LOS ANGELES (PressFire.no): Så sikkert som at det blir jul og påske, er det at det kommer et «Call of Duty» når det drar mot vinter.
Nå er det tre spillstudioer som tar utviklingen på rundgang, og i år er det Treyarch sin tur – studioet bak «Call of Duty 3», «World at War» og «Black Ops»-spillene.
På E3 i Los Angeles forrige måned kom vi bak lukkede dører og fikk spille en tidlig versjon av flerspillerdelen til høstens utgivelse, «Call of Duty: Black Ops III».
Her finner du flere E3-nyheter, tester og intervjuer.
Mer mobilitet
Vårt førsteinntrykk: Spillet er penere og flyter bedre enn noensinne. Da snakker vi ikke (bare) om grafikk og bildefrekvens, men om ting som har mer direkte konsekvenser for spilleren.
Slik som at begrensningen på sprint har forsvunnet.
Et annet eksempel er at det ikke lenger kommer noen små varsler som ber deg trykke en knapp for å hoppe gjennom et vindu eller over et hinder. Om du peker og løper, så bare gjør den det. Resultatet av slike justeringer er at det føles ørlite annerledes denne gangen.
Subtil sci-fi
I «Call of Duty» er virkelig krigføring et tilbakelagt kapittel; «Black Ops III» følger med «Advanced Warfare» inn i fremtiden.
Den økte mobiliteten, supersoldat-aktige spillfigurer og mer vertikal nivådesign høres ikke fremmed ut etter fjorårets spill. Alt dette er på plass her, sammen med veggløping og jetpacks. Men det er likevel ikke helt det samme.
Du har for eksempel ikke ekso-drakter, men i stedet kybernetiske oppgraderinger av soldatkroppene. En av flere ting som gjør det hele litt mer … subtilt.
Det er kanskje mer forankret i en slags «realisme» (i mangel på et bedre ord) – som gjør at dette ikke blir til «Call of Duty: Halo». For det er kanskje ikke et enormt sprang i hvordan soldatene og våpnene oppfører seg her fra for eksempel «Modern Warfare».
Alt er bare litt kjappere, sterkere, bedre.
Rollespill?
Flerspilleren synes samtidig å hente mer inspirasjon fra rollespill enn vi har vært vant med. Når du setter opp klasser, føles det litt som å tilpasse en rollefigur like mye som en utrustning.
En tar nemlig utgangspunkt i ulike «spesialister» med hver sin stil – både visuell og spillermessig sådan.
Veksle på farten
En annen spesialist vi brukte litt tid på var Donnie «Ruin» Walsh, en tøffing med kybernetiske, kroppslige oppgraderinger à la «Deus Ex». Slik at han blant annet kan løpe unaturlig kjapt, noe som alltid er kjekt i ei klemme.
Det skal i være alt ni slike spesialister i det ferdige spillet, alle med sine egne evner og særpreg.
Gode kart
Alle modusene vi testet var lagbaserte, og fordelt på de tre kartene Combine, Stronghold og Hunted. Én modus var asymmetrisk (angrep/forsvar av objektiver som dukker opp tilfeldig), de andre mer rett frem: drep fiendens lag og/eller hold bestemte baser.
Kartene virket gode, og varierte både i seg selv og sammenlignet med hverandre.
Combine er et stort forskningsanlegg i Sahara med ganger og korridorer, og et stort åpent område i midten. Stronghold er mer asymmetrisk. Det er trangt og intenst, men finnes også større åpninger og siktlinjer.
Hunted skiller seg ut, som et frodig og åpent kart i fjellene i Etiopia. Her skal en også dra nytte av de nye undervanns-systemene (kamper og objektiver kan være under vann), uten at vi rakk å få noe særlig inntrykk av akkurat dette.
«Call of Duty: Black Ops III» har en del spillmekaniske justeringer som er bra for tempo og flyt, og de beskjedne rollespillelementene er forfriskende.
Men selv om alle endringer fra en vinnerformel er en risiko, er det fullt mulig at vi vil sitte igjen og ønske oss enda mer: ikke enda en oppfølger av en underserie, men noe som virkelig føles nytt og overraskende.
For det er jeg ikke sikker på om « Black Ops III» gjør.
PS: «Call of Duty: Black Ops III» lanseres 6. november, og slippes da til PS3, PS4, Xbox 360, Xbox One og pc.