Jon Cato Lorentzen (39) pleide å vræke joysticker i halsbrekkende sportsspill på gutterommet. Anna Aarseth (36) solgte piratkopierte Commodore 64-spill via postordre som 12-åring. Nå er de voksne, og gir ut boka «Barndommens TV-spill». Lorentzen insisterer på at den er mer enn bare et nostalgisk tilbakeblikk.
–Jeg ville ikke bare at det skulle være ei bok du blar litt i på do, og så nikker du anerkjennende, «ja, jeg husker det var sånn». Heller «jøss, er det historien bak Tetris?» eller «Å, er det spillet jeg spiller nå sånn fordi det spillet her satte den standarden?»
Internasjonalt har spillenes historie vært ført i pennen flerfoldige ganger, men sjelden har spillkulturens framvekst lokalt i Norge blitt dokumentert.
Mens bokas 150 sider strekker seg fra «Space Invaders» til «Doom» dukker det også opp historier om arkademaskiner på gatekjøkken og omreisende tivolier, fjortiser som blir «kompis» med fem år yngre unger fordi de har en kul datamaskin og den informasjonsfattige tida før nettet, da Nintendo-Magasinet var fremste kilde for spillnyheter.
–Sønnen min er 10 år gammel og bygger på en egen Minecraft-server, skyper og driver byplanlegging. Det er en helt annen virkelighet for dem i dag. Det er viktig å vise hvor vi kommer fra, sier Lorentzen.
Selv har Spill.no-redaktøren sittet med joystick siden 70-tallet, og boka er i stor grad skrevet ut ifra minnene om klassikere som «Sim City» og «Zelda».
–Veldig mange av spilltekstene er personlige betraktninger. Hvordan jeg var herre over verdensrommet i «Elite», hvordan man slet ut joysticker eller hvordan oppgjørene i «The Way of the Exploding Fist» ble mer og mer innbitte.
Det var Aarseth som først tok initiativ til boka. Ideen begynte å kverne rundt i hodet hennes allerede rundt årtusenskiftet, da hun ble obs på ikonifiseringen av retrospillene fra 70- og 80-tallet.
–Det var en Röyksopp-låt som ble sluppet på en Tellé-kompilasjon, «64 Position (Live)». Jeg fikk helt sjokk, for da hadde det jo gått 10–15 år siden den spillmusikken var i bildet. De seinere åra har jeg sett hvordan 50 Cent i «Ayo Technology» og andre har hatt disse referansene til spillmusikk, mens Bolia har Tetris-hyller.
Mens Lorentzen har stått for det meste av skrivingen, har Aarseth samlet inn personlige betraktninger om spillhobbyen fra så forskjellige folk som Erna Solberg, Anders Giæver og Espen «Dansken» Selvig.
Boka er også krydret med nostalgiske mimresitater forfatterne har samlet inn fra andre spillere. Ifølge forfatterne er boka et forsøk på å dra fram spillkulturen.
–Spill ses fortsatt på som en aktivitet for barn eller noe som skjer på gutterommet, selv om det har blitt mye bredere de siste åra. Folk spiller uten at de vet at de spiller. Samboeren min ligger på senga hver kveld og spiller kabal på mobilen, mens andre klikker på noen enkle spill på Facebook, sier Lorentzen.
Slik han ser det har man to typer spillere:
–De som bare spiller for å koble av, den store majoriteten, og så har du dem som spiller fordi de faktisk vil ha en opplevelse som beriker dem. Når jeg skriver er det først og fremst for sistnevnte. Jeg kjenner noen som bare ser romantiske komedier. De vil ikke ha konflikter eller kompliserte filmer, de bruker bare film for å rømme fra hverdagen. Det er helt ok å bruke spill på den måten, men spill har satt mye dypere spor enn det.
Denne artikkelen ble også publisert i Dagbladet FREDAG 28. oktober 2011.
Foto: Jarle Hrafn Grindhaug / PressFire.no
