(PressFire.no): «Cloudberry Kingdom» er et spill som har fått grunnfinansiering gjennom Kickstarter, men som senere har blitt plukket opp av Ubisoft.
Det er et plattformspill med proseduralt genererte områder, som gjør at spillet har et uendelig antall forskjellige løyper man kan hoppe seg gjennom, med potensial for at det fort kan bli utfordrende og hektisk.
Det er imidlertid ikke det første plattformspillet med dynamisk genererte områder.
I denne kategorien finner vi også andre titler som for eksempel «Spelunky» og «Rogue Legacy».
Så hva er det som gjør at «Cloudberry Kingdom» skiller seg ut fra de andre?
Hils på Bob
Mens spill som «Spelunky» stimulerer hjernebarken, og belønner møysommelig planlegging av neste hopp og handling, krever «Cloudberry Kingdom» nesten utelukkende ryggmargsreflekser og hånd/øye-koordinasjon.
Hvis man befinner seg ved hinder der man verken kommer seg over eller under, er ofte løsningen i «Cloudberry Kingdom» bare å gasse på og se om man kommer seg mellom.
Det starter imidlertid ikke særlig hektisk:
Spillet holder deg i hånden gjennom historiedelen, som i motsetning til resten av spillet består av statiske områder der spillets mange finurligheter blir introdusert gradvis og man stifter bekjentskap med spillets avdankede helt: Bob.
Etter hvert som man traverserer kongeriket, trappes vanskeligheten imidlertid raskt opp.
Innen man er ferdig med hundre av de relativt korte nivåene, begynner kompleksiteten å bli passe hårete.
Man kan imidlertid helt fra begynnelsen gå bananas og prøve seg på større utfordringer gjennom «Free-play»-modusen, der man selv kan skreddersy vanskelighetsgraden på en skala fra enkel til direkte ufin.
Enkelt og rent
Grafikken er av den simple sorten. Den er av samme typen som i mange nettleser-flashspill, og er kunstnerisk ikke i nærheten av samme nivå som mer velpolerte hopp-og-sprett-titler som «Rayman Origins».
Den er imidlertid fargerik, med rene linjer og godt skille mellom forgrunn og bakgrunn, og kjører silkemykt selv på en relativt gammel datamaskin, og dette er tross alt de tingene som er viktig i et spill av denne typen.
Da Ubisoft ble involvert fikk utviklerne noen ekstra produksjonskroner å rutte med, og mange av disse har blitt brukt til å lage videosekvenser mellom kapitlene, der de har leid inn Kevin Sorbo som stemme til helten, Bob.
Kevin Sorbo er kanskje mest kjent for sin innsats som Hercules i 90-tallsserien «Hercules: The Legendary Journeys».
Sekvensene er småmorsomme, men føles litt malplassert i et såpass minimalistisk spill. Det hele minner litt om CDROM-perioden på 90-tallet da det var obligatorisk med smådårlige CGI-filmsnutter i alle spill, fordi man hadde lagringsplass til det.
Spillet bruker lydeffekter som i mange tilfeller høres ut som de er rippet rett ut av «Super Mario Bros.» til den originale Nintendoen.
Lydsporet består nesten utelukkende av technolåter uten det helt store individuelle særpreget, og imponerte i utgangspunktet ikke nevneverdig.
Men etter hvert som jeg begynte å spille gikk det opp for meg at stødig bass og repeterende rytmer faktisk funker veldig bra i et konsentrasjonskrevende spill som dette.
Det er tilfeldig hvilke låter som spilles i bakgrunnen, men av og til får man musikk som matcher perfekt med flyten på skjermen. Når dette skjer er det nesten litt magisk.
Cruiser gjennom multebærland
Men er spillet morsomt å spille? I stor grad: ja, med noen forbehold. Hvis man ikke tar seg nær av at vår helt ikke tåler en trøkk, og at et lite feilsteg fører til at man må tilbake til forrige lagringspunkt for å prøve på nytt.
Heldigvis er det forholdsvis kort mellom disse.
Mye skjer på skjermen samtidig og man dør ofte, men man kastes øyeblikkelig tilbake i handlingen og kan med én gang prøve igjen. Som regel lærer man, og det går kanskje bedre på neste forsøk. Vanskelige partier flyter noen ganger over i hverandre, men etter hvert cruiser man gjennom multebærland nesten uten å la seg affisere av ting man ble drept av for et øyeblikk siden.
Det er repetitivt og mentalt slitsomt over tid, men morsomt i små doser.
På høyere vanskelighetsgrader blir spillet litt som en plattformekvivalent av en bullet-hell-shooter, der skjermen mettes med fiender og hindringer. Forskjellen er at i et hektisk skytespill har man som regel mer fleksibilitet til å komme seg ut av situasjoner.
Det er flere steder på skjermen man kan posisjonere seg for ikke å bli drept, og man har som regel et begrenset antall med nødløsninger, som smartbomber og supervåpen av diverse slag. I dette spillet er det imidlertid ofte bare en eneste løsning på de hardeste utfordringene, og det er prøving og feiling som gjelder for å finne den.
Det blir imidlertid aldri helt umulig. Spillets områdegenerator sørger alltid for at områdene kan løses, og man har muligheten for å be spillet selv ta over - for å vise hvordan det kan gjøres.
Hvis man liker mekanisk, rytmisk, nesten rituell spillbarhet, og liker plattformspill i utgangspunktet, er det en god sjanse for at man vil elske «Cloudberry Kingdom».
Følelsen man får i magen når ting klaffer er god. Når rytmisk bass dunker i øra og du panisk hopper deg gjennom hinder etter hinder i høyt tempo, føles det mye på samme måten som filmen «Run Lola Run», som egentlig er en god analogi til hele spillet.
Bare at i stedet for Franka Potente som springer gjennom Berlin flere ganger til hun lykkes med det hun skal utrette, følger vi her en fyr med kappe, grønn pyjamas og stemmen til Kevin Sorbo.
«Cloudberry Kingdom» blir sluppet til PS3 30. juli, til Xbox 360 (31. juli), PC (testet) 2. august og Wii U 1. august. Prisen ligger mellom 80 og 100 kroner.
