(PressFire.no): «Space Run» minner meg veldig om brettspillet «Galaxy Trucker», der du må sette sammen et sjanglete romfly, sende det ut i rommet med verdifull last, og håpe på at ingeniøren i deg har puslet sammen en bærekraftig konstruksjon.
Det er vanskeligere enn det høres ut.
Puslespillet du driter deg ut i
For det første har du begrenset med byggeplass. For det andre må du ta høyde for samspillet av moduler du trenger for å få kanoner, energiskjold og batterier oppe å kjøre.
Det er et skikkelig puslespill som er mer interessert i å se hvor spektakulært du kan drite deg ut, enn å se deg krysse målstreken.
Grunnen til at jeg nevner det, er fordi «Space Run» på mange måter handler om akkurat det samme. Du sendes ut på oppdrag i rommet for å frakte verdifull gods fra punkt A til B.
Forskjellen er at mens du i «Galaxy Trucker» klistrer sammen skrothaugen din på forhånd, før oppdraget, følger du her skippertaksregelen og gjør alt i siste liten. Faktisk mens du allerede er på oppdrag og ser konturen av asteroideregn og flåter med rompirater forme seg på horisonten.
Den håpløse unnasluntringen er egentlig bare et resultat av økonomisk mangel. Et fullført oppdrag butter i gull og glitter, selvsagt. Men finansieringen av skipet du bruker skjer kun underveis, idet du skyter ned tjuvrader med kanontårnene dine og samler skrapmetallet de etterlater seg.
Klassisk, med en twist
Har du spilt spill som «Pixel Junk Monsters», eller hundrevis av de andre Tower Defense-klonene der ute, vet du hvordan dette funker. Fordi det er nettopp der kjernen av «Space Run» ligger – bølger på bølger med rusk og fanteri du må skyte ned mens du balanserer ressursene dine, vedlikeholder forsvaret ditt og utruster flytebryggen med stadig dyrere teknologidingser.
Men med hvert oppdrag endrer også forutsetningene seg ut i fra hva du skal frakte. Containere er enkelt. De tar bare plass. Mister du en i skuddvekslingen har du plutselig frigjort plass du kan bruke på et ekstra rakettbatteri eller energiskjold. Det svir litt i lommeboka når du kommer fram, men det hadde det gjort uansett hva du hadde fraktet.
Langt verre er det med ting som atomavfall og energikrystaller, last som eksploderer sterkere når du mister dem, eller som virkelig spolerer strømforbruket ditt om du er uheldig med plasseringen deres.
Felles for alle begrensningene du må forholde deg til er at de får deg til å tenke utenfor boksen, samtidig som de utfordrer deg og forventningene dine til hvor mye det faktisk går an å lesse på ett enslig skip.
Konsekvent ukomfortabelt
Spillet er rett og slett superkonsekvent på å gjøre situasjonen litt for ukomfortabel for deg – enten fordi skroget ikke gir deg plass nok til alt du skulle ønske, eller fordi lasten krever at du løser et logistisk puslespill som ødelegger all symmetri og håp om å sette sammen en bærekraftig skute.
Du har med andre ord veldig mye å henge fingrene i mens leveransen pågår. Spillet er utrolig hektisk. Du driver hele tiden og tilpasser konfigurasjoner, roterer kanontårnene dine, plukker opp skrapmetall og bytter ut deler ettersom trusselbildet endrer seg.
Du merker det kanskje ikke med en gang, men idet du begynner å strekke deg etter de hvasseste medaljene og utbetalingene, må det en hårfin balansegang til. Ikke bare med forsvaret ditt, men motorkapasiteten.
Sikter du deg inn på full poengpott må du regne med å fly frem og tilbake mellom hjelpemoduler og skytevåpen mens du overbelaster motorene dine for alt de er verdt, bare så du kan innhente de siste få sekundene du mangler. Samtidig veiver du avgårde rompirater over skulderen din, og forskanser velkomstkomiteen din til regnet av asteroider rett forut.
Mitt skip er lastet med...
Litt av utfordringen er at du ikke bare skal i mål. Du skal i mål uten å miste lasten, og rekke den siste episoden av favorittsåpeoperaen din. At du tilfredsstiller oppdragsgiveren på første forsøk er aldri gitt, i og med at terskelen ofte er høy når du skriver under på kontrakten.
I stedet bruker du anledningene til å starte opp økonomien din og opparbeide prestisje, slik at nyere teknologi gjøres tilgjengelig og du virkelig kan begynne å tukle med alle modulene du har på skipet.
Mye av magien skjer faktisk først under nye forsøk senere, når du har fått bygd deg et nettverk av konfigurasjonsmuligheter. Når skjoldmodulene dine kommer i tre forskjellige varianter.
Når de svakeste kanontårnene dine plutselig kan stå side om side med de største forsvarstårnene dine i noen sekunder. Når rakettbatteriene kan dumpe ut digre bombardement av missiler uten ettertanke. Når energiskjoldene dine kan overbelastes for å motstå enda litt mer hjuling.
Hele foretaket føles nærmest som et fullverdig karrierespill, der du går fra uerfaren trucksjåfør med et balltre bak setet sitt, ala kompisen fra «Cargo Commander», til en høyt dekorert admiral på et slagskip.
Jeg vet ikke med deg, men «Space Run» skal rett på øverste hylle sammen med «Pixel Junk Monsters», «Revenge of the Titans» og «Defense Grid».
