(PressFire.no): Ok folkens, vi kan bare omtale den store, rosa, brautende elefanten i rommet med en gang:
«The Crew Motorfest» ligner veldig på «Forza Horizon».
Av og til er det faktisk en såpass skamløs kopi at jeg gjerne skulle likt å vært flue på veggen da de testa dette på kontorene hos Horizon-utvikleren Turn 10 studios.
Hvordan var reaksjonene? Raste de over frekkheten, eller bare humra de i skjegget over Ivory Towers forsøk på å kapitalisere på en suksessformel som har solgt spill i bøtter og spann i over ti år nå?
Skrumpa inn
«The Crew Motorfest» er det tredje spillet i serien.
Dder de to andre spillene bød på en komprimert, men dog imponerende, gjengivelse av USA, har de nå tatt serien i en ny retning.
Denne gangen er det avgrenset til øya Oahu på Hawaii, som blant annet byr på motorveier, vakre jungelområder og en gigantisk vulkan. Alt innrammet i en bilfestival, altså Motorfest.
Dermed går de altså i strupen på kongen av åpen verden-bilspill, og det er ingen lett oppgave. I hvert fall når de forrige «The Crew»-spillene ikke var kjent for å være mer enn sånn passelig bra.
I forkant av «Motorfest» friska jeg derfor opp minnet med en runde i det forrige spillet, og selv om det er fascinerende å kunne ratte rundt i hele USA, byr det på en ganske så grusom kjørefysikk. I hvert fall i min bok.
Seig, lite responsiv og altfor understyrt. Det er naturligvis noe man kan bli vant med, men det er akkurat den typen bilfysikk jeg ikke liker.
Og det betyr overhodet ikke at jeg ikke har sans for arcaderacere sånn generelt – jeg har flere ganger poengtert at det skal en del til for å lage skikkelig god arcadefysikk.
Løsna på ræva
Den gode nyheten er at fysikken er noe Ivory Tower har jobba en del med i dette nyeste spillet.
Den dårlige: Det er ikke like bra som «Forza Horizon», som de så sårt prøver å etterlikne.
Riktig nok er bilene lettere i ræva, og det føles bedre å slenge seg rundt i svingene. Problemet er at tyngdepunktet i bilene virker å flytte på seg underveis.
Ofte kan man komme inn i en sving med brutal understyring før det hele skifter og det plutselig føles som om man har noen hundre liter vann i bagasjerommet.
Man blir vant til dette også, og det er ikke like framtredende i alle bilene, men det irriterer stadig – og det etterlater et inntrykk av at noen mutre i det tekniske ikke er skrudd helt til.
Verst føles det i løp der man nesten ikke klarer å skille det fra «Horizon». Da blir følelsen av å spille en billig kopi rimelig gjennomtrengende.
Sjel og sjarme
Men alt er absolutt ikke bare sorgen.
Spillets hovedfokus ligger i en rekke forskjellige «playlists», spillelister, som det heter. Disse er satt sammen av en rekke forskjellige løp og utfordringer.
Dette kan for eksempel dreie seg om japansk bilkultur eller en titt på biler fra 60-tallet og fram til i dag. I førstnevnte handler det mye om gateracing, og i disse løpene er miljøet rundt dekket i neonlys og japanske dekorasjoner. I den andre legges det et slags filter på grafikken slik at det ser litt slitt og gammelt ut, og man kan heller ikke benytte seg av spillets GPS.
Dette er med på å gi litt variasjon og sjel i det hele.
Det samme kan sies om hvordan følgesvennen din Cara snakker til deg på. Cara er en AI-robot som også fungerer som navigasjon og forteller entusiastisk om de forskjellige bilene og racetypene du skal gjennom. Mange vil kanskje mene at det blir mye mas, men jeg kunne ikke unngå å sette pris på den entusiasmen spillet viser for biler og kulturen rundt.
Hele stemningen føles mer gøy og moro, og ikke så frampå og kul, som det ofte er i «Forza Horizon». Eller i «Need for Speed», for den del.
Og apropos «Need for Speed». Dette spillet inneholder noen dragsterløp jeg ikke har sett siden «Need for Speed: Pro Street» fra 2007, som vel også foregikk på en festival? Har du sett!
Lite vits
En skulle tro at man i et slikt spill også ble oppmuntret til å flikke på bilene sine, og muligheten er til stede, men gjennom min testperiode, var jeg aldri nødt til å bry meg med dette. Det er heller ikke like gjennomført som i «Horizon».
I de nevnte spillelistene blir du enten gitt en leiebil, eller så ber spille deg kjøpe en spesifikk bil før du begynner. Det er aldri snakk om at man bør bygge den om på noen måte.
Dette kan imidlertid ha noe for seg når man spiller mot andre, men foreløpig er det ganske skralt på flerspillerfronten.
Her diskes det opp med ukentlige utfordringer, eller tilfeldig oppsatte løp med opptil 32 spillere. Det er også med en slags «PUBG»-variant av skrotløp der man skal knuse motstanderne sine på et kart som blir stadig mindre.
Et unikt kjennetegn med «The Crew»-serien er at man også kan kjøre motorsykler og båter, eller suse rundt i fly. Per nå er det – sikkert for mange – skuffende lite av dette, men vi er lovet mer innhold i tiden etter lansering.
Det er også en håndfull ekstra-aktiviteter som for eksempel slalom, og fotobokser, men det blir fort ganske kjedelig. Driftingutfordringene i «Horizon» er mye kulere.
Ferievakkert
Vi må også innom det visuelle, og her fortjener utvikler skryt. Spesielt lyseffektene på omgivelsene ser rett frem nydelige ut, om kanskje litt livløse, og bilene er detaljerte og tøffe.
Det sagt, ser «Forza Horizon 5» fremdeles blendende vakkert ut, og det spillet fyller straks to år.
Motorlyden høres stort sett også grei ut, og noen biler stiller med ganske imponerende trøkk. Det samme kan ikke sies om motorsyklene, som blir litt for moped i øregangene. Noe som dessverre ofte er tilfelle med digitale motorsykler.
Denne teksten handler nesten like mye om «Forza Horizon» som «The Crew Motorfest», og her må utvikler selv ta skylda.
De har yppa til bråk og leverer et spill som er helt greit, men likevel ikke helt der det må være. «Horizon» er imidlertid eksklusivt for Microsoft sine konsoller og PC, og fra et rent forbrukerperspektiv er det fint at man også nå kan spille et slikt spill på PlayStation.
For det er ikke et ræva spill i seg selv, men en dårlig kopi av noe skikkelig bra. Vi ender med fire søvndrukne øyne på terningen.
