(PressFire.no): Det er nesten godt gjort. Spillet vi nå skal se nærmere på drepte ikke bare Atari 2600, eller en hel konsollgenerasjon.
Det hjalp faktisk hele spillbransjen på vei godt over stupet.
Spillmatiseringer av filmer går med enkelte unntak alltid på trynet, og trenden startet med «E.T the Extra Terrestial» til Atari 2600 for tretti år siden, nærmere bestemt desember 1982.
Steven Spielbergs tåredryppende science fiction-film E.T the Ekstra Terrestial herjet kinoer verden over sommeren dette året, og Atari 2600 var på denne tiden den mest populære spillkonsollen.
Sjef for Atari-eier Warner Communications, Stewe Ross, så store penger å tjene, og satte i gang med forhandlinger om spillrettighetene til den enorme blockbusteren.
Her kan du lese flere av våre retrospill-saker.
I juli er rettighetene i boks, og alt ser bra ut så langt. Atari har på dette tidspunktet lagt om lag 25 millioner dollar på bordet for rettighetene til å lage både konsoll- og arcadespill basert på det populære romvesenet. Men allerede på dette stadiet har de rosa skyene begynt å gråne.
- Jeg synes dette er en dum ide. Vi har egentlig aldri lagd et actionspill av en film før, svarte Ray Kassar, da den oppglødde Warner-sjefen spurte om hva han synes om prosjektet.
Ray Kassar fridde til programmereren Howard Scott Warshaw og fortalte at Steven Spielberg hadde bedt om ham spesielt til å designe og programmere spillet.
Warshaw stod bak bestselgeren «Yar`s Revenge», samt «Indiana Jones»-spillet «Raiders of the Lost Ark». Begge spillene kom ut samme år til Atari 2600, og sistnevnte er angivelig det første dataspillet basert på en filmlisens. Warsaw ble tilbudt 200 000 dollar i lønn, samt en ferie til Hawaii, med alle utgifter betalt for å lande prosjektet.
Dette tilbudet mottok han 27. juli, med beskjed om at spillet måtte være ferdig utviklet innen 1. september, noe som gav en utviklingstid på fattige fem uker. Dette for å rekke det ekstremt lukrative julesalget.
Den urimelige tidsfristen gjorde for øvrig at en arcade-versjon ble ansett som umulig, og følgelig droppet.
Warshaw var likevel ved godt mot, og hadde ambisjoner om å lage et innovativt eventyrspill av en god film. Den korte tidsfristen så han mer på som en utfordring.
Spillet skulle gå ut på at «E.T» måtte gå rundt i en verden for å samle tre deler til en intergalaktisk telefon som han skulle bruke for å ringe hjem. Voksne menesker ble lagt til som fiender, og for å gjøre spillet enda mer utfordrende måtte spillet klares på en tidsfrist.
Spielberg selv tente imidlertid ikke på ideen, og bad heller Warshaw om å lage et arcade-spill i stil med Pac-Man, men Warshaw hadde klokketro på at hans konsept ville kunne fange den samme stemningen som filmen, og brukte tiden etter møtet til å programmere ferdig sitt opprinnelige konsept.
Men kort tidsfrist, og tekniske begrensninger i konsollen gjorde at han støtte på flere utfordringer og problemer underveis, og for at spillet skulle ha mest mulig tid i hendene på programmereren, lot man være å teste det ut for utvalgte spillere før det gikk i trykken. Bra jobba.
Man var uansett bombesikker på at spillet kom til å selge i bøtter og spann.
Markedet for videospill var i vinden, og Ataris konvertering av arcade-hiten «Pac-Man» hadde solgt 7 millioner eksemplarer, og var dermed det mest solgte videospillet per 1982, samt det mestselgende Atari 2600-spillet per dags dato. Dette til tross for at kritikerene mente den var latterlig dårlig.
Spillet ble lansert i desember 1982, og i tragisk kontrast til filmen, ble dette spillet jevnt over slaktet av kritikerene. Kjedelig, monoton spillbarhet og dårlig grafikk samt løs kontroll var noe anmelderne pekte på.
Det at man måtte ned i vilkårlige huler for å lete etter delene til telefonen, ble spesielt dårlig mottatt.
Men salgstallene lå an til å bli bremset allerede før spillet nådde butikkhyllene. 1.november annonserte Atari at alle distributøravtaler hadde blitt oppsagt, og at firmaet fra nå av skulle sette opp eksklusive avtaler med noen utvalgte.
Økt konkurranse i videospillmarkedet rundt denne tiden, gjorde også at flere butikkjeder kansellerte ordrene på spillet.
Når tallene ble gjort opp viste det seg imidlertid at 1,5 millioner kopier av spillet hadde blitt solgt. På tross av at dette tallet gjorde «E.T» til et av de mest solgte spillene til Atari, så satt firmaet ennå på mellom 2,5 og 3,5 millioner eksemplarer av det som skulle være en sikker suksesshistorie.
Men den fantastiske historien stopper ikke med dårlige salgstall. Atari kunne notere seg salg på 25 millioner dollar fra «E.T», men når bunnlinja ble satt, hadde de samtidig gått på et tap på svimlende 100 milioner dollar.
Året etter satt Atari igjen med haugvis med spill og spillutstyr som var nærmest usalgbaret, takket være det store videospillkrakket i 1983. Folk hadde sett seg lei på bølgen av dårlige spill som kom ut, og de mange forskjellige konsollene ble forvirrende for massene som nå hadde fått videospill opp i halsen.
Løsningen for Atari ble å sende fjorten lastebiler med millioner av «E.T»-spill ut i ørkenen i El Paso, Texas. Der gravde de et svært hull, dumpet spillene og sementerte igjen. Dette for å unngå at folk gravde opp og forsynte seg.
Akkurat denne hendelsen har ofte blitt beskrevet som en moderne røverhistorie, men flere kilder hevder at den er sann. Det skal for øvrig ikke ha vært første gang at firmaet dro denne manøveren, og det var angivelig ikke bare «E.T»-kassetter som ble dumpet.
Lasten skal også ha inneholdt både «Pac-Man»-spill, samt prototyper på Atari Mindlink - en kontroll der man skulle styre spillet ved hjelp av ansiktsbevegelser plukket opp av infrarøde sensorer . Her hadde man imidlertid kjørt testrunder som viste at folk fikk hodepine, og dermed ble prosjektet skrotet.
På tross av at denne hendelsen blir ansett som et symbol på gigafloppen «E.T», samt starten på slutten for Atari som stor aktør i spillbransjen, hevdet firmaet selv at storparten av det de hadde dumpet i ørkenen, bestod av ødelagte spill og maskinvare.
Den fantastiske floppen må ta en stor del av skylden for at spillbransjen brøt sammen i 1983, og den er ikke en ubetydelig grunn til at det gikk nedenom med Atari i årene som fulgte, men videospillkrakket i 1983, samt Ataris fall får vi nesten komme tilbake til ved en senere anledning.
