(PressFire.no): Det har gått henholdsvis 17 og 19 år siden jeg sist spilte et «flyspill» satt til Star Wars-universet som jeg faktisk likte – da «Rogue Leader» og «Rebel Strike» kom ut på GameCube.
Spillene satte standarden både for grafikk og spillbarhet, og lot deg fly rundt i alt du kunne tenke deg av romskip fra sagaen.
Men etter dette har det ikke vært mye å rope hurra for akkurat innenfor akkurat denne sjangeren, inntil EA annonserte «Squadrons» for knappe året siden. Utviklerne lovte å la deg benke deg i en rekke skip fra filmene i førsteperson, både på nett og i en kampanjedel som skulle la deg se historien fra begge sider av konflikten.
Jeg begynte virkelig å kjenne på en slags «Star Wars»-tretthet da jeg gikk på Bunnpris og kjøpte appelsiner med Star Wars-logo på for noen år siden. Spillene pumpes ut i takt med film-maskineriet, føles det ut som, men snedig nok har spillene blitt bedre i det siste.
Så da var det kanskje håp for «Squadrons» likevel?
Gunny er best
Spillets historiedel er overraskende forseggjort, der du både får se de snille og de slemmes side – i tillegg til å selvfølgelig få prøvekjøre en rekke av de ikoniske flyvemaskinene fra filmene.
Den splitter nye republikken, noen år etter den andre dødsstjernen er blåst til himmels, forsøker å sette inn en offensiv for å knerte de siste restene av imperiet, og er i ferd med å ferdigstille et nytt våpen.
Her er du en del av Vanguard Squadron, en skvadron som skal beskytte denne ferdigstillingen, og oppdragene dine er varierte nok til at du får styrt både X-, Y-, A- og U-Wings.
Aldri før har disse skipene vært like flotte å sitte i, og det bruser i Star Wars-fjør jeg ikke visste jeg hadde når alt av knapper, spaker og skjermer både ser ut som i filmene og virker å faktisk brukes til noe.
Imperiet på sin side forsøker selvfølgelig å stoppe det hele, og du får også kontrollere en pilot for de slemme.
Her har skvadronen du er en del av (Titan Squad) en ekstra beef med rebellene – deres tidligere kommandør har nemlig stukket av og gått over til den andre siden, og dermed er hevn også på menyen.
Det er ikke kjempedypt det du får servert her, men det funker greit nok til å binde sammen oppdrag som, selv om alt fokus ligger på kamper mellom romskip, føles variert nok til at det aldri blir kjedelig å sette i gang.
Utviklerne har gjort en god jobb med å introdusere nye elementer her, og ofte gjør du oppdrag som ikke bare handler om å plaffe ned skip.
Det beste med det hele er kanskje at du mellom hver bane får tid til å snakke med dine kumpaner som flyr med deg, og via disse får du vite litt mer om hva som skjer ute i galaksen, om oppdragene og hvor de er fra.
På rebell-siden finner vi for eksempel Keo, som er en tidligere podracer-stjerne og Gunny – en illrød person fra Mimban som oser av «beskyttende tante». Disse småpratene gjør at jeg bryr meg litt mer om dem, og da blir også oppdragene – som er fylt av dialog – også hakket mer fornøyelige.
Slemme slemminger er slemme
Dessverre blir det platt på imperie-siden, der de fleste er varierende versjoner av sure kneipbrød, alle med stereotypiske drømmer om hevn, flere med arr i fjeset og dialog som jeg rullet øynene til mer enn én gang.
De fremstår som éndimensjonale drittfolk jeg ikke gidder å tenke mer på, og oppdragene du gjør for de er ofte preget av at du bare skal være en tosk.
Det er kanskje ikke så brutalt som «No Russian»-oppdraget fra «Call of Duty: Modern Warfare 2», men du flyr like fullt og tar livet av sivile overraskende ofte her, bare for å bevise at du sannelig er en slem slemming.
Spillet prøver ikke å utfordre dine små grå her, med andre ord. Gratulerer, du har sprengt et transportskip med flyktninger i fillebiter! Gjør du det kjapt nok eller hyppig nok får du gullmedalje, og kollegaene i Titan Squad brøler om hevn enda litt mer på pauserommet.
Akkurat hvorfor utviklerne trodde at en historie sett fra de slemmes side – helt blottet for nyanseringen nødvendig for å kunne gjøre noe sånt – skulle være fornøyelig og få meg til å ønske at de vinner, aner jeg ikke.
Det blir litt som å skulle strø inn oppdrag hvor du utfører krigsforbrytelser som en nazi-soldat i Polen i et «Medal of Honor»-spill, med klapp på skuldra og medalje fra spillet etterpå. Come on.
Hele historien, som involverer et forholdsvis interessant tversnitt av krigen degraderes dermed til en karikert «disse er skikkelig snille, de skal du heie på» og «disse er skikkelig onde, de skal du ikke heie på»-variant.
Ikke akkurat fantastisk historiefortelling, dette, selv om dialog og stemmeskuespill er bra, og oppdragene i seg selv godt gjennomførte og varierte.
