(KRONIKK - Øystein Imsen, Lektor i ungdomskolen): For å motvirke skoletretthet i ungdomsskolen og frafall i videregående skole, skal undervisningen bli mer praktisk.
Det har våre politikere bestemt, samtidig som de unge er oppslukt av en spennende, digital spillverden.
Norske medier har lenge framstilt dataspill som noe farlig, noe som korrumperer ungdommen og fører til forfall og apati. Før dataspill ble populært, var det tv som hadde den samme effekten – og før det var det rockemusikk, tegneserier og jazz.
I skolen har man tradisjon for å være moralistisk motkultur mot nye kulturelle trender, og dette kan være en av mange grunner til at skolen ikke har klart å henge med i den digitale utviklingen. Det må det bli slutt på, om vi skal skape ny entusiasme i norske klasserom.
Hva kan barna lære av dataspill? For det første kan de brukes som en innføring i programmering.
Min erfaring er at man kan komme langt med spillprogrammeringsverktøy som KODU og Scratch, for så å gå videre til mer avanserte programmeringsspråk.
I arbeidet med dataspill og programmering har nå en ny aktør meldt seg på, et foreldreinitiativ ved navn «Lær kidsa koding». Aksjonen har spredt seg som ild i tørt gress, og det kan være et tegn på at det er på høy tid å ta dette på alvor.
For slik er den grusomme digitale virkeligheten - enten programmerer du, eller så blir du programmert selv som bruker av andres produkter. Ikke alle kan bli programmerere, men vi kan lære elevene kreativ IKT-bruk .
I andre rekke kan dataspill engasjere elever som ikke liker å lese. De såkalte svake gutteleserne har lenge vært en hodepine for skolefolk. Min erfaring er at de blomstrer opp når vi jobber med dataspill.
Elever som ikke har skrevet en linje siden femteklasse, skriver plutselig så tastaturet gløder.
Ved å utnytte ungdommers interesse for dataspill kan man få dem til å analysere, skrive og lage spillene selv. En elev uttrykte stor glede over å få lov til å spille på skolen: «Så slipper vi vanlige timer, og de er så kjedelige!».
Et problem i norsk skole er å få alle elevene gjennom tretten år med endeløs teori. Dataspill er i seg selv en indre motivasjonsfaktor. Ytre motivasjon er det nok av - foreldre som maser, lærere som setter karakterer, kommuner som rangerer etter nasjonale prøver, det økende reklamepresset om å leve et perfekt liv i en perfekt kropp.
En enkel og god pedagogisk oppskrift på motiverte elever er slik - elevens ønske om å lykkes må være større enn angsten for å mislykkes. Kanskje dette forklarer hvorfor mange elever søker mot dataspill og fantasilek?
I den digitale fantasiverdenen finner de den indre motivasjonen, og i noen tilfeller er de så motiverte at tenåringsforeldre sliter med å få barna sine i seng om kvelden. Noen spiller opptil fire timer om dagen.
Hollywood-syndrometManges oppfatning av spill er også ensidig. Spill er ikke en enhetlig sjanger, og favner svært vidt: brettspill, strategispill, skytespill, sportsspill, sandkassespill, MMORPG, DOTA, og så videre. Listen over spillsjangre blir stadig lengre.
Å snakke om spill som én sjanger blir det samme som å putte Walt Disney og Knut Hamsun i samme bås. Det enorme utvalget og tilgangen på spill gjør at ungdommer kan velge fra øverste hylle, men de velger ikke alltid de mest lærerike titlene.
Spillindustien lider nemlig av Hollywood-syndromet. Konkurransen mellom de store spillprodusentene er blitt veldig tøff, derfor tør man sjelden å satse på noe nytt. I stedet blir det fokusert mye på effekter og grafikk, blod og gørr.
Akkurat som blockbuster-filmer mangler dybde og innhold, lider de store spilltitlene av det samme.
Lærere og foreldre må derfor engasjere seg i hva slags spill barna velger, slik at de velger kvalitet.
- Mer av det samme som elevene er lei avI Estland og Skottland er dataspill og programmering på vei inn i læreplanene. I norske Stortingsmeldinger fra 2008 og 2011 står det at vi trenger dataspill i skolen for å skape en relevant, variert og praktisk skole.
Landets øverste politiske myndighet mener altså at spill i skolen er en god ting, men hvorfor skjer det ikke noe? En av grunnene kan være at norske politikere lever i troen på at skolen endres ovenfra og ned.
Det pøses på med mer lesing, skriving og regning – i form av prosjekter som Ny Giv, Gnist, lesing i alle fag, skriving i alle fag, og så videre.
Mer av det samme som elevene er lei av, med andre ord.
Skoleutvikling skjer nedenfra og opp. Lærere må ville dette selv, og de trenger handlingsrom og støtte for å drive med det. Lærerutdannere, rektorer, foreldre og lærere er fortsatt skeptiske til å bruke dataspill i skolen.
Dataspill regnes av mange for å være en konkurrent til skolearbeidet, i likhet med sosiale medier, internett og mobiltelefoner.
Hvor lenge skal man fortsette å kjempe mot utviklingen? Den tradisjonelle lærerrollen er rett og slett ikke kompatibel med teknologien, og hører snart hjemme på museum.
En lærer som bruker dataspill i timene må argumentere godt for det en gjør. Lærere som «snur bunken» og gjør det samme gamle om og om igjen, trenger aldri å begrunne sin pedagogiske praksis – dessverre.
Vi må fortsette å jobbe for en skole som tar utgangspunkt i elevene og deres virkelighet, ikke i gamle metoder, lærebøker og holdninger.
FOTO (hovedbilde): Lise Åserud/NTB Scanpix.
