(PressFire.no): Den sitrende spenningen som melder seg foran enhver ny episode av «Game of Thrones» er testamente til det følelsesmessige engasjementet serieskaperne har skapt rundt figurene der – og den dyptgripende usikkerheten vi til enhver tid føler på deres vegne.
Det er opp til Telltale Games å gjenskape denne opplevelsen som spill.
Første episode av deres fortelling i seks deler er nå ute, og allerede her gjør de det klinkende klart at de er villige til å gå like langt, og være like uforutsigbare, som George R. R. Martin og HBO.
Samtidig er «Iron From Ice» en fortelling der opplevelsen som helhet er sterkere enn de enkelte elementene den er bygget opp av. Vi klør allerede etter å få spille videre – men spillet er ikke uten sine problemer.
NB: Omtalen kan inneholde spoilere for sesong tre av «Game of Thrones» (tv-serien).
Følger tv-serien
HBO-serien er basert på George R. R. Martins populære bøker. Hver av disse kan stå trygt og stødig på egne ben: det er ikke nødvendig å kjenne bøkene for å ha glede av serien, eller vice versa.
Til forskjell er «Game of Thrones»-spillet på alle måter en avlegger av tv-serien, og foregår helt eksplisitt i samme univers som denne.
Det legges opp til en slags spillbar, parallell sesong, med et litt annet karaktergalleri enn i tv-ruta.
Det visuelle uttrykket, stemningen, det overordnede handlingsforløpet – til og med mange av karakterene er de samme, og er spilt av samme skuespillere som i serien.
Gjenkjennelsen, det å forstå mer og mer hvor vi er, og hvordan det passer inn i det store bildet – dette er en del av moroa i starten av spillet. Det ville vært interessant å høre om det overhodet gir mening for noen som hopper inn i spillet uten kjennskap til denne verdenen fra før av.
Politisk spill
Samtidig forteller Telltale Games en helt ny og distinkt historie innenfor disse rammene, og dette gjør de svært godt. Det er helt klart når de forteller sin egen historie, og ikke når de prøver å ape tv-serien, at spillet er på sitt beste.
Det hele starter på en ubestemt plass, med hittil ukjente mennesker. Men jeg får frysninger når jeg skjønner hvor vi er, og hva som er i ferd med å skje. Du innser at du er vitne til en hendelse fra serien, men fra et annet perspektiv (vi skal ikke røpe hva).
Om seriens hovedpersoner er Stark-familien, følger vi her en klan som i generasjoner har vært deres lojale allierte, nemlig «House Forrester».
Spillet foregår i kjølvannet av krigen om nordområdene som Stark-familien kom tapende ut av.
Lord Bolton har overtatt Ned Stark sin rolle som beskytteren for «The North», og Forrester-klanens fremtid er dermed usikker. En politisk intrige – et drap i selvforsvar – gjør ting enda mer komplisert. Du som spiller må prøve å bidra til å redde denne familien unna avgrunnen.
Du må, kort fortalt, spille «the game of thrones» – tronespillet. Og det er moro.
Drevet av dialog
Spillet følger samme oppskrift som Telltale Games har gjort suksess med tidligere, senest med «The Walking Dead» og «The Wolf Among Us».
Et slags modernisert, dialogdrevet pek-og-klikk-eventyr.
Dialog står i kjernen av opplevelsen, og det er opp til deg å styre samtalene ved å velge responsen til karakteren du kontrollerer. Stort sett har du tre ulike valg, samt muligheten til å simpelthen tie.
Du må følge med, være på vakt, og tenke kjapt igjennom hvilke ringvirkninger som kan følge av det du velger å si.
Dine valg er med på å forme hva som skjer videre, men du har alltid begrenset med tid, så vær hurtig – og velg med omhu.
Tidsbegrensningen gjør også at dialogen flyter godt, og uten opphold. Telltale har gjort en god jobb i å gi deg følelsen å faktisk delta i en samtale. De andre figurene gir ofte tilbakemeldinger på konkrete ting du har sagt eller gjort.
Skyldfølelse
Action-sekvensene er på sin side drevet av Quick time events (QTE), akkurat som i «The Walking Dead» og andre Telltale-spill.