Egentlig hadde hele historiedelen vært bedre om utviklerne bare hadde fokusert på rebellene og heller gjort den delen hakket mer gjennomarbeidet (og latt oss snakke mer med Gunny!), og så kunne de latt imperiet vært forbehold flerspilleren i stedet.
Flott romaction
Selve flyvingen er knallhard «simulator»-aktige greier, dersom du vil. Utviklerne lar deg tafse rundt med vanskelighetsgraden til spillet på mer enn én måte ved at du kan velge hvor «arkadeaktig» spillet skal være.
Og det er overraskende mye å holde fingrene i, der du selv styrer kraften som går til skjold, våpen og motorer, må følge med på hvor mange raketter eller miner du har igjen og må passe på både allierte og samtidig komme deg unna fiendenes varmesøkende raketter med bluss og unnamanøvre.
Skjold kan endres slik at de beskytter mer bak eller foran, du har boosts til våpen og motorer, og du kan dra av «brekksvinger» eller looper når som helst. Du har også full kontroll på hvilke våpen du monterer på skipet ditt, som legger enda et lag med kompleksitet til.
Det er mye å lære seg, spesielt når skipene føles så forskjellige å fly. Kanskje litt i overkant mye til tider, og jeg døde mye bare fordi jeg ikke var kjapp nok til å fingre kontrolleren opp og i mente.
Men dette er strengt tatt bare en bra ting, føler jeg. Det skal jo være vanskelig å fly romskip, og flere ting å styre med betyr høyere nivå når alt sitter som støpt.
Den rundt 7-8 timer lange historiedelen (som lar deg teste alle forskjellige typer romskip) fungerer i så måte ganske bra som en opplæring for flerspilleren, der du virkelig får sett hvor kjapp du kan være – og bryne deg på mer enn bare datastyrte skip.
Jeg er ikke hundre prosent solgt på å spille med andre, må jeg innrømme.
Vanlig deathmatch ble jeg lei etter bare få runder, siden det bare ble knallhard dog fighting hele tiden, og spillere som forlot kampene i hytt og pine.
Modusen «Fleets», derimot, er langt bedre – og plassen hvor jeg har brukt mest tid.
Her er det deg og fire andre spillere mot fem motstandere, satt midt i en diger kamp som involverer mengder av datastyrte skip, og større fregatter og destroyere. Om laget ditt gjør det bra vil du kunne angripe motstandernes flaggskip. Å spille som et av support-skipene, hvor du kan booste skjoldene og helsa til de på laget ditt, tilfører også bra variasjon til bare å skulle konstant plaffe mot de andre.
Det er morsomt nok dette, og noen små bugs og matchmaking som ikke alltid henger på greip (jeg føler vi enten vinner eller taper med enorm margin hver gang) til tross, så har utviklerne truffet bra.
Likevel er det litt tynt i utvalget når historiedelen er unnagjort, og det er ikke så mye variasjon i hvordan du kommer til å spille – slik «Rogue Squadron»-spillene for eksempel hadde med egne walker-oppdrag, speedster-race og lignende.
Eskaleres mange hakk i VR
Men det er en stor kicker her: Spillet støtter, og virker nærmest lagd spesifikt for, VR-briller.
Selv spilte jeg på PSVR, og det øyeblikket hvor jeg endelig fikk sitte i cockpiten til en X-Wing og dundre avgårde i hyperspeed måtte jeg nesten bare humre av glede. Wow!
Det er mildt sagt utrolig kult, og skalaen på alt rundt deg blir mer «ekte»: Den Star Destroyeren er med ett så mye større, eksplosjonene mer intense og skipene rundt deg mer truende enn når du bare ser det på en monitor.
Ikke bare er det dødsfett å se alt foregå rundt seg, men det blir mye lettere å navigere også.
I stedet for at synsvinkelen din er låst framover, kan du her følge fiendene dine med blikket når de svipper over deg – og dermed mye kjappere rette deg etter dem uten at du trenger å kikke på radaren for å se hvor de er.
Klart, grafikken blir noen knepp eklere i VR (på PlayStation 4, i hvert fall), men det er ikke et problem når du svipper rundt og blæster slemminger (og snillinger) i det som for meg kjapt er blitt det ultimate «Star Wars»-flyvespillet.
Det er rett og slett uaktuelt for meg å spille spillet på flat skjerm igjen etter å ha spilt det i VR, så her er det bare å gønne på om du har utstyret til det. Dette er et av de bedre VR-spillene, punktum, og et av de beste showcasene som viser hva VR faktisk kan tilføre.
Sånn sett er det litt vrient å skulle sette en karakter, i grunn. Spillet er solid nok i utgangspunktet, selv om jeg skulle ønske det var litt mer innhold som pjusket meg litt mer på de rette stedene.
Men opplevelsen eskaleres flere hakk opp med en gang du kobler inn VR-headsettet ditt, til en så stor grad at jeg bare ikke har annet valg enn å klemme til med en femmer på terningen.
