(PressFire.no): Det er bare å holde for ørene og lalle høyt, alle de av dere som hadde Wii U – det er straks åtte år siden «Super Mario 3D World» kom ut…
Skjønt, det er ikke alle som fikk spilt denne «skjulte» godbiten, all den tid konsollen var en liten salgsfiasko.
Det er noe Nintendo har skjønt også, og nesten alle spillene de ga ut på Wii U har fått oppussete varianter på Switch.
Denne gangen har de også dratt på seg gullhanskene og kjæler oss med ikke bare hele «3D World», men også en slags medfølgende tilleggspakke i «Bowser’s Fury».
Dette er ikke et påbygg til «3D World», men heller et helt eget spill som føles såpass annerledes ut at det på mange måter står som en ny variant i serien.
Men for å stykke opp anmeldelsen i to: La oss starte med det gamle. Vår anmelder ga «3D World» terningkast fem tilbake i 2013, og du kan alltids lese den for å få en oversikt over hva spillet går ut på – jeg kommer heller til å ta for meg det som er endret under her.
Katteknipe
Der «New Super Mario Bros.»-spillene fulgte originalen-æraen med 2D-hopping og «Mario 64», «Sunshine», «Galaxy» og sist «Odyssey» ble en egen gren, skapte Nintendo med «3D Land» og «3D World» en tredje variant.
Her har spillene en fastsatt kameravinkel (som riktignok kan roteres) og et banedesign som ofte følger en nærmest isometrisk tankegang. Samtidig har man også en løpeknapp, i motsetning til de andre tredimensjonale spillene.
Som vår anmelder den gangen påpekte var det et par uheldige punkter ved spillet – for eksempel at denne kameravinkelen gjør det litt vanskelig å treffe skikkelig på alle hopp, og at hastigheten til figurene var litt treig.
Sistnevnte har Nintendo fikset opp i ved å rett og slett jekke opp farten du løper på betraktelig. Spillet føles mye kjappere enn Wii U-versjonen som følge av endringen, og egentlig bare rett og slett bedre.
At det var et Wii U-spill kom også fram ved at spillet brukte den innebygde berøringsskjermen til å la deg aktivere enkelte plattformer – dette er nå byttet ut med bevegelsesfunksjonene i kontrolleren når du spiller på en TV.
Altså beveger du kontrolleren opp, ned og til sidene for å styre en peker på skjermen for å for eksempel klikke på plattformer som så flytter på seg.
Det fungerer ikke helt optimalt, må jeg dessverre si. Ikke at det er helt krise, men det stanser den ellers så gode flyten ved at du må sitte og fikle litt for å treffe de riktige punktene. Heldigvis er banene hvor dette skjer ganske få i tallet.
Samtidig har de vanligvis enkeltspiller-segmentene med Captain Toad (som endte opp i å få sitt eget spill basert på disse banene) også fått flerspiller. Bra!
Endelig online!
Nintendo har også fikset på flerspilleren, der det nå endelig er mulig å spille på nett med andre. Men et skritt fram med nettspilling betyr i Nintendo-verden et skritt tilbake: Kun den som inviterer vil lagre framdriften til «laget».
Det er ellers lite å påpeke ut over vår anmeldelse, bortsett fra at undertegnede kanskje er enda et knepp mer entusiastisk.
Mer «Galaxy» enn «Sunshine», dette – og sammen med et fantastisk lydspor, flott banedesign og tidvis knallhard plattforming (som vanlig tar spillet seg opp flere hakk både i utfordring og moro etter man er ferdig med Bowser) gjør at dette ganske skubber skuldre med toppen av «Mario»-spillene.
Spilte du det aldri på Wii U kan du se frem til mange timer kos her, gjort mer helsprøtt gjennom flerspilleren om du ønsker det.
Men så var det denne attpåklatten da.
Åpen verden
Om «3D World» var den tredje varianten av «Mario»-kaka, så har sannelig Nintendo funnet opp en fjerde utgave med «Bowser’s Fury».
Mange hadde nok sikkert trodd at dette bare var noen ekstra baner til «3D World», men det er det altså ikke.
Det virker som om Nintendo har eksperimentert litt med å prøve noe «nytt» her, og lykkes ganske godt med det – dette er i grunn et helt eget, separat spill, som har lite med «3D World» å gjøre.
Det som får det hele til å føles veldig annerledes ut her er at det er én stor verden hvor du løper sømløs mellom områder, som endrer seg dynamisk etter hvor langt du har kommet deg.
Det betyr at du ikke velger baner, og heller ikke kan spille samme bane flere ganger etter du har gjort den «ferdig».
Sinna Bowser
Gimmicken her er at Bowser har klikka helt og blitt en svær skapning du må slåss mot med jevne mellomrom – som igjen låser opp større områder tidligere dekt i olje.
Stemningen er finfin og happy i det du løper rundt på banene og samler «Cat Shines» for å låse opp muligheten til å slå Bowser, men med jevne mellomrom slår været om, der piskregnet betyr at Koopa-kongen snart våkner opp og kommer etter deg (i enorm størrelse).
Har du ikke samlet nok av disse betyr det at du må dukke unna flammepust og fallende meteorer, men med et visst antall Shines vil du låse opp en gigantisk kattebjelle som gjør at Mario blir stor nok til å ta opp kampen.
Hele verdenen du har løpt rundt i blir en liten maurtue i det disse to sværingene skal slåss, og kampene blir vanskeligere og vanskeligere.
Annerledes, i hvert fall
Du får for øvrig hjelp av Bowser Jr., som kan kontrolleres av en andrespiller, noe som fungerer litt som i «Mario Odyssey» at man hjelper til med å ta fiender og samle mynter. Om du spiller alene kan du bestemme hvor mye hjelp datamaskinen skal gi deg, eller skru det helt av.
Jeg liker tempoet i «Bowser’s Fury», og konseptet med en svær fiende som alltid henger over deg gir spillet en ny vri.
Jeg er derimot ikke helt sikker på om jeg hadde orket et helt 20-timers eventyr med den mekanikken. Spesielt ikke når den virker å være litt halvbuggy. Flere ganger dukket Bowser opp to ganger med få sekunders mellomrom for meg, noe som bremset all fremgang..
Samtidig er det også litt i overkant med gjenbruk av oppgaver der du skal samle blå mynter, fem Shine-biter og ødelegge egne Bowser-blokker på alle «banene», og vanntematikken henger over det hele – pluss at det er litt leit at man bare én kan spille Mario (selv om en til kan hjelpe litt til).
Suveren pakke
Det er for så vidt ikke så fryktelig mye pirk, og det er gøy å hoppe rundt med bedre kamerakontroll og utforske litt mer enn i hovedspillet.
Det er en fin ekstrabonus dette, og kanskje er det en slags preview for hva som kommer i neste omgang for Mario og kompani. Det må i så fall finpusses litt mer.
Sammen er det derimot en fyldig godbit dette, «3D World» er et av de bedre Mario-spillene som finnes, der fantastisk banedesign, flott musikk og stor utfordring er veldig gøy – og som blir vridd opp enda et par hakk med flere spillere.
Det når kanskje ikke opp til «Odyssey» eller «Galaxy» i skala og oppfinnsomhet, men «3D World» er kanskje den reneste «Mario»-opplevelsen utenfor de flatere 2D-utgavene.
Spilte du deg mett på Wii U er det kanskje litt mye å skulle betale full pris for å teste ut «Bowser’s Fury», men om du hoppet over Nintendos forrige konsoll så er dette et sikkerstikk.
