(PressFire.no): Etter en årrekke med finpolering, nedsliping og snål eksperimentering har flerspillerdelen av «Call of Duty» endelig trillet tilbake dit den bør være.
Versus-kampene er tilbake på et nivå hvor du kan ferdes uten å bli maltraktert etter to sekunder av ubalanserte poengpremier.
Zombiedelen gir de samarbeidsglade et nytt, fleskefullt bein å gnage på.
Flerspillerdelen av årets «Call of Duty» er en gigantisk gavepakke til utadvendte skytefolk. Så får det bare være at den ikke er helt perfekt.
Les også: Vår anmeldelse av enspillerdelen av «Black Ops II».
Nedjustert kaoset
Min største bekymring for «Black Ops II» var at fremtidsinnpakningen skulle gjøre nettkampene til et flåsete sci-fi-sirkus med skyting gjennom veggene, varmesøkende kuler og hundre meter lange flyvespark.
Ferdigheter som slapp granater da du døde, eller lot deg ligge og lure med pistol, var giftige for spillflyten i tidligere spill.
Noen poengpremier har vært så allmektige at det var like greit å ikke komme til live igjen, fordi du bare havnet i en evig dødstango uansett.
Men Treyarch har tatt lærdom, og et forfriskende steg tilbake.
Selv om mesteparten av utstyret du holder i hendene er oppdiktet og skrudd ti år frem i tid, må du tilbake til «Modern Warfare 2» for å finne et like velsmurt og behagelig balansert konkurranseavsnitt.
Selv da er det vanskelig å kåre en endelig vinner. «Black Ops II» har i hvert fall mange deilige bedringer.
For første gang i serien har det vært interessant å snurre i gang rulettmodusen og spille tilfeldige modi for hvert brett.
Det taler godt for allsidigheten.
Unik tilgjengelighet
Nettkampenes gedigne progresjon har kostet øynene mine både ett og to blodkar gjennom lange helger. Jeg kan ikke komme på en annen serie som belønner deg for stort sett hva enn du gjør – uten at det føles nedlatende.
«Black Ops II» er intet unntak. Et nytt, gigantisk register av opplåsbare ferdigheter, våpenskinn og alskens fjongt fjolleri skal holde deg opptatt til langt ute på nyåret. Og sikkert vel så det.
Ei grense på ti gjenstander, ferdigheter og våpen gjør at du har massive muligheter til å skreddersy figurklassene dine, uten at det er fullstendig grenseløst.
Spillmodi som «Kill Confirmed», hvor du må plukke opp «dog tags» for at drap skal godkjennes, eller alle de kreative partymodiene hvor du bare har ei kule i magasinet eller får nytt våpen hver gang du senker noen, blir et effektivt fallnett når går lei av deathmatch eller de flaggbaserte modiene.
«Call of Duty» er ikke for alle, men få – om noen – skytespillserier kan by på en like energisk, lettbent og tilgjengelig flerspillerkniving. Om du har 30 minutter til overs, vet du at du rekker to gode kamper som etterlater tydelig fremgang for figuren din.
Det er en fantastisk egenskap, og «Black Ops II» viderefører den grasiøst.
Folkets skytespill
Bare det at du kan alliere deg med en kompis i sofaen og spille på nettet med delt skjerm er et fantastisk skussmål, som helt sikkert kommer som følge av bildefrekvensen på 60 i sekundet.
Den gir også konsollversjonen en unik respons, som vel å merke bare sementerer det som et folkets skytespill – kontra forsøkene på kvasirealisme fra «Battlefield 3» eller «Medal of Honor: Warfighter».
Etter tidligere problemer har kompenseringen for forskjellen i folks nettlinjer blitt mer bekvem. Det er fullt mulig å spille med litt gul ping uten at du stamper hull i parketten.
Frustrasjonen av å slenge et helt magasin i magen på noen som tilsynelatende ikke tar skade er selvsagt ikke vasket helt ut, men sånn er det bare.
Brettene kunne vært flere i antallet og noen av de mest inngrodde modiene kunne blitt vraket til fordel for mer kreative saker, men her skal Activision sikkert tjene inn pengene via nedlastbart innhold.
Mye av innmaten og reglene er gjenbruk, uten at det nødvendigvis er så negativt. Mer enn noe gjør det en oppmerksom på hvor mye dødkjøtt den gigantiske innholdspakka har samlet gjennom årene.
De ulike brettene ser ikke spektakulære ut og tegner ikke til å bli klassikere som det beste fra to første «Modern Warfare. Men de er funksjonelle og har sjeldent flaskehalser som favoriserer enkelte lag, uten å ty til latskapen med å være symmetriske.
Den vage fremtidssettingen gjør omgivelsene litt pregløse, og om noe skulle jeg ønsket at «Black Ops II» hadde sin «Crash» eller «Airport».
Råtten zombiemodus
Den ordinære Zombie-delen følger stort sett den samme malen som i «World at War» og «Black Ops», og er like artig som alltid.
Du står i et hus, svetter deg klam når det nedrennes av vandøde og finner vag trøst i at kompisen din er litt bedre enn deg. Så kjøper duu nye, bedre våpen og snekrer igjen rutene på nytt.
Dette kan gjøres både lokalt og på nett, eller i en kombinasjon.
«Tranzit» er noe helt annet – en slags historiedrevet tolkning hvor du skal reise på tvers av USA i en spinkel buss styrt av en robot. Blant regelrett stygge omgivelser og kjipe, uresponsive fiender skal du finne visse dingser, kombinere dem for å lage kaos og stikke av til neste sted i bussen.
Målsetningen er å nå frem til visse sluttbosser ved å følge ei kryptisk løype du bare må eksperimentere deg frem til, mens de usympatiske rollefigurene roper banale enlinjere og popkulturelle referanser. Steg fremover er en bra ting, men her kan det se ut som om de hadde to uker på seg til å lage noe kult for kidsa.
Til syvende og sist er det likevel et lite skår i gleden. Flerspilleren er hvassere enn serien har vært på mange år – kanskje noen gang – selv om alle tilskuddene ikke er like stimulerende.
«Black Ops II» har kokt ei fantastisk suppe på elementer fra hele serien, og med rette justert ned noen av de aller tåpeligste egenskapene.
Resultatet er en actionkavalkade av dimensjoner, med en varighet ulik noe annet skytespill i samme segment. Fundamentet er lagt for en skikkelig god fremtid for seriens flerspillerdel. Så får vi håpe «TranZit» får en skikkelig overhaling til neste gang. Eller erstattes med «Spec Ops».
NB! Vi har anmeldt spillets enspillerdel i en egen sak.
«Black Ops II» utgis til Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 13. november, og Wii U 30. november.
