(PressFire.no): Nå som Sony endelig har sluttet å produsere flere PlayStation 2-maskiner, og mest sannsynligvis avduker fjerde generasjons PlayStation-maskin i kveld, gjør vi et lite tilbakeblikk på noen av spillene som gjorde PlayStation 2 til den giganten den ble.
Den første delen med spill kan du se her. Nå er det duket for del to:
«Final Fantasy X» - For et spill dette er! I din rolle som den fortapte Tidus, var det en sann åpenbaring å oppleve Spira sett fra en outsiders perspektiv. Det var ikke bare den fantastiske historien og områdene som fengslet, men kampsystemet var også herlig strukturert, og spesielt den lille boksen som dynamisk forandra seg etter hvilket angrep du markerte gjorde det hele enda et hakk mer strategisk enn tidligere spill. Fantastisk spill, hvor «Final Fantasy X-2» dessverre ikke klarte å følge opp.
«Katamari Damacy» - Da vi først slo lankene i en importversjon av «Katamari», var det med store øyne og måpende gap. Et spill blottet for all logikk der du rullet opp alt og alle, og sendte det hele ut i verdensrommet til den ventende Kongen av Kosmos. Han hadde ødelagt alle stjernene en kveld på fylla. Humoren var på topp, men også selve spillbarheten var mer enn solid nok. Og hvem kan glemme lydsporet, som er et av de mer fengende noensinne - selv om sangene ofte var på japansk!
«Devil May Cry» - Under utvikling var «Devil May Cry» egentlig ment som «Resident Evil 4», men det avsluttet løpet med en helt annen identitet. Det er ikke ofte enkeltspill egenhendig klarer å rydde såpass mye vei for nye sjangerparadigmer, men dette var absolutt en av dem. «Devil May Cry» endte viktigst av alt opp med å framheve styrkene bak konseptet til håndkontrollen gjennom en potpourri av teknikkdrevet action og krevende selvdisiplin. Selv i dag anses det som blant de beste i sin sjanger – et arvegods og en mal som har fått flere åndelige arvtagere, faktiske oppfølgere og en helt ny omstart i 2013.
«Beyond Good & Evil» - Dessverre ble aldri den nye og ambisiøse satsingen til «Rayman»-skaperen Michel Ancel den storselgeren Ubisoft håpet på. Det manglet imidlertid ikke på kvaliteter i spillet, for «Beyond Good & Evil» hadde sjarme, egenart og ambisjoner. Universet er særegent og rollegalleriet er sjeldent elskverdig. Under det naivistiske ytret med fabeldyraktige figurer lurte også plottet, inspirert av Nietzche, som bruker aktuelle tema som terrorisme for å skildre det relative perspektivet på ondt eller godt. Spillet har blitt en kultklassiker og oppfølgeren er svært etterlengtet av fans. Det var originalt ment som en trilogi, men Ubisoft satte på bremsene på grunn av det skuffende salget. Spillet kom opprinnelig på PS2, Gamecube, Xbox og pc. Finnes også i en HD-versjon.
«Kingdom Hearts» - At «Final Fantasy» og Disney skulle finne hverandre var ikke noe vi hadde satset penger på, men Square Enix klarte faktisk å lage et skikkelig godt actionrollespill av det.
Det var ikke perfekt, men det klarte i det minste å hente styrkene fra hverandre og lage noe originalt. Resultatet var fargerikt og sjarmerende på den riktige måten.
Kom opprinnelig til PS2, men det slippes en HD-variant til PS3 senere i år.
«Prince of Persia: Sands of Time» - Sånn skal det gjøres om du først skal puste nytt liv i en gammel klassiker. Ved å introdusere vertikaler som akrobatikkelementer og manipulering av tid, klarte ikke dette spillet bare å børste sanden av Prinsen, men også å inspirere kommende actioneventyr og plattformspill. Et visuelt vakkert spill som gir følelsen av å være skapt under inspirerte forhold, og ikke fordi noen skal gjenopplive en gammel merkevare med førstehjelp. Kom til PS2, Gamecube, Xbox og pc. Har blitt utgitt i HD-versjon til PS3.
«God of War» - David Jaffe trodde så mye på dette spillet at det nesten ble hans bane. Etter seiersrunden hos anmeldere, som hyllet den fantastiske grafikken og det engasjerende kampsystemet, valgte han å ta farvel med jobben og serien. Skal du beskrive spillet i dagens bransjeklima, høres det ut som 900 andre spill, men i ettertid har varemerket blitt en flaggskipserie hos Sony og spillet har inspirert en rekke nye actioneventyr. Serien finnes i en HD-utgivelse for PS3.
«Dragon Quest VIII: Journey of the Cursed King» -Denne serien er enormt populær i hjemlandet, og med dette spillet var det lett å forstå hvorfor. Fargerikt, varmt og barnlig. Likevel er det et ordentlig klassisk japansk rollespill i bunnen. Det er også et rollespill som er mer i sin pureste form, uten de siste årenes noe patetiske forsøk på «innovasjon». Dette spillet var også det første spillet i serien med omgivelser i full 3D-grafikk. Sammen med «Dark Chronicle» er det også her lett å se at det er Level 5 som har laget «Ni No Kuni: Wrath of the White Witch». Dette er en klassiker. Kom eksklusivt for PlayStation 2.
«SingStar» – Et av de viktigste bidragene til å gjøre konsollspilling mer sosialt og åpnet opp PS2 for andre grupper spillere enn de som satt med barske fightingspill, hardkokte actioneventyr eller rollespill.
Det førte jentegjengen inn i spillbutikkene - kanskje med en pose rosa boblevann fra en pol-ferd.
