Surrealisme er et ord en ikke kommer utenom når «Zeno Clash» skal beskrives. ACE Team fra Chile har skapt en verden og et persongalleri som spillverdenen sjelden har sett maken til.
Spilleren styrer Ghat som tilsynelatende har tatt livet av sin egen far-mor. Et ubehagelig hemafroditmonster som er far og mor for Ghat, og en skokk av hans brødre og søstre. Disse søsknene blir, ikke overraskende, lettere grinete av å miste sin forelder og setter ut for å drepe Ghat.
Et kobbel av sinte søsken i hælene er en god unnskyldning for å komme seg av gårde, og med det er Ghats ferd gjennom punkfantasysyreverdenen Zenozoik i gang. Det er en verden fylt av fantastiske landskap og en drøss av rare vesener.
Med på turen blir også Deidre. Hvem hun er og hvorfor hun slår følge, får vi aldri noen forklaring på. I kampene drar hun frem en rifle som hun benytter like godt som en blind høne.
Det er med andre ord Ghat selv, med deg ved spakene som må rydde opp.
«Zeno Clash» er i bunn og grunn et førstepersonsactionspill, med stort fokus på nærkamp.
Skytevåpen finnes også, men de er både trege og mistes lett når fiender deler ut en kilevink. Så, frem med nevene.
Heldigvis fungerer kampsystemet bra. Det har blitt plass til både slag, spark, knær, kast og flertreffskomboer.
Alle skapningene du møter i kamp utviser synlige skader etter slagene, i tillegg er de akkompagnerende lydeffektene brutale.
Kombinasjonen gjør at alle treff virker som de er ubehagelige å skulle ta imot. Men kanskje viktigst av alt, kampsystemet er gøy.
Det tilsynelatende robuste og gjennomtenkte kampsystemet er likevel ikke helt uten problemer. Gjennom et tastetrykk kan en låse kameraet fast i en fiende, noe som konsentrerer alle angrep om denne fienden.
Det høres vel og bra ut på papiret, men av en eller annen grunn tar denne funksjonen i noen tilfeller saken i egne hender.
Når kameraet plutselig fokuserer på en helt annen fiende enn den man faktisk har sett seg ut som mål, blir det fort unødvendig kaotisk.
Mange av kampene består av flere motstandere samtidig. I disse tilfellene kommer også kameralåsfunksjonen noen ganger i veien for spillerens oversikt. Det er kjedelig å få juling av fiender som dukker opp fra intet.
Særlig når et slag gjerne åpner for flere oppfølgningsslag. Havner en i kryssilden mellom to eller flere fiender kan livet fort svinne hen, mens man febrilsk forsøker snu kameraet.
Et annet smått irriterende moment er mangelen på lagringsfunksjon. Riktignok autolagrer spillet etter alle store kamper. Nye spill kan startes fra begynnelsen av et hvilket som helst kapittel, men det er uansett rart at ikke spillet sier fra når det autolagres.
Spillets hovedhistorie er over i løpet av fire-fem korte timer, og selv om man får svar på en del av spørsmålene som dukker opp gjennom historien er det fortsatt mange løse tråder når rulleteksten går.
Det kom derfor ikke som noen stor overraskelse at ACE for kort tid siden kunngjorde at det vil komme nedlastbart ekstrainnhold.
I dette ekstramaterialet blir det forhåpentlig rom for å utbrodere flere av de sinnssvake karakterene som kort presenteres. For det er mitt største savn etter å ha spilt gjennom «Zeno Clash» - det kunne godt vært mer historie.
Mens vi venter kan tiden fylles med spillets ekstramodus. Her slåss en seg gjennom diverse arenautfordringer. Fiender skal jules opp uten noen form for historie.
Det hele går på tid. Jo fortere du klasker monstrene ned jo bedre. Disse tidene rankes så på Steam, noe som åpner for konkurranse med andre spillere.
«Zeno Clash» er et herlig, annerledes spill. Det burde sjekkes ut av alle som synes førstepersonsjangeren har stagnert i senere tid, eller bare har lyst på en syretrip i videospill form.
Ved å laste det ned fra Steam får du også gleden av å støtte et uavhengig utviklerteam, i en del av verden som så langt er et relativt ubeskrevet blad hva spillutgivelser gjelder.
