(PressFire.no): «Assassin’s Creed» er blitt for stort for meg. Der, jeg sa det igjen.
For det var slik jeg startet sniktitten min da jeg hadde fått en smakebit av «Assassin’s Creed Mirage» for halvannet år siden.
Spillet tok serien litt «tilbake til røttene» ved å gi oss en tightere og mindre pakke som ga oss mer av snikingen satt til tettere strøk. Jeg syntes det fungerte ganske bra, i grunn.
Nå er «Shadows» rett rundt hjørnet, og jeg har fått spilt rundt fire timer av det som er noe nærmere «Valhalla» i størrelse og omfang enn «Mirage».
Det er musikk i ørene til noen, helt sikkert – og kanskje litt vondt i andres?
Ubisoft har omsider innsett viktigheten av å ikke måtte drive brannslukking rett etter lansering, virker det som, og utviklerne har fått litt mer tid enn vanlig til å lage ferdig spillet.
Det er jo utelukkende en bra ting. Samtidig er spillet satt til en utrolig interessant plass og periode, og det innfører en rekke nye elementer som jeg tror mange vil sette pris på.
Min sniktitt inkluderte starten av spillet der vi stifter bekjentskap med spillets to protagonister, Yasuke og Naoe, og noen timer med spilling et lite stykke inn i spillet for å få smake litt på den store verdenen.
Jeg føler spillet hastet litt gjennom Yasukes introduksjon, der han går fra å være slaven til en portugisisk prest til å være en «one man army» for krigsherren Oda Nobunaga på svært kort tid (og et par kjappe scener).
Spillet hopper riktignok ikke over det at Yasuke drar oppmerksomhet fordi han er en svart mann, noe de fleste japanerne i spillet ikke har sett før, men det hadde jo vært kult med litt mer kjøtt på beinet om hans historie, og utfordringene en afrikansk slave møter i 1579 i Japan.
Dette er perioden rett før landet ble låst ned i Edo-perioden, og er for de mer historieinteresserte en særdeles spennende tid i Japan – preget av mye slåssing internt mellom forskjellige småhøvdinger som forsøkte å samle landet under eget styre.
Den unge Naoe er på sin side er en shinobi fra Iga-provinsen som er i ferd med å utslettes av Nobunaga, som mener provinsen står i veien for harmoni i landet.
Akkurat hvordan de to finner hverandre vites ikke, men etter hvert reiser de som et tospann for å hevne seg – og den dynamikken fungerer bra.
Du kan når som helst hoppe mellom de to, og det føles veldig annerledes å spille som lille Naoe eller store Yasuke.
Hun er for eksempel langt mer smidig enn Yasuke og har mindre problemer med å klatre opp vegger eller holde seg skjult på tak. Hun har også mer «Assassin’s Creed»-aktige våpen og utstyr å fare med, som røykbomber og kastekniver, og kan i tillegg stille seg opp på hesteryggen for å angripe bedre.
Yaskue på sin side er en bauta. Du kan bokstavelig talt løpe ned dører med han, han bærer på flere sverd du kan skifte mellom, og han skyter både med bue og rifle.
Gjennom spillet kan du få tak i forskjellig type ammunisjon og piler som gir statuseffekter, mens spesialangrep som å sparke fiender veggimellom og utføre fancy finish moves alltid er tilgjengelig.
Der du må bruke list og tæl for å lure fiender fra hverandre med Naoe, som lett greier å knerte dem separat, er det sjeldent et problem å brase inn i en liten gruppe med Yasuke og bare dundre løs.
Prøv det motsatte med de to, og ting fungerer sjeldent bra.
Yasuke kan klatre rundt han også, men lager mye lyd og greier ikke store hopp – mens Naoe sliter veldig dersom mer enn én eller to fiender kommer mot henne samtidig.
I min lille prøvetid med spillet var disse forskjellene øyeblikkelig tydelige, og det var morsomt å sirkle rundt et område for å se om det var best å bruke makt eller sniking.