En knapp eller bevegelse blir illustrert på skjermen, og du må trykke den korresponderende knappen, eller gjøre bevegelsen, for å lykkes i handlingen. Ellers får du kjapt en påle gjennom øyehulen.
Ja, nevnte vi at det er like blodig som serien?
Det er mange sterke følelser rundt QTE-er, men her fungerer de helt fint. Både dialogen og denne spillmekanikken tvinger en til å følge med, og å tenke fort: før jeg har spilt i fem minutter har jeg tatt et valg jeg umiddelbart angrer på.
Det speiler hva jeg ser for meg at karakteren også står igjen og føler, og det gir en inngang til å leve meg inn – til å investere i figurene og fiksjonen. Det er unikt for spillmediet at det kan gi deg en genuin skyldfølelse.
Foruten de skriptede dialog- og action-sekvensene har du noen ganger mulighet til å gå fritt rundt og utforske, men denne delen er svært begrenset. Du kan si det er pek-og-klikk for de utålmodige.
Har kan du se deg rundt og interagere med visse objekter, men det hersker aldri noen tvil om hvor du skal, hva du kan gjøre, eller hvordan du kommer deg videre.
Illusjonsbrudd
Spillet har også noen problemer. Noen av dem er ganske store – og tekniske.
Grafikken og animasjonene, for eksempel, er dessverre ikke så mye å skrive hjem om. Det er i og for seg ganske vakkert, og den tegneserieaktige stilen er interessant, men det er ikke på langt nær så godt gjennomført som en vil forvente av et spill av dette kaliberet.
Kanter og bakgrunner lugger og frynser, og menneskene føles ofte livløse og dukkeaktige. Det ser du spesielt når du møter noen du kjenner igjen fra serien – da plumper vi hodestups ned i en «uncanny valley».
Figurene er nemlig nesten like som vi kjenner dem, men dette «nesten» gjør at innlevelsen brister. Det gjør at du legger bedre merke til hva som er feil, enn alt det som er helt riktig.
En annen ting jeg opplever som forstyrrende går også på at spillet legger seg for nært opp til tv-serien, men på en helt annen måte: Nemlig hvor mye de kaster om seg med navn og referanser.
Ja – dette er en måte å rotfeste det hele i det universet vi allerede kjenner og elsker. Og ja – i starten var det gøy. Men etter hvert blir det passe pølsefingra: Det blir mer at de snakker om dette universet, i stedet for å bli en naturlig del av det. Det går for langt, og er ikke subtilt nok.
Dette røsker meg ut av opplevelsen, flere ganger.
Skjebnesvangert
I løpet av de omkring to timene det tar å spille første episode, følger vi flere parallelle historier, alle med tilknytning «House Forrester».
Disse er vevd sammen på en god måte, selv om ikke alle er like sterke hver for seg.
Igjen: Her er helheten er bedre enn de enkelte delene.
På det beste lever jeg meg inn og føler at familiens skjebne hviler på mine skuldre. Samtidig frykter jeg at valgene mine ikke har noen særlig betydning i det store bildet – som jo for så vidt kan være en metafor på livet og karakterenes situasjon.
Det viktigste er at valgene føles skjebnesvangre, og det gjør de.
Hvorvidt de betyr noe for deg, vil avhenge av hvor mye du bryr deg om karakterene, og hva som skjer med dem. Telltale skal ha skryt for å gi karakterene tyngde og personlighet, samtidig som spilleren kan gjøre dem til sin egen.
Forrester-klanen er sympatisk, og det kan være utrolig gøy å prøve seg på det politiske spillet som gjennomsyrer George R. R. Martins fiksjon. For å prøve å sikre Forresternes fremtid i denne utilgivelige verdenen. Dette er perfekt egnet for denne typen spill.
Spillet handler i stor grad å ta valg – og i dette universet er alle valg vanskelige. Det er derfor vi venter med skrekkblandet fryd på neste episode.
NB! Vi feller ikke dom med terning til enkeltstående episoder fra lignende spill fremover, men vil heller konkludere først når sesongen er komplett.
«Game of Thrones» er lansert til pc, Mac, iOS, Android, PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360 og Xbox One.