(PressFire.no): Du må gjerne sitere Sun Tzu til du blir blå i trynet for min del, men etter min mening er det ingenting som setter et bedre punktum i en konflikt enn en pil i fjeset. «Towerfall: Ascension» står klar.
Dette er en opplevelse som avslører virkeligheten for det den er. Hvor nye sammensetninger av banneord dannes. Hvor gamnle vennebånd brytes. Og hvor det virkelige kompishierarkiet avsløres.
Kommer du seirende ut av arenaen i «Towerfall», er du sjef.
I det minste til du kommer svingende på en metaforisk lysekrone ti sekunder etter, tar et rikosjetterende prosjektil i bakhodet og faller til gulvet som en våt sokk.
Ferdig eller ferdighet?
Noen vil overbevise deg om at disse situasjonene er resultatet av timer med øvelse og talent. Jeg kaller det flaks. I alle fall når det er kompisene mine som spenner buen og jeg som ligger bitter og livløs på gulvet.
Å kalle det for ren flaks er likevel litt urettferdig. Det handler mye om omstendigheter. Alt skal liksom «klikke» om ting skal gå din vei. Du må ha stålkontroll over de to eller tre knappene du bruker til å navigere arenaen. Du må forutse motstandernes bevegelser før de slår til. Og du må vite når du skal trekke deg tilbake for å samle opp piler til koggeret ditt.
Ikke minst må skissene til spillearealet sitte som et skudd – en slags anemisk labyrint hvor utgangen til venstre leder inn på høyresiden av nivået, og hvor pilene du skyter opp i været kan ende med å treffe deg i ræva.
For et bittelite areal er det svimlende hvor mye som skjer på en gang. Særlig når tre andre spillere er ute etter å spikre deg til veggen med et arsenal av fargerike piler, og spillbrettet står parat til å drukne dere alle i lava, eller presse veggene sammen om klokka skulle vise overtid.
Heldigvis er det en av de klassiske spillformene hvor det korteste strået sendes på rundgang ettersom kvelden utvikler seg. Selvsikkerhet og hovmod har en tendens til å bite tilbake.
Og når lykkerusen tilslører synet ditt etter et poengrikt stunt hvor du tok innersvingen på kompisene dine med et par eksplosive piler, er det lett å glemme hvor enkelt det er for dem å rotte seg sammen mot deg for å ta igjen poengspriket.
Du kan ikke akkurat være blottet for ferdigheter og regne med å stikke avgårde med seieren. Men «Towerfall» er likevel såpass umiddelbart og uforutsigbart at du skal lete lenge for å finne regjerende taktikker og konvensjonell visdom som redder deg.
Det handler i større grad om å gripe øyeblikket og å være bevisst på omgivelsene dine. Det vil si, være bevisst på de tre andre som spretter ukoordinert rundt med englevinger, varmesøkende piler, energiskjold eller en eller annen kombinasjon av alle hjelpemidlene som vrir og vender på rundene.
Magiske øyeblikk
Den iboende spontaniteten gjør det ikke bare utrolig kult å trykke på kontrollen, men legger også til rette for de virkelig morsomme og minneverdige historiene som skiller rundene fra hverandre.
Alle konfrontasjonene skjer på mikronivå, gjerne i løpet av noen få sekunder om gangen. Men alltid på løpende bånd fram til sistemann står seirende. Og alltid med en tyngde som hever spenningen gjennom taket og får hvert eneste av disse øyeblikkene til å virke som det viktigste øyeblikket i hele bueskytterkarrieren din.
Det føles litt som å gripe tak i de gode, gamle PC-klassikerne fra rundt årtusenskiftet som «Liero» og «Soldat». Eller langt mer aktuelle spill som «Nidhogg» og «Super Smash Brothers»-serien. Enkle, kompromissløse spetakkel hvor seierherren alltid er personen med det fasteste grepet og det frekkeste ordforrådet.
Du vet hva jeg snakker om hvis du noen gang har fyrt av en salve mot kompisen din idet han spente buen på samme tid. Disse øyeblikkene får jeg aldri nok av – når pilene treffer hverandre med et avvæpnende «tink» og spretter til side, og tiden nærmest stopper. Begge holder pusten. Hva nå?
I mange tilfeller er det personen med det største koggeret som stikker av med seieren, men i noen tilfeller kan du også gamble på reflekser ved å finte kompisen din. Få ham til å fyre av først, så du kan plukke opp pilene hans i lufta mens du dukker unna, returnere den sylskarpe gaven og forhåpentligvis imponere tilskuerne i stua til stående applaus.
For de storslåtte avslutningene kan du til og med lagre reprisen til senere familieselskap eller bryllup, slik at du kan spille dem av i sakte film for virkelig å understreke din egen fortreffelighet.
Det er kanskje vanskelig å få til disse øyeblikkene hvis du ikke viser til noe av det overnevnte hovmodet, men hver gang du faktisk vinner disse små mikroduellene, føles det alltid som om rommet burde eksplodere i fanfare og konfetti.
Og når disse øyeblikkene attpå til kommer på løpende bånd, som de gjør i «Towerfall: Ascension», er det ikke vanskelig å se for seg dette som en fantastisk arvtager for alt fra svette spillmøter og intime kompiskvelder på sofaen, til kasting av kron-og-mynt for å avgjøre hvem som skal legge ut for snacks og snop neste gang.
