(PressFire.no): Tilbake i 2009 ga vi «Batman: Arkham Asylum» en velfortjent terning-sekser. I 2011 gjorde vi akkurat det samme med oppfølgeren «Arkham City».
Og siden det ikke er lovlig å lime en ekstra halv prikk på terningen er vi pent nødt til å gjenta historien med «Arkham Knight».
666: the number of The Dark Knight!
Et grafisk løft
Rocksteady Studios tvang oss til å vente åtte måneder ekstra, men dette er som forventet en fullverdig avslutning på trilogien. Eventuelt kvadrilogien eller tetralogien, hvis vi regner med det mer lunkne, frittstående Warner Bros. Games Montreal-sidesporet «Arkham Origins» – men det gjør vi ikke i denne sammenhengen.
Rocksteady har nok en gang lykkes i sine ambisjoner om å konstruere det ultimate superheltspillet – med mindre du for øyeblikket spiller «Arkham Knight» på PC, da. Så gjør for all del ikke det, før Rocksteady (og underselskapet som hadde ansvaret for PC-porten, Iron Galaxy Studios) rydder opp i den katastrofen.
Et godt bevis på at hver bidige spillutgivelse for tiden ser ut til å være heftet med tekniske føkkups, uansett hvor mange måneder de blir utsatt. Hvis du, som oss, satser på konsollversjonene vil du imidlertid bli belønnet med en storslagen spillopplevelse som gjør akkurat det du håper på: skrur alt opp flere hakk, forbedrer det som kan forbedres – og gir oss mer av alt.
Skrittet over til den nye konsollgenerasjonen har selvsagt gitt alt et grafisk løft: flere fiender på skjermen samtidig, samt en større, mer detaljert gjenskapelse av Gotham å flagre rundt i.
En tragisk historie
«Arkham Knight» er det første spillet i trilogien uten veteranen Paul Dini som manusforfatter, men hans fravær er ikke nevneverdig merkbart. Rocksteady har kommet opp med en tragisk, dypt personlig historie her. En utforskning av Bruce Waynes ustabile psyke, som plasserer den maskerte mangemillionæren i et mareritt han selv har skapt.
For hva skjer når en superhelt feiler totalt? Når en selvutnevnt redningsmann ikke engang klarer å redde sine nærmeste?
Den Batman vi møter i «Arkham Knight» er i fysisk toppform, men psyken hans er urovekkende ustabil – og denne gangen blir han konfrontert med sine største nederlag.
Advarsel: fremover blir det sporadiske spoilere for dem som ennå ikke har rundet den fire år gamle forgjengeren Arkham City. Så ja, The Joker er fortsatt død som en sild. Hundre prosent hedengangen.
Besatt av Jokeren
For å understreke akkurat hvor død Jokeren er varmer «Arkham Knight» opp med kremeringen av psykoklovnens kadaver, og vi får selv muligheten til å grille liket hans til tonene av Frank Sinatras «I’ve Got You Under My Skin».
Den Batman vi møter ni måneder senere er fortsatt i eksistensiell krisemodus. Etter å ha mistet sin ultimate erkefiende kunne man kanskje ha tro at Batman fikk drevet ut sine mørkeste demoner, men det motsatte har skjedd.
Uten en ond yin som motvekt til sin rettskafne yang, har Batman blitt ubalansert.
Ifølge småforbryterne på bakkeplanet har ikke Lynvingen vært seg selv siden hans verste bestevenn døde. Den kriminelle klovneprinsen har vandret videre til det store sirkuset i Helvete, men boltrer seg fortsatt i manesjen til Batmans underbevissthet. Bats klarer bokstavelig talt ikke å få Jokeren ut av hodet, som stadig hjemsøker ham i hallusinasjoner og kommer med sarkastiske kommentarer fra sidelinjen.
En veldig usunn besettelse.
Synd for Lynvingen, men helt topp for oss – siden vi får gleden av å høre Mark Hamill som stemmelegger igjen. For mange av oss er Hamill den ultimate Jokeren, og det er en sann fryd at fyren får et såpass stort spillerom i «Arkham Knight».
En ny superskurk
Jokeren er langt fra det eneste spøkelset fra fortiden som hjemsøker Batman. Mens innbyggerne i Gotham gjør seg klare til å feire Halloween blir byen utsatt for et sadistisk terrorangrep av superskurken Scarecrow – som har utviklet en ny type fryktgass han tester ut i en søvnig diner.
Gjestene ender opp med å rive hverandre i filler, drevet av primalfrykt og manisk raseri. Scarecrow truer med å slippe ut denne gassen over hele Gotham, og dette er definitivt ikke tomme trusler.
Myndighetene ser ikke noe annet alternativ enn å evakuere hele byen, mens nærmere seks millioner innbyggere skyfles ut av Gotham på rekordtid. De eneste som blir igjen er byens kriminelle elementer: som plyndrer, herjer, robber og koser seg glugg i hjel i dette totale anarkiet. Utgangspunktet er dermed ikke så forskjellig fra forgjengeren «Arkham City»; nok et folketomt Gotham som er i unntakstilstand og beleiret av skurker.
