(PressFire.no): «Trine 2» har mye gående for seg - følelsen av tid og sted for eksempel. Du merker med en gang hvor mye arbeid FrozenByte har lagt inn i settingen alene, fra de kreative og eventyrinspirerte miljøene sine til hvordan skapningene påvirker det fortellertekniske.
Ut i fra hvor lenge du oppholder deg i de forskjellige miljøene virker det nesten litt overdrevet hvor ornamentert og tettpakket med visuell dilldall bakgrunnene og forgrunnene er.
Pass på så blikket ditt ikke vandrer for mye – det er farlig mye å fordøye rent visuelt her.
En fortryllende pusletrio
FrozenByten viser seg med andre ord som fenomenale kunstnere. Uskylden og det barnevennlige, magiske preget skinner gjennom på alle områder. Det virker ikke som om du får lov til å oppholde deg i en mørk sump eller hule i mer enn noen minutter før de løfter deg opp og kaster deg inn nye, fargesprakende og drømmeaktige miljøer.
Det som gjør FrozenByte gode spilldesignere i tillegg er hvordan de klarer å konstruere en utfordring, uten å leie spilleren i hånda gjennom den. Hele poenget med filosofien deres er så vidt jeg kan se at det ikke finnes én spesifikk måte å løse et problem på, men like mange muligheter som du har kreative impulser.
Du får frie tøyler innenfor det enkle rammeverket deres. De gir deg kanskje noen små hint eller hjelpemidler underveis, men kun for å få de små grå i sirkulasjon.
I sin enkleste form kan en oppgave dreie seg om å omdirigere en strøm med vann for å få en forvokst spire til å blomstre, eller påvirke en vekt så den tipper i riktig retning. De mest avanserte oppgavene kan involvere maskineri med bevegelige deler og tannhjul, gjerne også med noen blodtørstige gobliner du må håndtere mens du holder på.
Drømmer seg bort i alle mulighetene
Det er aldri meningen at du skal bruke noe mer enn noen minutter på disse sekvensene, men likevel har jeg aldri noe problem med å drømme meg helt bort i alle mulighetene.
I et tilfelle vil jeg kanskje bygge en slags sklie for å la vannet renne ned mot spiren - i et annet kan jeg vurdere å bruke en hul trestamme til å lede vannet.
Det å komme seg fra a til b kan være så enkelt som å svinge seg over avgrunnen med en gripeklo, eller bygge en sjanglet bro av kasser og planker.
Spillet er akkurat så vanskelig som du gjør det til – selv om det også finnes en god del hemmeligheter og ekstrapoeng rundt om i miljøene for de som liker å strekke seg litt lenger enn det som strengt talt er nødvendig.
Mitt kongerike for en trollman
Har du spilt «Trine» er det ingenting du kommer til å bli overrasket over i «Trine 2».
Tyven, ridderen og trollmannen er fortsatt hovedpersonene i eventyret, og du kan fortsatt bytte mellom dem fritt for å få tilgang til de særegne egenskapene deres; eventuelt la to andre kompiser ta over for de resterende karakterene.
Denne dynamikken er en viktig del av spillet, da du konstant støter på situasjoner som krever spisskompetanse fra en eller flere av dem i tandem.
Ridderen er for eksempel god til å kjempe med sverd og hammer, og har også et skjold han kan bruke til å beskytte seg for flammer og prosjektiler. Tyven er den enkleste å ta seg fram i omgivelsene med, takket være gripekloen, mens trollmannen bruker telekineses (les: musepekeren) til å flytte objekter på skjermen.
Unikt og levende
Merkelig nok er det ikke de tre hovedpersonene som føles ut som de mest etablerte figurene i spillet. Den prisen vinner goblinene – selve hovedfienden din, som til stadig dukker opp for å skape bråk.
Samtidig signaliserer de tidspunktet når du bør vurdere å bytte vekk fra trollmannen, og over til en av de litt mer kamporienterte figurene.
Her slår FrozenByte to fluer i én smekk – de utnytter spillmediet til å formidle personligheten deres gjennom programmert intelligens og en uforutsigbar fysikkmotor, samtidig som de lar deg utnytte dumheten og kaoset i rekkene deres som et våpen.
Jeg overdriver ikke når jeg sier at «Trine 2» har latt meg ta del i noen av de mest unike og levende kampsekvensene i hele år.
Se for deg en slags parodisk og improvisatorisk kvalitet til disse konfrontasjonene, hvor alt det du trodde du visste om gobliner blir bekreftet. Dette er ikke organiserte, veltrente skapninger – tvert i mot. Piler og spyd flyr i øst og vest. Du dukker unna og danser på hodene deres, mens de løper forfjamset frem og tilbake. Noen ramler ned i brennende avgrunner, andre blir spist hele av kjøttetende planter eller utsatt for en eller annen felle de satt opp spesifikt for deg.
Det er noe fryktelig inspirerende med måten FrozenByte får motoren bak spillet til å gjøre mye av jobben for seg. På mange måter er det en del punkter ved designet som kanskje ikke henger helt på grep, uten at dette blir noe annet enn smålig kritikk i forhold til hvordan den fantastiske lekenheten og impulsive naturen kommer fram.
Hvem bryr seg hvor godt ting henger sammen i sømmene når helhetsinntrykket rett og slett er fantastisk moro? Ikke meg i alle fall.
«Trine 2» kan kjøpes til PC/Mac på Steam (koster cirka 100 kroner), eller du kan vente på Xbox 360- eller PS3-versjonen som kommer senere i desember. Det er også utgitt en Collector's Edition til pc/mac (disk).