Jeg er mest fan av sniking, og endte opp med å bruke Naoe mest, i hvert fall for å få en oversikt over ting – og jeg følte aldri at det var et krav å måtte bruke begge for å greie meg gjennom noen av oppdragene.
Smakebiten av spillet ga flere andre lyspunkt.
For det første er det som vanlig et særdeles påkostet spill dette, med nydelig natur, flotte byer og interessante personer å møte.
Stemmeskuespillet holder også bra nivå (selv om Yasuke kanskje snakker litt vel flytende japansk til å begynne med?), og du kan velge både engelsk dubb, japansk dubb eller en «immersion»-modus i spillet som gjør at det mikser språk der det er naturlig (som portugisisk og japansk). Bra!
Oppgavene du får gjennom spillet peker sjeldent direkte ut hvor du må dra, og du får heller hint om hvor i et område du bør lete – det liker jeg.
Det er et vell av sideoppdrag å finne, der jeg blant annet tegnet inn dyreliv i en notatbok (ikke ulikt «Red Dead Redemption 2»), besøkte templer og hjalp lokalbefolkningen med småting.
Personer du hjelper i sideoppdrag kan forresten rekrutteres som speidere.
Ubisoft sier de har gått vekk fra å bare strø mange ikoner over kartet som viser akkurat hva du skal gjøre når du låser opp områder – her må du i stedet sende ut disse speiderne for å se hva du har i vente.
Det er en skøyal mekanikk, men jeg føler Ubisoft ikke greier å holde seg helt i skinnet, for områdene jeg låste opp hadde en rekke spørsmålstegn istedet.
Hvorfor ikke bare gå helt «Breath of the Wild» her og la oss finne plasser sjæl?
Andre personer kan rekrutteres til basen din (som du kan bygge ut selv), og kan tilkalles slik at de hjelper til under kamp – som føles litt ut som spirit ashes i «Elden Ring».
Samtidig er det denne etter hvert så typiske «Assassin’s Creed»-greia hvor alle ønsker deg død det øyeblikket du er litt for nære et område du ikke får gå innom – og hvor det er helt i orden at du slakter tjue mann så lenge du sitter litt i en busk etterpå.
Det er ingen reprisalier som går over tid dersom du kverker for fote, og selv i enkle sideoppdrag skal du massakrere til solen står opp.
Det er sikkert noen som liker dette, men for meg blir det nesten parodisk når en kone ber meg finne mannen sin i en gambling-bule og jeg ender opp med å slakte tredve uskyldige vakter som bare passet på et lager.
Jeg liker heller ikke hvordan alle du møter får en «Brutal Assassination»-knapp svevende over seg når du ser på dem – et lite feiltrykk på kontrolleren unna å være tidenes asshole.
Og jo mer jeg måtte slåss innendørs, både med fiender og kamera, jo mer frustrert ble jeg.
Men mye av dette er ikke unikt til «Shadows», og er mer innvendinger jeg har hatt lenge mot serien. Det samme er hele subplottet med Animus-greiene som jeg synes er ulidelig kjedelig, og som virker å ha en enda mer fremtredende del her.
Innvendinger til tross, jeg ser gode ting med «Shadows» her – å ha to protagonister som føles så annerledes å spille er utrolig kult, verdenen er som vanlig nydelig å se på og det er gjort mye for å få den til å føles tightere enn størrelsen tilsier.
Ubisoft skal ha honnør for å prøve å utvide horisonten litt her, føler jeg. Likevel er jeg jo redd for at de igjen baker en kake så stor at jeg blir mett halvveis.
Det er jo ikke nødvendigvis en dårlig ting med mye innhold dersom de greier å holde meg interessert gjennom hele, og suksessen til «Valhalla» tyder på at mange ønsker seg nettopp mye å gjøre – men det gjenstår å se om kruttet holder hele veien gjennom.
«Assassin’s Creed Shadows» lanseres til PlayStation 5, Xbox Series S/X og PC den 20. Mars.