En åpen boltreplass for Batman, fri for brysomme fotgjengere.
Ser du noen i gatene nå kan du være sikker på at de i beste fall fortjener en real omgang med juling. Scarecrow har alliert seg med en paramilitær hær, samt en helt ny superskurk skapt for spillet: tittelens Arkham Knight.
På bristepunktet
En topptrent, rasende og veldig kapabel kampmaskin i en høyteknologisk rustning. En mystisk skikkelse med uklar agenda og hemmelig identitet, som bærer på et dypt og inderlig nag mot Batman.
Og hva med Den mørke ridderen himself? Neppe et godt tegn at spillet starter med ordene: «This is how it happened… This is how The Batman died…».
Han blir presset til bristepunktet, og tar noen moralsk uforsvarlige valg under sitt forsøk på å redde Gotham.
Et komisk problem
I løpet av historiens gang mister Batman flere av sine nærmeste allierte; og Arkham Knight tar dramatiske sjanser som virkelig gir uttelling. Spillet viderefører den mørke stemningen fra «Arkham City», og drar den ut til sin naturlige konklusjon. Folk blir rituelt myrdet og begår selvmord, andre blir torturert og kvestet.
Muligens derfor «Arkham Knight» er det første spillet i serien med streng attenårsgrense.
Batman nekter fortsatt å ta livet av noen selv, uansett hvor mye de fortjener det - noe som unektelig blir et logisk (og til tider et temmelig komisk) problem så fort Batmobilen introduseres.
Trygg grisekjøring
Det er imponerende at ikke en sjel mister livet under Batmans grisekjøring i Gothams gater, mens skrikende skurker fyker over panseret hans som insekter, moses under dekkene – og bomber fyres av i alle retninger.
Greit nok at Arkham Knights leiesoldater er utrustet med veldig robuste rustninger, jeg har allikevel litt vanskelig for å kjøpe at de overlever å bli truffet rett i fjeset med en bombekaster på kloss hold.
Batmobilen forandrer dynamikken i spillet på flere måter, og de første timene var jeg slett ikke overbevist om at de representerte en forbedring. Spillet bruker mye tid på å introdusere denne doningen; som med et trigger-trykk forvandler seg til en tanks utstyrt med bombekaster, automatvåpen og ymse hjelpemidler. Man tilbringer en god del av tiden i kaotiske dueller med flere dusin droner, tanks og fjernstyrte bombekastere, noe som i det store og hele ikke kan sies å være en særlig Batman-aktig aktivitet.
På mange måter er disse slagene selve antitesen til hele Batmans agenda.
En maskert detektiv totalt uvillig til å bruke skytevåpen fordi foreldrene hans ble plaffet i hjel, som sniker seg stille rundt i skyggene mens han skaper frykt blant forbrytere… og i det neste øyeblikket råkjører som en rabiat villmann i gatene, mens han sprenger ting i småbiter med bombekaster og automatgevær. Ikke særlig stealthy.
Følelsen av å være Batman
Denne utgaven av Batmobilen er i tråd med Christopher Nolan-filmene, og «Arkham Knight» er selvbevisst nok til å la figurene kommentere at denne typen «road rage» er temmelig utypisk for Lynvingen.
Men det er tross alt en krisesituasjon, og Batman er en mann full av selvmotsigelser.
Rocksteady har prøvd å integrere Batmobilen i mange av oppgavene, og personlig hadde jeg nok heller foretrukket at den bare var et hjelpemiddel på linje med resten av Batmans «wonderful toys» – fremfor en så sentral og obligatorisk del av spillet.
Fokuset på Batmobilen legger også en demper på frihetsfølelsen de første timene, men etter at man har blitt vant til det ukonvensjonelle kontrollsystemet er disse mini-krigsspillene mye moro og skikkelig intense – selv om jeg tipper at de kommer til å splitte folk veldig.
Flere av de andre elementene som inkluderer Batmobilen viser seg etter hvert å være en ressurs, enten det er ville biljakter eller vriene bosskamper som på en eller annen måte klarer å kombinere stealth-sniking med granatkaster-dueller. Måten man kommer inn og ut av Batmobilen er dessuten ekstremt smidig: et tastetrykk og du hopper inn i doningen i full fart. Et tastetrykk til og du skytes ut av førersetet som en kanonkule, og flyr høyt over Gothams bygninger mens høstregnet drypper på Batman-vingene.
Alt skjer sømløst på noen sekunder.
Det er i sånne øyeblikk du virkelig får følelsen av å være Lynvingen, og skjønner hvor stor ressurs den ekstra kraften i de nye konsollene er for «Arkham Knight». Batmobilen forandrer dessuten dynamikken i Gotham som helhet. Byen er nå delt inn i tre separate øyer knyttet sammen med broer, som senkes i løpet av historiens gang. Landmassen er betydelig større, miljøene mer detaljerte, og veiene er naturlig nok mye bredere.
