(PressFire.no): Det finnes en del spill, spesielt fra indiehold, som synes å ville kommunisere et budskap til anmeldere og andre spillere – der det formidler, insisterer på spillutviklerens oppfatning av et godt spill.
Spillet er i tilfelle alltid av den typen det selv forfekter. Samtidig argumenterer det symbolsk eller eksplisitt, både i gameplay og i sitt innhold; i historien det forteller, eller i motiver som framstilles.
Arachnid Games gjør i «Ballpoint Universe – Infinite» det store kunstykket det er å forfekte sitt syn på alle de nevnte måter samtidig.
Vill og vakker
Synet må, i min tolkning, være dette: For at et spill skal bli fett, må produksjonen gjøres til en engasjerende opplevelse. Kreativiteten må flyte uhindret av tørr logikk og det evige jaget etter effektivitet og funksjonalitet.
Fort og gæli, altså, skal et spill komme til verden. Mest mulig raptisk kreative greier, uten å vise for mye hensyn til hvordan det hele vil se ut fra et overordnet ståsted. Til syvende og sist må man konstruere det hele i hop, i den grad det lar seg gjøre, ved hjelp av den forhatte, kjedsommelige fornuften. Fordi man må.
Resultatet blir en vill og vakker 2D sideskroller og space-skyter, med en halvt fungerende helhet og en hel del irriterende småbugs.
Drodling vs. maskin
Nesten all grafikk er altså tegnet, eller faktisk drodlet med kulepenn og scannet rett inn i spillet. Vi følger en nydrodlet drodling ved navn Droodle, med korte ben og lang nese på sin ferd gjennom drodleuniverset. Han kastes raskere enn ventet inn i kampen mot de stadig mektigere logikerene.
Fienden er alle helt eller halvt roboter (tegninger av roboter), deler av et større maskineri med systematisk effektivitet som eneste øyensynlige mål. Alle gjør sin jobb, hver dag, til de omsider dør på sin post.
For å kunne hevde seg mot logikkens kalde, effektive tjenere, har lille Droodle og hans kompanjonger kun ett valg: De må stjele fiendens blekk og kopiere våpen, reparere, bygge, adoptere.
To av tre
Grensen mellom drodling og maskin hviskes ut, og man grinder og grinder for å tilegne seg mest mulig av dét man hater fienden for at han var i utgangspunktet. Droodles romskip utstyres med vinger som kan gi forskjellige artigbonuser - som en magnet for kulepennblekk til å bygge nye deler eller automatiske missiler, og et supervåpen på nesa som aktiveres når man oppnår et knippe drap uten å selv bli truffet.
Spillets kjerne ligger forøvrig i tre typer våpen: Nærkamp, avstandsvåpen og skjold. De utstyres i skipets to armer. Man kan altså aldri helgarderes.
Nærkampvåpen trumfer skjold, som igjen trumfer skytevåpen, som åpenbart trumfer nærkamp. Knife to a gunfight, ikke sant.
Likevel er det både artig og mulig; et romskip med spyd og skjold kan klare seg fint hvis man spiller smart og riktig.
Vanskelighetene, og frustrasjonen, melder seg oppi vanskelighetsgradene, når fiender med alle seks mulige kombinasjoner dukker opp på skjermen, og man uansett hvordan man gjør det, har ett for få kort på hånda.
Altfor ofte ender jeg med å ignorere fiender som ikke passer meg, vente til de passerer ut av skjermen ved å gjemme meg i et hjørne, eller bare mose skipet midt imot dem og miste dyrebare ekstraliv.
Verdens nest verste bugs
Foruten såkalte «game-breaking bugs», som gjør et spill uspillelig, må de verste feilene som finnes være de som annullerer spillerens allerede investerte tid, krefter og følelser.
For eksempel sitrer jeg av sinne, når jeg har brukt ti tusen blekklatter på en boxfresh missilkaster med hjemsøkende prosjektiler, og nevnte dødspatroner stort sett går i motsatt retning av målet. Eller, etter 133 bølger av fiender i den evig vanedannende ekstramodusen Infinite Sky, når de plutselig slutter å angripe og jeg blir sittende fast på en tom skjerm og må avslutte via pausemenyen.
Likevel, på tross av et lunkent terningkast, må jeg være ærlig: det tar godt over ti timer før jeg endelig går ordentlig lei og hiver kontrollen forsiktig men liksomsint i sofaputa og går for å skrive anmeldelse.
Jeg imponeres villig av spillets brede spekter av stilfull arkitektur med merkverdige figurer, og dessuten dets fintfølende historie, stemningsfulle visualitet og musikalske atmosfære.
Man skal heller ikke glemme at spillet er verdt tretten ganger sin bittelille kjøpspris – spesielt om man kjøper det i gave til en venn, for å vise vennen hvor vilt kreative spillutviklere har blitt den siste tida. (Selvfølgelig uten å fortelle at man har lest anmeldelsen først.)
NB! Spillet er lansert til Windows og Mac, pluss iPad/Android-nettbrett. En Wii U-versjon kommer senere i år.
