(PressFire.no): Det siste året har vi blitt velsignet med flere nye slåssespill med høy kvalitet, med «Street Fighter 6» tronende øverst for min egen del.
Et nytt «Mortal Kombat» har vi også fått, og jeg var veldig spent på hvordan «Tekken 8» ville følge opp – som den siste av tungvekterne til å tre inn i ringen denne runden.
Nå har jeg svaret.
Som rent slåssespill briljerer «Tekken 8» med et system som åpner for eksperimentering med komboer og gir deg flerfoldige måter å snu kampen i din favør på, og nyttige læringsverktøy for nybegynnere og folk som ikke har spilt «Tekken» på en stund (meg).
Men...
Ting fikk derimot en litt rar start da jeg spilte gjennom historien spillet byr på, som dessverre er spillets svakeste kort.
Den er over før du vet ordet av det, jeg tok ikke tiden - men jeg tror ikke det kan ha tatt mer enn 3 timer?
Jeg var spent på å se mer fra karakterer som Reina, datteren til Heihachi Mishima, og hvordan hun passet inn i historien.
Det er flere andre tråder også som jeg føler bare ble droppet i løpet av historien, og jeg klør meg litt i hodet over hvordan ting ble avsluttet.
Kanskje planlegger Bandai Namco mer historietillegg?
Tekken sitt univers er så herlig absurd at jeg skulle gjerne likt å se mer av hva de forskjellige karakterene holder på med. Det hele er unnagjort på en kveld – noe som var, foruten den fantastiske grafikken, en liten skuffelse.
Historien er riktignok ikke uten øyeblikk som imponerte eller moret meg, og det hele tas til noen absurde høyder som er verdt å se med egne øyne, men etter handlingens eksplosive åpningskapitler hadde jeg litt høyere forhåpninger.
Der slutter dog skuffelsene, for dette spillet sparker fra seg på alle andre måter.
«Tekken 8» er et tilgjengelig slåssespill med stor vilje og evne til å vise deg hvordan du spiller, som var en av tingene jeg etterlyste i syveren.
Det gir deg absolutt alle muligheter i verden til å lære – om du bare er villig.
Gjennom «Arcade Quest» modusen går du for eksempel gjennom en liten rammefortelling satt i «vårt» univers, der du som en chibi-avatar-versjon av deg jobber deg oppover rangeringene i arkadene og lærer deg alle grunnteknikkene.
Det er en perfekt introduksjon til spillet fordi det serverer deg helt konkrete situasjoner som du må lære deg å håndtere. Stor stjerne i margen for denne modusen.
I tillegg har du diverse øvelsesmoduser, og her er det også plenty med muligheter til å jobbe med favorittkarakterene dine.
Når du er klar for det kan du også gjøre komboutfordringer som er helt vanvittig tilfredsstillende når du endelig nagler dem til veggen, med svære bokstaver som sier «GREAT!».
«Tekken 8» representerer den beste muligheten til å faktisk lære seg «Tekken», fordi det åpner døra akkurat nok på gløtt til at du blir nysgjerrig på å lære mer, og bli bedre.
Min reise med spillet er fremdeles i startgropa, men slikt gjør meg supermotivert!
Å starte en sjongleringskombo, en av spillets grunnpilarer der du holder fienden i lufta, er intutivt og enkelt – og så kan du bygge videre på den med flere og flere angrep etter hvert som muskelminnet begynner å sitte.
Kombinasjonen av seriens klassiske 4-knappers DNA med de nye angrep- og forsvarsmulighetene er eksplosiv på skjermen, og jeg er sikker på at dette vil bli en hit både for spillere og tilskuere.
Aggressivitet belønnes, men ikke uten risiko, akkurat slik det bør være.
Jeg fikk aldri følelsen av å være sjanseløs i dette spillet, og ble snarere motivert til å forbedre meg, enten jeg tapte mot mennesker eller CPU.
Jeg eier en arkadestikke, men spilte også med DualSense-kontrolleren til PS5 – fordi det er den opplevelsen de aller fleste vil ha.
Det passer dette spillet utmerket, og jeg føler ikke behovet for å bytte tilbake. Spillet virker skreddersydd for vanlige spillkontrollere, i motsetning til «Street Fighter» eller «Guilty Gear» spillene som tjener mer på en arkadestikke.
Når tiden så er inne for å slåss online, funker dette helt supert – i alle fall i de testene jeg var med på som en del av denne anmeldelsen.
Nettverksytelsen var stort sett solid, jeg fikk ræva mi sparket en god del, men klarte også å dele ut litt smerte selv!
