(PressFire.no): Da «Super Smash Bros.» kom til 3DS tidligere i høst var det med en bismak av forsmak – spesielt for de av oss som har fulgt serien, og først og fremst for de som tar den seriøst.
Frenetisk smæsjing, hopping og dæsjing viste seg å være altfor hard kost for stikka på den håndholdte konsollen, som ble utslitt og ødelagt etter kort spilletid.
Samtidig fungerte spillets onlinetjeneste så som så, noe som tar brorparten av gleden fra alle som ikke har venner som går rundt med DS i bukselomma.
Versjonen som nå er ute til Wii U er den sjette, fullstendig realiserte og utbroderte utgaven av spillet. Utgivelsen er alt det beste av hva jeg kan se at serien kan være, og kanskje markerer den også grensen for hva serien kan bli.
Til hverdag og fest
«Smash Bros.» har først og fremst, i tidligere utgaver, vært et spill man samles i sofaen for å spille, og helst lar ligge når man er alene. Motivasjonen for å banke gjennom de forskjellige enspillermodusene minket etter et titalls timer spilling, og sjarmen lå i hovedsak i nære venners gjentatte bitre nederlag.
Nå, endelig, fungerer spillet utmerket over nett. Man sloss For Fun i kaotiske kollasjer av figurer og effekter fra forskjellige fantasiunivers, eller For Glory i kontrollerte dueller, frie for absurde forstyrrelser.
Kamper starter på minuttet, og som regel kjører de knirkefritt. Skulle én av partene slite med båndbredden, sakker spillet ned og kjører på halv fart, i stedet for å operere med parallelle tidslinjer.
For å motivere alenespilling desto mer, kommer den nye strukturen som ble introdusert på 3DS, der rollefigurenes ferdigheter og statistikker forbedres og konfigureres ved hjelp av belønninger fra kamper. Plutselig er «Smash Bros.» et spill jeg spiller mutters alene timevis om gangen, i forberedelse til å vise meg fram i festlig lag, eller til en blodhard trefning i fulle alvor, mot én person.
... men best til fest
Formmessige nyheter til tross er spillets aller, aller artigste tilskudd et såre enkelt et: Det kan nå spilles med opptil åtte spillere i stedet for fire, og på større baner.
I utgangspunktet kan det virke kaotisk og uhåndterlig, men i realiteten blir disse kampene raskt til et desto dypere, men likevel tydelig systematisk klima.
Tendensen i en kamp med åtte spillere uten lag er at små grupperinger sloss på ulike deler av banen, der man samtidig enkelt kan navigere mellom dem og lete etter rømningsveier eller åpninger for angrep. Så møtes de siste overlevende fra forskjellige kanter, og kan nyte oppmerksomheten fra et nedslått publikum mens de avslutter runden.
I det hele – og i likhet med de tradisjonelle i mindre skala – gjør åttespillerskampene det store kunststykket å belønne ferdigheter og improvisert taktikkeri framfor tilfeldig knappemosing.
Blankpolert
Det er med andre ord ikke snakk om dramatiske endringer fra forrige utgivelser i «Super Smash Bros. for Wii U». Heller kan man snakke om de forbedringer man forventer ved et generasjonsskifte, og ved oppfølgere generelt.
Grafikken er oppjustert og animasjoner bearbeidet, men ikke bare for å bli penere. Vi ser nå mye tydeligere hva som skjer på skjermen, og mer av det samtidig. Antallet objekter og figurer er dessuten større en noen gang før med tilskudd som Pac-Man og Megaman, og det flyter silkemykt.
Det aller meste som fungerte godt tidligere utgivelser, er tatt med og tilbudt som små moduser og bonuser i spillets menyer.
Event Mode for én til to spillere, for eksempel, består av dødsfete møter mellom figurer «in character», hvor surrealistiske lag av mening dannes på tvers av forskjellige fiksjonsunivers.
Vi kan dermed snakke om det jeg ser som en realisering av de tidligere spillene i sin fulle rett, mer enn et egentlig helt nytt spill. Som med for eksempel «Assassin's Creed» og «FIFA», er dette en serie som bygger på seg selv og utvider, mer enn den går videre og forlater konseptene fra eldre titler.
Og, som nevnt innledningsvis, er «Super Smash Bros. for Wii U» ikke bare bedre enn tidligere utgivelser, men så perfekt som jeg kan se det for meg. Jeg ender med å tenke at herfra kan det kun gå enten nedover, bortover eller utover med serien. Dersom regissør Masahiro Sakurai har flere idéer, gode eller dårlige, er det vanskelig å tro at de ikke vil endre spillet fundamentalt og la det bli noe annet.
Men, hvem trenger fremtid når nuet er godt. «Super Smash Bros.» er det hittil aller råeste spillet som finnes på Wii U, og konkurrerer sterkt med samtlige som finnes på de teknisk sterkere kraftkonsollene.
Samtidig er dét ikke en målbar konkurranse, sånn egentlig. Det finnes ingen spill som ligner fullstendig på «Smash Bros.»; det er kanskje derfor det er så vanskelig å se hvordan det kunne vært bedre.
