(PressFire.no): 2018 er over, og når jeg ser bakover så var ikke dette et dårlig spillår. «God of War», «Assassin’s Creed: Odyssey», og «Red Dead Redemption 2» var årets spill-høydepunkter for meg, og jeg vet det var flere andre gode spill lansert i år, men dessverre var det ikke alt jeg fikk spilt.
Selv med en veldig forståelsesfull kone, kommer stadig «livet» i veien for hobbyen, og jeg har med våte øyne sett meg nødt til å legge både «Spider-Man», «Shadow of the Tomb Raider», og «Detroit: Become Human», til min stadig voksende backlog-hylle.
Jeg kan være helt ærlig å si at det ikke bare er konsoll jeg spiller på. Bussturen til og fra jobb går til mobilspill, og jeg har daglig, i over to år, logget inn i mobilspillet «Mobius Final Fantasy», som er et overraskende sterkt «Final Fantasy»-spill, med god historie, stemmeskuespill, og dype spillmekanikker som krevde litt ekstra å sette seg inn i, men som jeg nå føler jeg begynner å få et godt grep over. Hovedrollen Wol, (eller hva du enn ønsker å kalle ham), har en stemme som virker utrolig lei av å være med i spillet og som gir uttrykk for at alt som skjer er kjedelig, noe jeg synes er skikkelig gøyalt.
Det kom også et nytt «Assassin’s Creed spill» i år som du kanskje ikke har hørt så mye om. «Assassin’s Creed: Rebellion» kom i slutten av November til mobile enheter, men ærlig talt er det ikke mye å rope hurra for. Likevel er jeg (foreløpig) daglig innom dette spillet for å få med meg dagens login-bonuser, og for å utvide mitt Brotherhood med diverse kjente og ukjente karakterer fra «Assassin’s Creed»-universet.
Når sant skal sies så startet ikke 2018 så sterkt. Min start på året ble fullføringen av «Assassin’s Creed: Origins», som jeg hadde kost meg med i juleferien 2017, for så å gjøre unna diverse nedlastbare utvidelser til Origins, «Grand Theft Auto Online», og «Final Fantasy XV». Påskeferien gikk til en liten indy-perle på PC som jeg støttet på Kickstarter i overgangen mellom 2012-2013 kalt «War for the Overworld», som er en åndelig remake av spillet «Dungen Keeper» fra 1997.
Årets første storspill kom ikke før i april, men for et spill! Som en fan av «God of War»-serien, med platinum-trofeer i samtlige, var dette virkelig et friskt pust for året, og jeg storkoste meg til platinumen dinget i hjørnet av skjermen.
De neste par månedene gikk til den evig voksende backloggen, og jeg fikk endelig spilt gjennom «South Park: The Fractured But Whole» og «Kingdom Hearts: Birth by Sleep». «South Park» var dessverre ikke en så sterk oppfølger til «The Stick of Truth» som jeg hadde ønsket, og «Kingdom Hearts» hadde bra gameplay og morro minispill, men der må man virkelig holde tunga rett i munnen når det er historiesnakk og filmsekvenser på skjermen. Kudos til de av dere som har full kontroll på hele «Kingdom Hearts»- historien, for der må jeg stadig ty til YouTube og wikier for å skjønne hva som egentlig skjer.
Så kom sommeren, og Playstationen ble matet med «A Way Out» som jeg kjøpte inn litt tilfeldig, da kona hørte at den hadde veldig fokus på samarbeid og tenkte dette kunne være gøy å spille sammen. Og det falt i smak! Underholdende, spennende, og overraskende, med gode rollefigurer og skuespillere. Litt kort, men det var billig og leverte veldig godt gjennom hele spillet. Kona klarte seg overraskende bra, og jeg gleder meg til å spille det igjen med min far for å se hvordan han klarer seg.
Mange av oss ble også virkelig hypet av «Cyberpunk 2077»-gameplayet som ble vist i august, og jeg ble derfor inspirert til å spille gjennom et annet cyberpunk-aktig spill - «Deus Ex: Human Revolution» på PC. Dette ble mitt første møte med Deus Ex spillene, og var en flott introduksjon til Adam Jensens verden.
Sommeren ga rom for backlog-klarering og selv om jeg har nok av spill på hylla, ble jeg overtalt av kona til å kjøpe og spille gjennom begge «Watch Dogs»-spillene, som en slags forsmak til høstens store utgivelse i «Assassin’s Creed: Odyssey».
«Watch Dogs» var overaskende bra, mens oppfølgeren var helt ok. Sommeren gikk til mer spilling med kona, og vi spilte gjennom samtlige «Street Fighter» spill i «Street Fighter 30th Anniversary Collection». Det var til tider så vanskelig at vi måtte samarbeide for å slå bossen ved å dele kontrollen mellom oss og la den ene bruke piltastene og den andre slag og spark knappene. Takk allmektige spillguder for quicksaves i det spillet der! Vi spilte også «Life Is Strange: Before The Storm» som ble litt langtekkelig for meg uten Max som hovedperson, og vi prøvde oss så vidt på «Conan: Exiles» som dessverre viste seg å være såpass fullt av feil at det virket mer som en beta man måtte betale fullpris for.
Så kom høsten og tiden for de store titlene. Disse kom på rekke og rad, og jeg fikk så vidt spilt gjennom det ene før jeg allerede var for sent ute til det neste. «Assassin’s Creed: Odyssey» var alt jeg ønsket meg av et nytt spill i serien, og «Red Dead Redemption 2» (som jeg fortsatt spiller) er en fantastisk spillopplevelse. Jeg er nå i epilogen og samler diverse blomster og skinn til de forskjellige samlerne, og jeg ser frem til å hoppe over på online-delen. Hvis jeg finner tid da, for under juletreet lå det en stor pakke som inneholdt PSVR. Fra meg til meg.
Slik har mitt spillår vært, fyllt med utvidelser, opprydning i backlog, og en håndfull nye titler. Og ærlig talt håper jeg at neste år også blir slik, der jeg allerede vet at starten på nyåret kommer til å gå til «Red Dead Redemption Online», utvidelser til «Assassin’s Creed: Odyssey» og (muligens) «Astro Bot: Rescue Mission» til PSVR. Av spillene jeg gleder meg mest til, ligger «The Last of Us 2» og «Cyberpunk 2077» høyest, men jeg regner med at bare et av disse har utgivelse i år. Vi får heller se hva 2019 bringer av andre nye (og gamle) titler.