Tiden vil likevel vise om online-delen er like god når millioner av spillere belaster serverne.
Du har også en klassisk arkademodus med åtte matcher mot CPU, såvel som karakterspesifikke minihistorier du kan begi deg ut på. Disse gir et innblikk i det helsprø «Tekken»- universet som hovedhistorien manglet litt, med mye absurd humor.
De er dog såkalte «Hva hvis?» scenarier som ikke anerkjenner den rotete hovedhistorien.
Som en del av din reise mot toppen kan du også slåss mot en AI-versjon av deg selv, noe som raskt ble vrient.
De har laget en virkelig djevelsk AI som lærer seg alt du kan og bruker det mot deg, og samtidig gir den et innblikk i hvorvidt du hviler deg for mye på enkelte teknikker og kan variere litt mer – det er sykt stilig.
«Tekken 8» gjør det som alle store slåssespill skal, og det er å gi tilbake det du selv putter inn i det. Før du vet ordet av det vil du se at du kan utføre komboer du ikke trodde du hadde i deg.
Det er kanskje sånn From Software-fansen føler det med de spillene? Det var i alle fall min opplevelse, og det føles helt konge.
Rollegalleriet i Tekken står ikke tilbake for noen av de andre store slåssespillene, og de har aldri sett bedre ut enn her – kanskje med unntak av Paul som har mistet sin fantastiske skyskraper-sveis.
De over tretti (!) karakterene, inkludert seriens «Les Enfants Terrible» Jin og Kazuya, er fremstilt i imponerende detalj, med livaktige øyne og ansikter, svulmende muskler, og klær som flagrer i vinden.
Banene de slåss på har fått like mye oppmerksomhet, og popper ut av skjermen med lekker lyssetting og stilsikker bruk av farger. Det ser rett og slett money ut, og jeg har tatt så mange skjermbilder – ikke bare til anmeldelsen! Det ser så umiskjennelig «Tekken» ut, en litt uhåndgripelig kvalitet som jeg alltid har satt pris på.
Savnet etter den bortgåtte patriarken Heihachi Mishima er så klart til stede, men hans arvtager i form av unge Reina Mishima er et velkomment tilskudd i familien.
Å se Heihachi sitt brutale sett av skills kanalisert gjennom denne unge karakteren (det ligger tydeligvis i DNA-et) gir meg en følelse av at mange Heihachi-spillere vil bruke henne fremover.
Hun passer rett inn, og er god nok til å bli coverstjerna når de lager «Tekken 9».
Apropos rollefigurene: «Tekken 8» kommer med et trailerlass av alternative kostymer, dupeditter, sveiser, kontaktlinser og andre ting som gjør at du kan tilpasse favorittkarakterene dine, noen ganger nesten til det ugjenkjennelige.
Spillets to bjørnekarakterer, Panda og Kuma, hadde noen av mine favorittkostymer, de er bare for søte.
Du kan også tilpasse alt fra spillerkortet ditt, til mottoet ditt og andre morsomme småting som har blitt en standardgreie for spill som dette helt tilbake til «Street Fighter IV» i 2009.
Om noe så er det kanskje litt i overkant mye tilpasningsmuligheter her, for jeg møtte på en versjon av Law som jeg ikke kjente igjen overhode hadde det ikke vært for at navnet hans sto på skjermen. Det virker nesten som om Bandai Namco prøver å komme moddere i forkjøpet.
Selv om «Tekken 8» sin historie ikke leverer helt det jeg håpet på, er den totale pakken et sterkt slåssespill som i stor grad kan hevde seg mot «Street Fighter 6». Vi befinner oss i en gullalder av slåssespill akkurat nå og det er gledelig at «Tekken 8» fortsetter denne trenden.
Verktøykassen i «Tekken 8» er dyp, men den er også vid åpen – så åpen at Bandai Namco sitt svar på «Street Fighter 6» sine «modern controls» i stor grad er overflødig og jeg anbefaler ikke at du bruker dem. Det er mye bedre å bare bruke de standardiserte kontrollene hvis du har anledningen til det.
Mye av moroa med «Tekken 8» er å oppleve hvor mye bedre du blir når du faktisk prøver ut de tingene som spiller å fortelle deg, blant annet i «Arcade Quest» modusen og ikke minst: gjennom å tape MASSE.
Det er et solid fundament for fremtiden til «Tekken». Gleder meg til å spille mer online!
Nå, hvor blir det av neste «Soul Calibur» og «Dead or Alive»?
