(PressFire.no): Det har liksom blitt en universell sannhet på lik linje med «1+1=2» at Activision ikke har gitt ut gode «Call of Duty»-spill siden storhetstida for seks-åtte år siden, da de ga oss vakre «Modern Warfare» 1 og 2, og «World at War».
Mange mener utgivergiganten de siste åra bare har kvernet ut begredelige spill, som de selger dyrt til den altetende og umettelige fansen.
Får blodet til å bruse
Selv om man definitivt kan argumentere for en nedadgående kurve siden glansdagene, og at de siste titlene har vært litt fargeløse og servile, snakker vi fremdeles om solide, gode skytespill.
«Black Ops III» er ikke bare et solid, godt skytespill. Det er til tider førsteklasses underholdning som både får blodet til å bruse og står i fare for å stjele av nattesøvnen din – så lenge du spiller online, såklart.
Historiedelen er nemlig en tjukk og kjedelig sci-fi-smørje de godt kunne spart seg for.
Superkrefter
Historiedelen til «Black Ops III» begynner i år 2065. Teknologiske fremskritt har gjort luftangrep håpløst, noe som fører til at kampene foregår på bakkeplan.
Der er det roboter og en ny type supersoldater – halvt mennenske, halvt maskin – som regjerer.
Du hopper ufrivillig inn i rollen som en av disse supersoldatene etter et besværlig oppdrag i Etiopia, hvor du blir så skadet at militærlegene ser seg nødt til å gi deg robotprotester (jippi!), samt montere en tankestyrende datamaskin i ryggmargen din (er dette en god idé, da?).
Ikke begynn å bekymre deg ennå.
Denne datamaskinen gir deg nemlig mulighet til å kommunisere med andre maskiner, lese slagmarken bedre og, ikke minst: superkrefter.
Deretter blir du sendt ut på en seks-åtte timers lang reise sammen med kompaniet ditt, hovedsakelig bestående av de vanlige testosteronbombene med hår i håndflaten og en «let’s kick some ass»-innstilling til livet, for å nøste opp i den seige science-fiction-historien utvikler Treyarch har kokt sammen.
Kjedelig tidtrøyte
Det finnes mange problemer med historien. Den er tung å følge med på, takket være alt fremtidsbabbelet og en enorm mengde forkortelser som aldri forklares. Hvis du først prøver å legge ned en innsats og følge med, belønnes du ikke med annet enn en forutsigbar, klisjéfylt og kjedelig tidtrøyte.
Du forventer deg vel heller ikke å bli fortalt en episk saga når du spiller «Call of Duty»?
Du er her vel for å drepe slemme folk i høyt tempo, og aller helst i spektakulære omgivelser. Der leverer «Black Ops III» tidvis.
De nye superkreftene du innehar, det være seg å slippe løs en sverm nanoroboter for å sette fyr på fiender eller å «hacke» seg inn i roboter for å vende dem mot sine gamle venner, føles som et berikende tilskudd.
Selv om du ikke kan bruke dem så ofte, er det en nødvendig avveksling fra plaffinga.
Grafikken er verken bedre eller dårligere enn hva man forventer seg av et nytt spill i 2015, men mye av skjønnheten «sløses» vekk på de mørke, trange korridorene vi kjenner så altfor godt fra tidligere «Call of Duty»-spill.
Mangler praktbrettene
Mellom oppdrag lader man batteriene i et «safe house» – hvor man kan bruke inntjente poeng til å låse opp nye superkrefter, våpen og tilbehør – før det bærer ut igjen for å ta flere roboter av dage.
Det blir fort veldig ensformig. Akkurat som i tidligere utgaver, bare dyttes du videre på den linære stien, sloss mot bølge etter bølge av de samme fiendene, kun avbrutt av kjedsommelige cutscenes til en historie du ikke bryr deg om.
Det «Call of Duty»-kampanjen handler om, for meg, er de store, åpne praktbrettene med spektakulære omgivelser. Som da jeg rykket inn i den trange favelaen i «Modern Warfare 2», med fjelltoppen Corcovado og Kristusstatuen i bakgrunnen.
Lignende brett kommer mer mot slutten av «Black Ops III», men er dessverre ikke av samme kaliberet.
Andre lyspunkt, som snikebrett og de faktisk ganske utfordrende bosskampene, kommer altfor sjeldent.
