(PressFire.no): Noen ganger må man ta et par skritt tilbake for å komme seg forover, sies det.
Og et visst snikespill fra ringreven Harvey Smith meisler to tydelige streker under den påstanden. «Sånne spill lager de ikke lenger», grynter man gjerne, og setter moderne krigsskytespill opp mot klassikere som «Deus Ex» eller «Half-Life».
Også kom medskaperen av «Deus Ex» og «System Shock» plutselig ut fra dvalen og lagde noe så kompakt, finurlig og fleksibelt at vi kommer til å huske det i mange år fremover.
En helt enorm dugnadsjobb som kombinerer det beste fra mange av spillverdenens mest eksotiske hjørner.
Her finner du alle våre 2012-kåringer.
Snikmorderen Corvo er en rollefigur for ettertiden. Grimt, ikonisk utseende sentrert rundt den marerittdrivende maska. En mann av få ord, men med både ett og to trumfkort i ermet. Like flink med sabelen og kruttlåspistolen som han er med magi.
Mye viktigere er det at spillet gir deg totalt rom for utfoldelse. Om du har en idé, står du stort sett helt fri til å realisere den. I stedet for å knuse sparegrisen for å en heseblesende berg-og-dal-bane med tydelig rekkverk, har utvikler Arkane Studios etablert et ekte, fritt univers med sine regler og verktøy. Og regler kan som kjent brytes.
«Dishonored» inkarnerer alt det spillene har forsøkt på siden sin spede barndom. Maler et fantastisk, fargerikt univers som slurper deg rett inn. Viktigst av alt: dette er et eventyr som aldri kunne blitt opplevd gjennom noe annet underholdningsmedium. Historien om Corvo er en hyllest til interaktivitet. Valg. Spillerens egenvilje.
Den aller viktigste rollen tihører likevel Dunwall, den dystopiske «whalepunk»-byen hvor hevneposet er satt. En visjon så fantasirik og sammensatt at det føles for dumt å trekke paralleller. Alt fra penselen til Viktor Antonov, som blant annet skapte legendariske City 17 fra «Half-Life 2».
Når neste konsollgenerasjon etter all sannsynlighet triller ut i løpet av neste år, og vi skyter i gang en ny tidsregning, kan vi se tilbake på «Dishonored» som noe av det aller beste som kom ut av dagens epoke.
Da vi skulle kåre årets spill var det to titler som utmerket seg som fellesnevnere i PressFire-redaksjonen – «Dishonored» og «Journey».
Det ble vanskelig å plukke én favoritt, det som gjorde det ekstra spennende er at selv om de nærmest er rake motsetninger utfyller de også hverandre.
Der «Dishonored» er armert til tennene med spillmekaniske fiksfakserier og triks, har «Journey» en minimalistisk tilnærming og bruker det til å fremkalle følelser gjennom atmosfære og mystikk.
Det eliminerer selve mestringsfølelsen, men klarer likevel å holde motivasjonen oppe. Du lurer hele tiden på hva som skjuler seg bak neste sving, eller om det kanskje dukker opp andre på horisonten.
Med «Journey» har «Flower»-skaperne lagd et spill det er skapt tid og rom til å selv fylle inn mellom linjene.
«Dishonored» ble til slutt spillet vi valgte å trekke frem som årets spill, men «Journey» er en reise helt utenom det vanlige og var en verdig utfordrer.
