(PressFire.no): La meg være den første til å innrømme at det tok en stund før jeg fikk helt grep om alle detaljene rundt hva som egentlig skjedde på slutten av «BioShock: Infinite».
Dels fordi Irrational Games med overlegg er kryptiske i avsløringene sine, dels fordi man var nødt til å lytte igjennom alle lydkassettene spredt rundt omkring i Columbia for å kunne pusle sammen bitene til et noenlunde klart bilde.
Flere av dere hadde sikkert samme erfaring, selv om det jo var tilfredsstillende å stake ut klare løyper mellom de mange tid-rom-intrigene til slutt.
Om du anser deg for ferdig spekulert, må du derimot tro om igjen: den første episoden i den nedlastbare «Infinite»-porteføljen, «Burial at Sea», tar sikte på å komplisere den samme handlingen ytterligere.
Advarsel: Denne teksten inneholder store «BioShock: Infinite»-spoilere.
Tilbake i dypet
Å fordøye historien i «BioShock: Infinite» krevde en viss innsats, men selv med en viss innsats satt man kanskje igjen med et knippe gnagende spørsmål.
Døde alle versjoner av Booker DeWitt? Hva har Elizabeth til felles med Little Sisters? Hvem eller hva er Songbird? Hva sto egentlig A.D. for?
Det første spørsmålet blir på uunngåelig vis besvart om kort tid, de tre siste får være opp til enhver å finne ut av. En ting var imidlertid ikke til å gå glipp av: Etter at Booker DeWitt ble sendt tilbake til starten på det hele, og Elizabeth grep inn for å gjøre det eneste som kunne gjøres, forhindret hun også at dommedagsprofetien ble oppfylt.
En ny og mindre voldsom virkelighet ble skapt.
I «Burial at Sea – Episode 1» drar man derfor et godt stykke tilbake i tid – rettere sagt like før helvete brøt løs i Rapture fra det første «Bioshock» – for å få et glimt av den utopien som Andrew Ryan opprinnelig ønsket at Rapture skulle være.
Merk at «tilbake i tid» teknisk sett blir feil å skrive hvis man tar i betraktning at alt skjer samtidig (jeg går ikke i den fella!), men borgerkrigen har i hvert fall fortsatt ikke funnet sted i denne virkeligheten.
Det går derimot ikke mange minuttene før små biter med dialog og detaljer i omgivelsene hinter tydelig om at hovmod står for fall, en narrativ finte jeg umiddelbart lar meg sjarmere av. For ikke å nevne at Rapture nok en gang er et helt slående digitalt kunststykke å feste blikket ved, for anledningen frisket opp og kledd i samme tekniske bunad som «BioShock: Infinite».
Nervepirrende dystopi
Etter den første halvtimen med beundring av fiskestimene og korallrevene i det mørke dypet på utsiden, er jeg fortsatt under påvirkning av noir-stemninga fra åpningssekvensen.
Privatdetektiven Booker DeWitt har fått besøk av en mystisk, sigarettrøykende kvinne ved navn Elizabeth, og lar seg raskt overbevise om å hjelpe henne med å finne en forsvunnet pike.
For å finne denne jenta er DeWitt og Elizabeth derfor nødt til å oppsøke den stormannsgale kunstneren Sander Cohen, som også driver småpikerelaterte forretninger på siden.
Jeg skal holde tett om hvorvidt det bys på noe særlig til oppklaringer eller komplikasjoner, men poengterer likevel at «Burial at Sea – Episode 1» er langt fra å være en emosjonell berg-og-dalbane.
I stedet trasker jeg heller varsomt videre, og tenker at det egentlig er ganske kult hvor engstelig jeg føler meg under vann, slik som i originalen fra 2007.
Mye har nok å gjøre med at det er begrensa med ammunisjon og penger liggende rundt omkring, slik at man i større grad er nødt til å balansere bruken av «plasmids» og håndvåpen.
Denne flyten fører også med seg et større krav til forsiktighet, noe som ofte kler spillet svært dårlig. Ikke fordi spillet blir noe treigere av den grunn, men fordi klakkingen fra Elizabeths platåsko konstant narrer deg til å tro at noen er i bakhånd. Det ødelegger også litt av atmosfæren at hun tidvis står klint opp i ansiktet på en skikkelig stygging av en fiende uten å bli enset.
På den annen side er det utrolig givende å vite at man alltid står i fare for å bli overrumpla ved å runde neste hjørne uten full helsemåler.
Kort og smertefritt
Etter at historien i «BioShock: Infinite» tok meg gjentatte ganger på senga med sine små drypp og vendinger – det var jo ikke akkurat lett å forutse hvor stor rolle de parallelle universene kom til å spille – er det kanskje ikke så rart at «Burial at Sea – Episode 1» arter seg som litt av et antiklimaks.
Irrational Games bruker knapt tre timer på å formidle et fragment av en historie, noe som jo er forsvinnende lite når halve tiden går med på å utforske deler av Rapture.
Det er snarere tiden tilbrakt på art deco-slagmarken som gjør at denne episoden i det hele tatt føles verdt anstrengelsen, takket være implementeringen av skytemekanikkene fra «BioShock: Infinite».
Av skuddvekslingene som utmerker seg, er man enten på desperat jakt etter ammunisjon og helse for å overleve, eller rutsjende på «skyline»-skinnene i øredøvende tempo. Og joda, når det kommer til konfrontasjonene føles det fortsatt ganske deilig å mose hjulvispen opp i sentral apparatur.
Av den grunn vil jeg unngå å avslutte med å si at «Burial at Sea – Episode 1» burde ha forblitt begravd under sjøen, om enn hvor passende det hadde vært. Dette er nemlig et solid stykke nervepirrende action så lenge det varer, og Rapture er i tillegg vakrere enn noensinne. Sjansene er dessuten store for at vi har å gjøre med en myk opptrapping.
Det man imidlertid bør ta høyde for, er at denne episoden er over før den i det hele tatt har begynt.
«Burial at Sea – Episode 1» ble lansert digitalt til pc, PS3 og Xbox 360 den 12. november. Prisen ligger på rundt 100 kroner (eller inkludert i «season pass»). Episode 2 kommer «snart», heter det fra offisielt hold.
