«Valkyria Chronicles» var et genialt trekk fra Sega. Ikke bare høstet spillet positiv kritikk for det nytenkende konseptet og den fantastiske grafikken, men utgiverne selv fikk også ros for å satse på et såpass radikalt produkt. Spillet er fortsatt en usedvanlig undervurdert perle i spillbiblioteket til Playstation 3, men i og med at vi nå står ovenfor en oppfølger, er det på ingen måte storkrevende å forvente noe mer.
«Valkyria Chronicles 2» til PSP sliter med et par problemer som hindrer det fra å være en god etterfølger til storebroren. Det første spillet fikk frikort for en del feil og mangler i lys av det spennende konseptet som blandet metodikken fra et strategispill med tempoet og intensiteten fra et actionspill.
Jeg er ikke ute etter å kategorisere «Valkyria Chronicles 2» som verken det ene eller det andre, men etter nok timer bak den lille skjermen, så slår det meg at det største problemet er at spillet nå er mer interessert i å leke et strategispill enn prøve å være et kompetent et. På toppen smøres det i tillegg tykt på med tilpassningsmuligheter og historiefortelling – to elementer spillet dessverre aldri kommer noen vei med.
KRIG ER IKKE ALT
Historien tar deg denne gangen med gjennom et helt år på Lanseal Academy, hvor du blir med på utviklingen til skoleklassen G og kameratskapet deres. I rampelyset står hovedpersonen Avan og to av hans nærmeste venner – et forhold som gjenspeiler Squad 7 med Welkin og Alicia fra det første spillet. Spillet handler allikevel mindre om den omfattende krigen som foregår utenfor de majestetiske veggene til akademiet, og mer om de interne konfliktene som hører med et godt skoledrama.
Insentivet til kamphandling har tapt seg drastisk som følger. Spillet bruker nå kampsystemet som mal til å løse alt fra søskenkrangler og leteaksjoner til treningsoppdrag og faktisk krig. Spillet differensierer aldri mellom disse konfliktene i noen særlig grad, så du mister fort perspektivet over hva som er viktig og hva som er ubetydelig. Synes du på en annen side kontekst høres kjedelig ut spiller det ingen rolle – da dette kun er Sega sin unnskyldning til å kunne generere flere oppdrag.
Selve kampsituasjonene løser du nøyaktig som før, med unntak av enkelte endringer gjort i forbindelse med byttet til en teknisk mindreverdig plattform. I stedet for å utkjempe kamper på ett stort areal driver du nå på med flere små parallelle områder, nærmest som i «Advance Wars: Dual Strike» til Nintendo DS.
Det nye formatet på nivåene er ikke veldig intuitiv eller oversiktlig, men funker greit. Viktigst av alt gir de deg et par ekstra faktorer å holde styr på i kampens hete, i og med at du må ha blikket flere steder på en gang. Den største frustrasjonen med disse nivåene er allikevel den ekstreme graden de blir resirkulert etter hvert som månedene flyr, og hvor statiske og kjedelige de føles til tross for variasjoner i værforhold og layout.
Fienden gjør det dessverre ikke noe enklere, og er blant de mest apatiske og handlefattige motstanderne jeg har sett på lang tid. Står de ikke stille midt på slagmarken ligger de bak en busk på andre siden av kartet. Mengden med åpninger de ignorerer til fordel for hjernedøde taktikker er oppsiktsvekkende, og når de heller aldri spiller i henhold til rollenes styrker ender du opp med skarpskyttere som løper opp i fjeset ditt for å trekke av et skudd.
ENKELT MEN OVERFLØDIG
Det overflødige designet sees andre steder også, og er den største grunnen til at spillet føles utvannet i forhold til tidligere. Tilpasningsmulighetene er enorme sammenlignet med hva spillet faktisk presterer å formidle, og du ender til slutt opp med å investere tid i utstyr, teknologi og våpen ikke av nødvendighet, men ren vane. Spillet mister helt fokus på de utslagsgivende elementene.
Den mest interessante forandringen i «Valkyria Chronicles 2» er det nye klassesystemet, som lar deg videreutvikle de tidligere jobbene til mer spesialiserte varianter. En erfaren Scout kan for eksempel utvikle høyere kompetanse innenfor sin egen klasse, eller utvikle seg til en Sniper med de kvalitetene det medfører. Lancer-klassen på sin side kan spesialisere seg mot infanteri.
Mellom oppdrag får du blant annet muligheten til å sosialisere med vennekretsen og gjøre deg klar til feltoppdrag. Siden rollefigurene du møter og konverserer med her er de samme du spiller med i oppdragene, bruker Sega anledningen til å pumpe liv og personlighet inn i de ellers grå og uniforme spillebrikkene dine. Utviklingen fungerer yppelig som analog til historien, hvor de forholdene du etablerer og veksten til de individuelle personene gjenspeiles som passive egenskaper i felten.
Ikke bare skaper alle de forskjellige figurene variasjon i oppdragene, men gjør sammensetningen og harmonien en viktig del av planleggingen. Kommer to av figurene godt overrens vil de eksempelvis få bonuser av å løpe rundt sammen, akkurat som bitre fiender vil distrahere hverandre og sette oppdraget i risiko. Det er vel egentlig aldri så ille at oppdraget blir satt på spill, men dette kommer heller av den ujevne vanskelighetsgraden.
På en måte minner konseptet veldig om «Persona»-serien, som også bruker forhold og følelser mellom figurer til å påvirke spillets gang. Du kommer uansett til å møte overdrevne personligheter og mye drama, så forvent å måtte investere tid utenfor slagmarken med alt fra forfengelige til utilstrekkelige og pretensiøse ungdommer.
Likte du «Valkyria Chronicles» er mange av elementene fortsatt intakt i oppfølgeren. Den hedenske blandingen av sanntid og turbasert spill flyter utrolig godt allerede fra første treningsoppdrag. Systemet er definitivt morsomt i bruk generelt, hvor klassene og figurene gir deg gode muligheter til å eksperimentere på toppen.
Problemene ligger i hovedsak i selve kampsituasjonene - den overflødige funksjonaliteten og spillets ustabile vanskelighetsgrad. Reglene i spillet er tilsynelatende heller ikke gjensidige for begge parter, noe som gjør det vanskelig å forholde seg til motstanderen på et strategisk nivå.
For meg tyder forsøket på at Sega heller vil la deg løpe uhemmet rundt på slagmarken enn å lage spennende scenarioer du kan fordype deg i. Dette er Ikke en feil i spillet akkurat, men langt fra en opplevelse som høster potensial fra det første spillet. Spikeren i kista er allikevel det besynderlige fokuset på kvantitet over kvalitet, noe som er det motsatte av hva «Valkyria Chronicles» representerte.