Gåtefull finale
Det er et enda større fokus på Batmans evner som detektiv i «Arkham Knight», der man rekonstruerer forbrytelser, finner spor, studerer overvåkningsvideoer etter ledetråder og samler opp beviser.
Fokuset på detektivarbeid sprer seg også i resten av spillet, som er forfriskende uvillig til å lede oss varsomt etter lanken, og overforklare hva vi skal gjøre til enhver tid.
Vi har fått utdelt de nødvendige hjelpemidlene, så da er det opp til oss å finne ut hvilke som bør brukes – og hvordan man benytter dem. Det er faktisk noen hjernebrynere her, som presser deg til å bruke litt tankekraft. (Eller eventuelt en walkthrough på YouTube, hvis du har liten tid og helst vil fullføre historiekampanjen før deadline. Selv en vaskekte Lynvingen er jo nødt til å jukse litt hvis han skal rekke alt i disse hektiske dager).
Historiebiten byr på noen skikkelig skruballer, men det er verdt å nevne at den virkelige sluttsekvensen ikke kommer før man har fullført sideoppgavene i spillet. Ja, inklusive Riddler-gåtene mange av oss har oversett i de forrige spillene. Den megalomaniske nøttemakeren har som vanlig spredt en masse skjulte trofeer rundt i miljøene, som nå er enda vanskeligere å oppdage siden kartet er så mye større.
Det er nærmere 250 av dem her, som involverer alt fra godt skjulte rom til apekatter i bur.
Eksplosivt kattehalsbånd
The Riddler har dessuten kidnappet Catwoman, og utstyrt henne med et eksplosivt halsbånd som bare kan åpnes med hjelp av ti nøkler. Hver av dem en belønning for å delta i Riddlers utfordringer, som i seg selv byr på noen timer med moro.
Også her prøver Rocksteady å lirke inn Batmobilen i oppgaveløsningene, på en måte som ikke alltid føles like intuitivt.
Billøpet fra helvete
Et par av disse påskenøttene er forholdsvis krevende, og alt rundes av med et billøp fra helvete med veldig kort tidsfrist. Ser du bort i fra Riddler-trofeene kan du likevel lett bruke like mye tid på sideoppdragene som på historiekampanjen.
Så totalt et sted mellom 24 og 30 timer, tipper jeg.
Noen av sidesporene er variasjoner av gamle kjenninger fra tidligere spill, men det er en enda større spennvidde denne gangen. Man redder brannmenn fra å bli slått i hjel av skurker, ødelegger Pingvinens våpenlager og forhindrer bandene til Two-Face å rane banker.
En seriemorder med sans for operamusikk har spent opp lik rund om i byen, mens Man-Bat flakser rundt over skyskraperne med et sårt skrik (han introduseres på en helt glimrende måte, som fikk meg til å skvette skikkelig).
Du kan naturligvis vente deg en del påskeegg fra Batmans 76-årige tegneseriehistorie, samt noen raske gjestespill.
Mer frihet i basketakene
Siden «Arkham Asylum» kom ut for seks år siden har kampsystemet blitt kopiert av mange, men ingen har klart å matche det. «Arkham Knight» presenterer en enda smidigere og dypere versjon av disse nevekampene, med et større utvalg av fiender, «moves» og valgmuligheter.
Batman er selvsagt også utstyrt med et enda større arsenal av hendige hjelpemidler, som bidrar til å skape større bevegelsesfrihet i hvordan man tilnærmer seg disse basketakene.
Jeg kunne ha viet mye plass til å ramse opp alle de nye elementene, men en stor del av gleden er å oppdage dem på egen hånd. Den største ressursen til Rocksteady er likevel at de virkelig skjønner Batman, og har skapt en spill-trilogi som er totalt trofast mot hans ånd – og samtidig drar tegneseriemytologien i nye, uventede retninger.
Utviklerne hevder at dette vil bli deres siste «Batman»-spill, og «Arkham Knight» føles som en finale. De har gjort omtrent alt de ville gjøre med ham i disse tre spillene, og det er vanskelig å tenke seg at det er noen elementer igjen å forbedre her.
Vel, rent bortsett fra hvordan Batmobilen benyttes.
En triumf
Arkham Knight fortsetter i flere nedlastbare utvidelser, der vi angivelig vil få historiekampanjer som inkluderer en «prequel» om Barbara «Batgirl» Gordon, samt flere superskurker og helter.
Disse sidesporene vil forhåpentligvis ha litt mer kjøtt på bena enn «Arkham City»s underveldende «Harley Quinn’s Revenge».
Etter dette vil det trolig ta sin tid før vi får et nytt «Batman»-spill, og for min del kan Rocksteady gjerne vente til den neste konsollgenerasjonen kommer – sånn at de eventuelt kan gjenskape Gotham komplett med et yrende folkeliv. Før den tid er det jo plenty av andre DC-superhelter som ennå har til gode å få spillene de fortjener. Superman, for eksempel.
«Arkham Knight» føles uansett som en definitiv avslutning, det definitive Batman-spillet – og litt av en triumf.
NB! Spillet er lansert til PlayStation 4 (testet), Xbox One og pc.