Etter å ha avsluttet historien bare trakk jeg på skuldrene, og beveget meg videre til det som gjør «Black Ops III» verdt å spille: multiplayeren.
PS: Til glede for alle masochister der ute kan man nå velge å spille på vanskelighetsgraden «Realistic», hvor du bare har ett helsepoeng. Lykke til!
Løpe på vegger
Det er her «Call of Duty» pleier å skinne, og det gjør «Black Ops III» også. Kontrolleren er knivskarp, skytinga presis, og bevegelsene glatte og raske.
Nytt av året er at du kan velge blant ni forskjellige soldattyper (fire i starten, resten låser du opp etterhvert), som alle har hvert sitt våpen eller egenskap. Disse evnene lades opp i løpet av kampen, så de kan ikke brukes så ofte og føles derfor ikke ubalansert.
Men hvis du befinner deg på rett sted til rett tid, så kan det fort bety starten på en killstreak.
I tillegg har du fått en «thruster pack» på ryggen, som betyr at du kan hoppe litt høyere, skli langs bakken eller løpe på vegger – og samtidig sikte og skyte! Dette fungerer svært godt, mest på grunn av at det ikke kan misbrukes særlig i skuddvekslinger.
Fiender kan ikke lene seg på jetpakken for å unnslippe kanonaden din.
Supert brettdesign
Blant det viktigste med online skytespill, er brettdesignet. Her leverer «Black Ops III».
Det er haugevis med flaskehalser hvor alle samles for heftige skuddvesklinger, men samtidig rikelig med åpne plasser perfekt for snikskyttere. I tillegg foregår alt over flere etasjer, som manøvreres galant mellom ved å bruke jetpakkene.
Bevegelsesfriheten er så god, og korridorene så mange, at ingen kan føle seg trygg. Det er lite som slår det å kunne svømme gjennom undervannspassasjer inn i et hus, og begrave kolben i bakhodet på en intetanende nybegynner (les: n00b). Eller å løpe langs utsiden av et hus, bare for å sende avgårde en kule rett i skallen på en uheldig stakkar.
Av disse grunnene så jeg, på mine mange timer online, nesten aldri noen som campet – og de som prøvde seg ble som regel hardt straffet.
Multiplayer har nok en gang et enormt utvalg av våpen, perks, og utstyr som låses opp når du spiller og lar deg bygge deg din egen klasse – slik det alltid har vært.
Lik det eller ei.
Fryktelig gøy med zombier
Hvis du går lei av den vanlige multiplayeren, kan det være at du får deg en favoritt med «Zombie»-modusen.
Gå sammen med tre kamerater, eller fullstendig ukjente over nettet, og kjemp tilbake bølge etter bølge av udøde, i en mørk og dyster storby i mellomkrigsstil.
Her begynner du med en revolver, skyter noen zombier, tjener penger, låser opp nye områder, finner nye våpen, og prøver å overleve mot de mer og mer blodtørstige zombiene. Nå kan du også tjene erfaringspoeng, som blant annet kan brukes til å pynte på skyterne dine.
Det er fryktelig gøy, men læringskurven bratt. Hvis gjengen din løper rundt som en flokk hodeløse kyllinger, blir nok hjernene deres fort zombiemat. Her er det nok aller morsomst å samle en gjeng med venner, for da jeg spilte ble jeg, frustrerende nok, matchet med veldig mange AFK-ere.
Lite nytt
Det kjipe med Activisions valg om å klemme ut årlige utgaver av «Call of Duty», er at det er vanskelig å vri og vende for mye på gameplayet, men samtidig bevare oppskriften som faktisk har gjort til «Call of Duty» til en av de mest elskede (og forhatte) spillseriene der ute.
For la dette være sagt: hvis du ikke liker «Call of Duty», så liker du ikke «Black Ops III». Punktum.
Hvis du derimot liker heseblesende skyttere, nøye gjennomtenkte og balanserte, så får du mange timer moro her.
«Black Ops III» har definitivt problemer, spesielt med historiedelen. Du skal være rimelig glad i science fiction for å få noe utbytte av den.
Men når alt kommer til alt er «Black Ops III» er et knakende godt spill, uten de store nyhetene. Det holder i massevis for meg.
NB! Spillet er lansert til PlayStation 4 (testet), Xbox One og pc. En versjon der historiedelen er utelatt, er sluppet til PlayStation 3 og Xbox 360.
