Spill som lanseres som noe attåt til en storfilm, har en lei tendens til å være formulaiske og uambisiøse oppgulp. Filmen «Cars 2» er attpåtil utropt av kritikere rundt om verden som animasjonsstudioet Pixars første feilgrep, der det kjører i hjulspora til moderne klassikere som «Toy Story» og «Wall•E».
Da er det utrolig forfriskende at Avalanche Software har tatt spillet sitt på alvor. «Cars 2» er nemlig en sabla morsom kart-racer. Men det lider av å ha være tilknyttet en film og dens lisenser.
Sjarmerende biler
«Cars 2» utspiller seg gjennom en rekke simulasjoner, som tar deg med slag i slag rundt hele verden, og trener deg som en slags superagent.
Du styrer de til tider svært sjarmerende, ehm, car-akterene fra filmen, som du låser opp tilgang til underveis. De er gjengitt med et herlig respektløst forhold til fysikkens lover, der de bøyer og tøyer og smeller i hverandre.
Akkurat det med superagenttreningen får aldri noe å si. Utenom et lite anslag innledningsvis, finnes det nemlig ikke noe nevneverdig plot i dette spillet.
Det er snarere i gameplayet det skinner.
Det første du blir kjent med, er en fartsfølelse som mange gode bilspill kan se langt etter. I alle fall i den grad du pøser på med turbo-boosts. Nettopp i å samle opp disse, ligger mye av spillets magi. For spillet kan virkelig være magisk, til tider.
Triksekongen
«Cars 2» har et imponerende reportoar av triks, våpen og muligheter. Ved å utnytte dem, får man fordeler som de nevnte turbo-boost. De blir etter hvert sårt nødvendige for å komme først over mållinja.
Disse kan du spare opp til for eksempel kjøre på to hjul, drifte i svingene, gjøre vågale triks i lufta, eller – det morsomste – å kjøre baklengs. Da blir kontrollene reversert, og selv etter mange timer i spillet vil du sannsynligvis oppleve å kjøre ut på havet i stedet for rundt svingen i forvirringen som oppstår.
Det meste av denne moroa kontrollerer du med høyrestikka, som bidrar til et intuitivt og lettfattelig kontrolloppsett. Drar du for eksempel stikka bakover, vrenger du bilen rundt, og dytter du den til en av sidene kan du dulte bilen ved siden av inn i en fjellside.
Tilfredsstillende å vinne
På de første løpene kan man fint unne seg en tur utenfor en klippe, og likevel snuble inn til seier. Men på høyeste vanskelighetsgrad skal du jobbe for å vinne.
Når du i tillegg faktisk må sikte med våpnene, blir det etter hverttilfredsstillende å klare gullpokalen. Kombinert med de mange festlige manøvrene som lurer i høyrestikka, legger våpensystemet opp til noen potensielt episke takedowns.
Noe av det morsomste med spillet er for eksempel å svinge seg rundt baklengs og sikte inn et veltimet rakettangrep på bilen bak. Eller å kaste seg opp på to hjul så missilen bakfra går under bilen. Selv de få våpnene som er varmesøkende kan en prøve å sprette unna.
Mange moduser
Som seg hør og bør er det flere moduser i spillet enn vanlig kart-race med våpen.
Arena er en ren kampmodus som foregår, vel, i en arena. I de samme arenaene kan du også spille Disruptor, som er en slags Capture the Flag-modus. Disse to plusser godt på spillets allerede ganske hvasse partyfaktor.
I tillegg dukker det opp moduser som Survival, der du må samle batterier for å opprettholde et skjold, og Hunter, der du må eliminere biler så fort som mulig for å holde deg i løpet. Du kan også kjøre helt streite løp uten våpen. De skitne triksa slipper du dog ikke unna.
Gøy er det også at valget av bil har litt å si. I den ene enden av spekteret har du puslete småbiler med masse fart og lite kraft, og i den andre har du digre firehjulstrekkere med motsatte kvaliteter.
De to parameterene er likevel alltid balanserte, så alle biler på sett og vis er like bra.
Skralt rammeverk
All moroa til tross, «Cars 2» er langt fra feilfritt. Kjipest er det at det ikke er noen mulighet til å modifisere eller skape verken biler eller baner. Dette er tross alt et lisensspill.
Der «Cars 2» har et gameplay som bringer tilbake de beste minnene fra en klassiker som «Lego Racers», mangler det bilbyggingen som gjorde sistnevnte magisk. Å kunne gå løs på omgivelsene «Trackmania»-style hadde også vært et stort pluss.
Det er heller ingen kontinuitet mellom plasseringene i løpene. Mangelen på turneringer kan gi deg følelsen av at seierne ikke betyr noe.
Spiller du mot venner vil jo konkurranseinnstinktene slå inn, og gjøre det spennende likevel. Men spiller en alene er det først og fremst å låse opp nytt innhold og å høste achievments som motiverer videre spill. Det er veldig enkelt for spillere å hoppe inn og ut på split-screen, og det har ikke noe å si for fremgangen om du kjører alene eller med tre venner.
Men av en eller annen grunn støtter ikke «Cars 2» onlinespill. Det eneste du kan gjøre som har noe med internett å gjøre, er å få noen poeng in-game ved å synkronisere spillet til filmens nettsider, der det finnes et browser-spill.
Gameplayet i «Cars 2» har i seg det beste fra «Mario Kart» og «Lego Racers», og kan kanskje til og med sies å overgå dem på enkelte områder. Men jeg savner en god innpakning.
Hadde spillet vært mindre fastlåst i rammeverket, kunne det blitt en virkelig klassiker. Sånn det står nå, er det uansett en sikker vinner på fredagskvelden.
«Cars 2: The Video Game» er sluppet til PS3, Xbox 360, PC, Nintendo Wii og Nintendo DS. Spillet har også norsk språk.