«SingStar», sammen med «Guitar Hero», var med på denne revolusjonen fra midten av 2000-tallet – samtidig som mange naboforhold ble langt mer anstrengt i møtet med falsetten din. Eksklusivt for Playstation 2.
«Grand Theft Auto III/Vice City/San Andreas» - Noen av tidenes viktigste spill, enkelt og greit. Enten du trives best blant mafiaen i Liberty City, hos kokainbøllene i Vice City eller på moped i en åker utenfor San Andreas, skal du slite med å argumentere mot trekløverets ettermæle. Her tok både åpne verdener i spill, historiefortelling og simulering av en troverdig sandkasse syvmilssteg fremover.
«Spider-Man 2» - Fortsatt et av få kurante spill basert på filmer, trist nok. Mange gikk nok glipp av det tilsynelatende knusktørre lisensproduktet, og det er begredelig. «Black Ops»-studioet lagde en vaskeekte superheltsimulator, hvor du enkelt og fritt slang deg rundt omkring i byen og rundsparket bøller i kinnbeinet. Kriminalitet ble simulert rundt omkring, og det føltes faktisk som om du ryddet opp på Manhattan.
«Def Jam: Fight for NY» - Hiphop-slåssespillet som var dømt til å havne i tilbudskurven før det kom, uten at det var noen grunn til det. Å rundjule Snoop Dogg (sorry, mr Lion) var spennende nok, men det dynamiske kampsystemet og de fantastiske animasjonene utgjorde en kampopplevelse som var langt forut sin tid.
«TimeSplitters 2» - Om dagens skytespill mangler lekenhet, kan det være fordi Free Radical tømte potten for all overskuelig fremtid med fantastiske «TimeSplitters 2». Spranget mellom tidsperioder og scenario var uhyre sjarmerende og ganske originalt, mens et heftig arsenal og flust av fiender behaget dem som ville spille et godt, gammeldags skytespill.
«Tony Hawk’s Pro Skater 3» - Neversofts evne til å slepe frem fantastiske lydspor burde være verdt et par øyne på terningen i seg selv, og det er ikke engang det beste med den legendariske skateboardserien. Med tiden har avsporinger av varierende kvalitet tilsmusset merkevaren noe, men i 2001 var den helt på topp.
«Baldur’s Gate: Dark Alliance» - Etter «Baldur’s Gate 2» og noen års tørke uten et skikkelig godt Dungeons & Dragons-spill, kom en uventet frelser. Ikke like ramsalt og historietungt som søsterserien, men desto mer actionfylt og adrenalinpumpende. Universet var tatt skånsomt hånd om, selv om Snowblind Studios turte å gå sin egen vei. Deng krek, plukk opp gjenstander, trask videre.
«Rez» - Dette må være blant de mest overanalyserte spillene, noensinne. Det dukker også ofte opp når spillere skal forsvare spill som et moderne kunstuttrykk. Debatt til side er det et kreativt og annerledes skytespill som bruker musikk og lydeffekter for å lage ditt eget interaktive fyrverkeri. Mizuguchi har i ettertid brukt flere av elementene både i «Lumines» og sist i Kinect-spillet «Child of Eden» - faktisk ble «Rez» utviklet under kodenavnet «Project Eden». «Rez» kom opprinnelig til PS2 og Dreamcast, men har i nyere tid blitt sluppet som nedlastbart til Xbox 360.
«Final Fantasy XII» - Blant annet på grunn av en lengre utsettelse fikk dette spillet aldri den oppmerksomheten det fortjente. Det kom eksklusivt for en aldrende konsoll da Xbox 360 allerede var kommet på markedet. Men faktum er at «Final Fantasy XII» har et fantastisk kampsystem og et imponerende gjennomført rollegalleri og univers. Dette er dessverre et rollespill mange gikk glipp av, men som fortjener stjerne i margen. Kom eksklusivt til PS2.
«Project Zero 2: Crimson Butterfly» - Hvis poenget bak god grøss er å sette varige istapper nedover ryggmargen din, får du ikke en bedre opplevelse enn den «Fatal Frame II» framkaller. Selv i dag finner du ikke et spill som like effektivt klarer å skape en så umenneskelig fremmed og likbleik atmosfære basert på japansk folketro. Alt dette i rollene som et par forsvarsløse skolejenter, kun bevæpnet med et obskurt kamera og noen filmruller i sekken. Kom originalt til PS2 og Xbox. Ble i 2012 sluppet i en nytolkning til Wii.
«God Hand» - Slåss-spillet «God Hand» er et av de fenomenene som ikke kan forklares med ord – det må bare prøves. Spillet har en overdreven, nærmest tilfeldig tilnærming til fornuft, sjanger og tone – fra den halvsprøe historien og den helstekte presentasjonen, til den særegne hyllesten av mediet. Det får selv Suda51 til å virke som en konservativ kommunearbeider. Vi er bombesikre på at «God Hand» hører hjemme på en eller annen liste over PS2-spill du bør spille – derfor legger vi den like godt til her. Du finner garantert ingenting som ligner.
«Onimusha» – Forestill deg «Resident Evil», bare med japansk demonmytologi og samuraier. Kryss det med et kampsystem som ikke bare er lett å forstå, men også belønner deg om du går i dybden for å mestre det. Når du da også får muligheten til å oppgradere våpen og nye med andre egenskaper, blir det riktig så interessant. Denne serien trenger virkelig et nytt spill, og vi har ventet på at Capcom skal puste nytt liv i den. Originalen kom på PS3, men ble senere også utgitt på Xbox og pc.
