurat passe troverdige i sin opplevelse og har en berettiget hovedrolle, men det er i underlag og landskap hvor dette er en maktdemonstrasjon. Og hvis man ser bort fra forløperne «Spin Tires» og «Mudrunner», så har man egentlig lite å sammenligne med. Dette er i en egen klasse.
Genistrek
Der kjøreegenskaper er akkurat passe enkle og forståelige er underlaget og landskapet nøyaktig som man forventer at det skal være. I så måte er «Snowrunner» mer et fysikkbasert spill hvor man løser problemer enn en kjøresimulator.
Og akkurat det er en genistrek fra utviklerne, for det gjør spillet vesentlig mer tilgjengelig for personer som ikke får spontantenning av eksotiske firehjulstrekkere med rare navn. Man kommer ekstremt langt med grunnleggende forståelse for firhjulstrekk og differensialsperre.
Med det innabords kan hvem som helst sette seg i bilen for å ta oppdrag - og derfra er spilldesignet i velkjent og effektiv form: tjen penger og erfaringspoeng for å kjøpe feitere kjøretøy.
Det hører med til historien at oppdragene kanskje blir litt like etter hvert, men de tilbyr heldivis stor frihet i hva som må løses når. Er du lei av å dra på betongplater gjennom gjørmehull etter gjørmehull, så kan du sette deg i en mer lettbeint doning for å dra på oppdagelsesferd inn i det ukjente. Du blir virkelig belønnet for å utforske.
«Snowrunner» er en genistrek i hvordan man gjør noe som egentlig er veldig smalt interessant for «alle»
Uforløst potensial
Samtidig ligger det nærmest uendelig med uforløst potensial her - en fullstendig skivebom av en flerspillerdel er den åpenbare.
Det viser seg at man egentlig ikke bør samarbeide i spillet, fordi det kun er verten som får fullført oppdragene - uansett hvem som gjennomfører dem. Å alliere seg med flere kompiser hørtes ut som en åpenbar klassiker, men her har utvikleren skutt seg selv i beinet.
Utvidede oppdrag med fokus på at flere må samarbeide er et naturlig neste steg og kan åpne for helt nye måter å spille «Snowrunner» på.
Brukergrensesnittet er også nærmest helt ubrukelig og kan bare ha vært designet etter tre vodka-shots rundt happy hour. Man lærer seg til slutt hva som fungerer hvordan, men det er garantert med en eller annen kostnad i bortkastet tid eller oppdrag.
På sitt beste er «Snowrunner» nærmest en euforisk opplevelse etter å ha klart det umulige, mens det i neste øyeblikk sparker deg der det gjør mest vondt og spytter deg i trynet.
Men det ene er også helt avhengig av det andre, og det er nettopp det som gjør det så magisk.
