(PressFire.no): Det er mer med lettsindig, hyggelig forventning enn strenge, forutbestemte krav om nyvinning og sjelelig innhold at jeg setter meg til rette med spill fra utvikler Monolith Soft.
I likhet med forløperen på Wii, er «Xenoblades Chronicles X» en gavepakke der man veit hva man går til, uten å måtte overraskes for å underholdes.
Spillet tilbyr derimot et hundretalls timer med utforskning av et overmåte vakkert og enormt vidstrakt, variert landskap, breddfullt av forskjelligartede visuelle uttrykk.
Samtidig loves vi endeløse rekker av fiender som skal bekjempes i et systematisk kampsystem med intrikate regler og mekanikker, som kan utfordre og mestres kun av dem som går inn for å lære seg det i detalj.
Innfrir
Vi befinner oss i framtiden på planeten Mira, der menneskehetens siste overlevende etter jordas undergang har slått opp koloni. Som både flyktninger og invasjonsstyrke blir utfordringen for Adams sønner å kreve sin plass på toppen av atter en næringskjede, på bekostning av planetens vante beboere.
Gleden i opplevelsen ligger i et så å si perfeksjonert utspring fra tradisjonelle japanske rollespill: «Xenoblade Chronicles X» er en velsmurt kvern, vakker å være i, nydelig å utforske. Spillets beste egenskap er dets utseende, og den langdryge prosessen det innebærer å gå overalt, se alt.
Fem regioner med høyreiste fjell, neonsprakende jungler, yrende sletter, våte sumper, hvite sandstrender, stormherjede ørkener og så videre, alle med forskjellige fargepaletter og økosystemer ligger spredt på tre kontinenter i et glitrende hav og er tilgjengelig fra så å si spillets start.
Likeså spredt eksisterer ville dyr og slapper av og koser seg, fordelt på en måte som gjør seg godt for en sporadisk, nysgjerrig og utforskende.
Et lettspist ekornaktig vesen på nivå ni kan stå side om side med en bauta av en dinosaur på nivå seksti, like stor som de høyreiste fjellene, og det blir opp til spilleren å navigere rundt i landskapet, finne trygge ruter som passer nivået man er på og drepe og herje etter evne, uten å provosere feil fiende.
Kampsystemet er også av den vante sorten, men i et grensesnitt tilnærmet det vi kjenner fra vestlig skapte massive onlinerollespill. Rollefigurene slår eller skyter automatisk med ett standardangrep, mens man velger spesielle taktiske angrep og andre kunster.
Kampene er monotone, langdryge og forutsigbare i formen, samtidig som systemet er glattpolert, dypt og robust, og uhyre omfattende å sette seg inn i. «Xenoblades Chronicles X» er et spill med spillmekanikk for de spesielt interesserte.
Tærer på tålmodigheten
Dersom du synes det velkjente formatet høres kjedelig ut, er det nok også dét det er. Selv om spillmekanikken og alle sjangerens erketypiske trekk er gjennomført med klasse og stil, ender spillet som enda en sville i et altfor smalt, altfor langt spor av altfor like utgivelser vi har brukt altfor mye tid på å spille i.
Sammenliknet med forløperen har spillet dessuten en desto tørrere, teitere historie, fortalt i treigere vendinger og med døllere rollegalleri.
For den som ikke har spilt forløperen, byr spillet på andre prøver. Det dype, robuste kampsystemet, myntet på kjennere av sjangeren formidles stort sett gjennom lange tekstsekvenser jeg ganske kjapt leser meg lei på.
Likevel, merker jeg, hender det oftere enn med noen spillutgivelse i mitt voksne liv at jeg må ty til bruksanvisninga for i det hele tatt å skjønne hva det er jeg ikke skjønner – på nivåer som kan handle om alt fra hvilken knapp som gjør hva, til hva hvert enkelt ord og begrep betegner i fiksjonsuniverset, og i kampsystemets viktigste mekanismer.
To i én
Mer innkjørte entusiaster vil imidlertid ha mye å hente. Spillets absolutte høydepunkt, som flagges og fristes med fra første stund, er de såkalte Skells, eller eksoskjellett, som i beste fall kan erverves etter tyve timers spilletid. Selv brukte jeg det dobbelte. Spillet blir dermed et nytt spill halvveis uti spillet, eller i alle fall en slags fornyet versjon av seg selv.
Menneskenes kavaleri utgjøres av svære kraftmaskiner med rakettkastere, jetmotorer, hva det skal være, skreddersydd for ville kamper med gigantiske krabbemonstre, enhjørningdrager og dessuten tilsvarende kampmaskiner styrt blant annet av de slemme Prone; sure bolergriser med langt hår og måne.
Kjøretøyene kommer likevel til sin rett først og fremst der spillet glimrer i utgangspunktet: I utforskningen av planeten er uoverstigelige knauser og juv plutselig enkle å bestige eller bare hoppe galant over.
Fiender som før sperret veien til gjeve eller mystiske områder feies til side med maskinell effektivitet. Samtidig er de tunge redskapene dyre i drift, og selve kultiveringen av planeten blir meningsfull i at man kontinuerlig blir nødt til å drive utvinning av forskjellige typer ressurser i landskapet, hendig styrt på Wii Us gamepad.
For den som elsker japanske rollespill
Foruten alt som nevnes her, har «Xenoblade Chronicles X» en hel del funksjoner å oppdage for den som er lysten på et skikkelig japansk rollespill. Spillet er et godt et som sådan.
Det har for eksempel et helt eget system for å kartlegge og problematisere følelsesmessige bånd mellom spillfigurene og deres allierte. Dessuten finnes et eget lite børsmarked for leverandører av våpen og utstyr som påvirkes av hva man som actionhelt har på seg når man er ute og jakter vilt.
Spillet har også en netfunksjon der man kan låne hverandres figurer og ta dem med på eventyr, snakke sammen og utveksle erfaringer og tips om de mer utfordrende aspektene ved spillet, eller oppnå statistisk betegnede fellesmål av typen «drep førti av disse fiendene» og liknende.
Når spillet for undertegnede ender som en helt ok opplevelse og ikke en fantastisk en, er det fordi jeg har sett dette formatet så altfor mange ganger før. Kverna kan være artig nok; enkelte spill, som «Borderlands 2», rettferdgjør sin evige runddans med vitser og sprell, og «Star Wars: Knights of the Old Republic» gjør det med å være «Star Wars».
Når det i denne omgang kun er det den visuelle opplevelsen som skal være trekkplaster, er dét også godt å være med på, men ikke fenomenalt, og kanskje heller ikke verdt de mange titalls timer det tar å komme skikkelig inn i spillets verden.
