(PressFire.no): Da Hazelight Studios leverte «It Takes Two» for noen år siden var det en åpenbaring.
Aldri før hadde et samarbeidsspill for to vært mer gjennomført, der spillet satte deg i rollen til foreldrene Cody og May – som måtte gjennom en rekke prøvelser etter å ha blitt forvandlet til dukker.
Spillet var fylt til randen med innhold og et vell av forskjellige spillmekanikker. I et øyeblikk var spillet et 2D plattformspill, i det neste 3D, så var det et slåssespill, så et kjørespill, så et flyspill – en person kunne styre plattformer, den andre skjøt fyrstikker, du lagde musikk, du var en kaktus (!!), du red på frosker og fugler.
Spillet holdt koken hele veien gjennom, og utviklerne ble belønnet med både Årets spill under Game Awards og millioner av solgte eksemplarer.
Og nå står deres neste spill for tur: «Split Fiction» lanseres denne uka.
Som i «It Takes Two» er det et samarbeidsspill for to dette, som leker med sjangere og absurde opplevelser på samme måte.
Bakteppet er derimot annerledes, og det er to tydeligere veier spillet deles opp i.
Du (og en kumpan) tar kontroll over de to forfatterne Zoe og Mei, som har blitt tilbudt en publisher-deal hos et stort konsern. Zoe skriver fantasy-bøker, mens Mei digger science-fiction.
Det viser seg at det åpenbart onde selskapet er ondt, og flere forfattere sperres inne i en datamaskin som gjør idéene deres virkelige – og som prøver å stjele dem. Mei fatter greia, men låses inn i samme «verden» som Zoe, og maskinen går løps i det den sender dem mellom sci-fi og fantasy.
Det er hakket mindre «Disney»-magi enn «It Takes Two», og minst fire hakk mer klisjéfylt (noe spillet i det minste forsøker å vitse med), men resultatet er likevel en grobunn som virkelig lar utviklerne leke seg.
Gjennom spillet vil Zoe og Mei knytte bånd gjennom å tolke hverandres historier (og å lære hverandre å kjenne gjennom dem), men for å være helt ærlig kommer historien og manus aldri særlig over knehøyde.
Jeg tror ikke det er mange som spiller dette for å sitte og se film, så sånn sett er det nok ikke så fryktelig viktig, men når spillet forsøker å vri om til melankolske scener rett etter at du har kjørt vannscooter bak en stor blekksprut som river verden i fillebiter så treffer ikke spillet godt.
De to er heldigvis ganske likanes, i hvert fall etter en liten stund, så det er ikke sånn at jeg sitter og hater.
Ikke at spillet gir deg tid til det uansett – her går det unna fra første sekund, og spillet kaster i kjent Hazelight-stil et utall sjangere på deg (med tredjepersons plattformspill som en slags base).
Det er egentlig litt vanskelig å skulle peke ut hva spillet gjør bra og dårlig sånn på stående fot.
Jeg kunne egentlig bare kopiert inn deler av anmeldelsen av «It Takes Two» føler jeg, men sannheten er at «Split Fiction» ikke låner så fryktelig mye fra det spillet.
Som jo er ganske imponerende i seg selv.
Ting er 2D «Mario», så 3D «Mario», så opp-ned, så «Gradius», så «SSX», så «Sonic», så «Kameo» – spillet er inspirert av så mye, og leverer enda mer!
Dere hjelper hverandre hele tiden gjennom kjente mekanikker som spaker å holde i, men også ved å ta forskjellige roller (i et område er en av spillerne hele banen!). Det blir for mye å fortelle om, og for mye å spoile, om jeg bare skal ramse opp!
Her er det derimot lengre segmenter som holder seg til de to forfatternes yndlingssjangere – i fantasy-delen er det drager og sverd og rustninger, mens det i sci-fi-delen er flyvebiler og roboter.
Det betyr ikke at det er langdryge deler hvor du gjør det samme om og om igjen. Tvert i mot så er det selv her en konstant utbytting eller oppgradering av hva du kan gjøre. En jetpack legges til og plattformingen føles helt annerledes. En drage blir større og større og kan gjøre mer for hver del av banen du går gjennom.
Og så videre.
Men utviklerne har kanskje tenkt litt på at områdene kanskje blir litt steile, og innfører like greit en haug med side-oppdrag du kan bryne deg på.
Disse kaster alt annet i spillet ut av vinduet og går ofte helt bananas. Her skal jeg være forsiktig med å spoile, men her er det alt fra rene racer-segmenter der dere konkurrerer mot hverandre til et eventyr der dere styrer to griser.
Eller hva med et simpelt plattformspill som blir tegnet og skrevet av en svær blyant i det du går gjennom det?
Variasjonen disse tilbyr gjør at de er velkomne avbrekk fra hovedhistorien i noen minutter – og de er alle sammen utrolig festlige å spille.
Og festlige spill jo er blitt et slags kjennetegn for Hazelight, som virkelig har naila det å samarbeide i spill nå.
Samtidig så er det utrolig solide spill de lager.
Kontrollene er bortimot perfekte nesten uansett hvilke sjangere spillet kaster på deg, og det er sjeldent andre enn din feil når ting går skeis. Bortsett fra når den andre spilleren saboterer med vilje, da!
Spillet er teknisk sett utrolig godt lagd, det flyter godt på både PS5 og PC (som er plattformene jeg selv og Rad Crew-Jostein spilte på), og det er oppriktig nydelig å se på til tider.
Til alt overmål er spillet også et «budsjett»-spill (altså ikke fullpris) godt og vel tolv timer langt og vil gi deg en helt ny spillopplevelse dersom du spiller det på nytt som den andre figuren!
Og bare én trenger å kjøpe det for at den andre kan være med å spille!
Og spilldelingen fungerer på tvers av plattformer!
Det er jo nesten rørende å se en utvikler gi oss slikt i disse dager.
Så er det jo en del å sette lillefingeren på her også.
Det er ikke alltid like mange blinkskudd her som i «It Takes Two», føler jeg. Innimellom synes jeg at vi bare løper gjennom de samme områdene om igjen, med de samme utfordringene, bare ikledd «den andre» av de to sjangerne.
«Split Fiction» er et mye vanskeligere spill enn «It Takes Two» og krever ofte mer timing og presisjon, som kan være litt avskrekkende for de som vil spille med noen som kanskje ikke spiller så mye.
Pacingen er også litt overalt. Det hele starter i ti tusen kilometer i timen og gasspedalen holdes som regel inne nesten hele tiden. Spillet overvelder i mengden med greier det kaster på deg, innimellom så mye at du mister oversikten, og noen ganger dør du fordi et bittelite ikon ikke er så lett å se.
For mange vil nok disse innvendingene være av det ubetydelige slaget (og spillet mellomlagrer liberalt) – det er vanskelig å ikke la seg begeistre over totalpakken her.
«Split Fiction» leverer innimellom skikkelige «wow!»-øyeblikk som er oppriktig dritkule å spille seg gjennom, det er oppriktig gøy gøy gøy – og jeg har kost meg som bare det med å lære nye mekanikker i supertempo.
Det når ikke helt opp til «It Takes Two», et spill som la lista utrolig høyt (og som jeg oppriktig mener er det beste samarbeidsspillet noensinne), men det er sannelig ikke langt unna.
