Å påstå at «Yakuza»-serien er drevet av nytenkning og innovasjon ville være å overdrive. Spillene humper av gårde nærmest som en dramaserie, og utfordrer ikke spilldesigneren før den absolutt må – det vil si når skurkene konfronteres og fjes må ommøbleres.
Og dette er egentlig en flott analogi til «Yakuza»-spillene i seg selv – en TV-serie om livet rundt den organiserte kriminaliteten i Japan, anno 2010. Formatet beskriver ikke bare en rød tråd mellom spillene, men også at mekanikken utformes fra historien, ikke omvendt.
Har du vært borti de tidligere episodene i serien vet du dette. For nyintroduserte kan det imidlertid være avskrekkende hvor lite av handling du får avdekke gjennom spill i forhold til det som avsløres gjennom filmsekvensene.
Håndterer du melodrama og klisjeer er «Yakuza 4» likevel et sjokkerende modent og dramatisk spill. Handlingen er spennende fortalt og syr sammen de parallelle trådene sine på en elegant måte som avslører et gjennomtenkt manus i bakkant, full av japanske særegenheter.
Dominoeffekt
Handlingen i «Yakuza 4» tar plass i Kamurocho, et fiktivt distrikt satt i Japan. Byen holdes i livet av et travelt og modent nattliv og er faktisk også modellert etter et av distriktene i Shinjuku, Japan.
Historien er relativt vanskelig å gjenfortelle hvis du ikke har vært borti de andre spillene før. Det hele starter med drapet pået et yakuza-medlem, som avslører seg å ha vært en ringvirkning fra over tyve år tilbake. Du tar kontroll over fire forskjellige rollefigurer involvert i plottet og må i tur jobbe deg gjennom konspirasjoner, skyggefulle agendaer og politikk.
«Yakuza 4» er ikke beskjeden med å spe på med overraskelsene sine. Dette har dessverre en lei tendens til å drunkne all form for dramatisk effekt spillet prøver å oppnå, og tollmodigheten din vil nok tøyes godt rundt siste akt. Klarer du likevel å se for deg et «Double Dragon»-spill i regi av Hideo Kojima, bør du være klar for det meste.
Skildringen av Kamurocho er spillets absolutt største høydepunkt, en beskrivelse som overgår de fleste andre forsøk jeg har sett på å gjenskape et kontemporært Japan. Her gir spillmediet deg i tillegg en mulighet til og utforske miljøet på nært hold for å få et sterkere inntrykk av tid og sted. For meg virker kulturen i spillet like fremmed og fantastisk som i virkeligheten – noe som er det desidert største komplementet jeg kan gi til Sega.
Arkadehallene lyser opp med pulserende lydeffekter. Kolonialbutikkene og restaurantene står tettpakket. Salgsautomater med drikkevarer så langt øyet kan se. Sykkelstativ langs gatene som renner over av sykler. Oppholdet ditt i Japan føles autentisk ut på alle tenkelige måter.
I «Yakuza 4» er den kulturelle biten av spillet enda mer uthevet enn tidligere også. Spillet følger nemlig ikke bare hovedpersonen Kazuma Kiryu som tidligere, men også rollefigurer fra andre deler av samfunnet. Felles for dem er koblingen de har til den kriminelle underverdenen og hvordan omstendighetene omsider leder dem sammen.
Dette gir «Yakuza 4» evnen til å skildre historien fra flere motstående synsvinkler. Som straffange på rømmen opplever for eksempel Taiga Saejima Kamurocho fra perspektivet til en uteligger. Han må traversere langs kloakksystemet for ikke å bli oppdaget, selv om kroppsbygningen hans tilsier at han lett kunne hamlet opp med hvem det nå måtte være.
På den motsatte siden av loven finner vi politibetjent Masayoshi Tanimura. Han har selvsagt ikke de samme begrensningene og kan bevege seg fritt rundt om i byen. Unikt for han er kontakten han har med den illegale innvandrerkulturen, og hvordan kampstilen hans er lang mer defensiv enn de andres.
To sider av samme mynten
«Yakuza 4» er voldelig. Sega holder ikke igjen på noe. De kaster deg ut i hensynsløse Kamorucho, hvor lommetyver og bråkmakere lurer rundt hvert hjørne. Byen er ikke i mangel på kriminalitet og det er nærmest et mirakel at de involverte partene har bein å stå på i etterkant av voldshandlingene.
Likevel er det sjeldent noen som må bøte med livet under disse møtene (slike utviklinger forbeholdes til plottet, tross alt). I stedet ender det som regel med en unnskyldning eller to – pluss litt velfortjent yen i lomma for tort og svie.
«Yakuza 4» største prestasjon er hvordan det bruker den moderne settingen sin til å skjule elementer fra et ganske alminnelig japansk rollespill. Du samler erfaring fra slosskamper for å utvikle evnene dine; ellers handler resten av spillet om brutale nevekamper Kamurochos gater og torg.
Voldsporteføljen din består av enkle slag og spark som kan lenkes sammen til lengre offensiver. På toppen sitter det kontekstuelle «HEAT»-systemet, som utløser de mest brutale og grafiske angrepene avhengig av posisjonen din til motstanderen og omgivelsene. Det er gjerne disse du bygger opp mot i løpet av kampene, siden de lar deg bryte ut av de monotone angrepsmønsterne og heller bruke improvisatoriske våpen til å lemleste motstanderene med. Balltrær, golfkøller, veikjegler, motorsykler, skilt, fortauskanter – det er egentlig ikke noen begrensning på hva du kan jobbe inn og sprite opp kampene med.
Kampsystemet utenfor disse «HEAT»-angrepene tilbyr på en anne side svært lite variasjon. Du tvinges ofte til å repetere mange av teknikkene i mangel på alternativ. Trening, våpen og utstyr kan også innarbeides, men fremstår ofte litt for perefert og ueffektivt til at det føles relevant.
Rollebyttene blir desto viktigere elementer i spill (og hovedsakling det som skiller «Yakuza 3» fra «Yakuza 4»), da disse introduserer nye figurer og kampstiler du må mestre.
Det jeg anser som det største problemet i «Yakuza 4» er at kritikken like så godt kunne vært rettet mot det forrige spillet i serien. Har du fulgt spillene ligger dette litt i kortene – men siden ingenting har forandret seg føles det også som et identisk spill.
Ved å introdusere flere figurer har Sega løst en del av problematikken rundt de repeterende og uinspirerte kampene. Fundamentalt sett utspiller de seg identisk, men du skal ha mer en nok å sette deg inn i før rulleteksten omsider sklir over skjermen.
I «Yakuza 4» er det i all hovedsak historien som drar deg med, selv om spillet også har innhold for de som er ute etter å mestre nyanser og leke seg i Kamurocho. Sammenligningen mot rollespillsjangeren holder fortsatt vann her – og har du til vane å sitte gjennom serier som «Final Fantasy», «Tales» og «Persona», bør du absolutt ikke avskrive denne moderne tolkning heller.
NB! «Yakuza 4» lanseres til PlayStation 3 den 18. mars.
