(PressFire.no): Når vi i disse dager ser hvor forholdsvis åpne Nintendo er ovenfor indie-utviklere og utgivere for å få spill på plattformene sine er det lett å glemme hvor beinhard selskapet var på åtti- og nittitallet.
Det var ikke bare-bare å gi ut spill på Nintendo-maskiner før, og når du først hadde fått lisensen var det vanskelig å komme seg unna.
President Hiroshi Yamauchi var mildt sagt streng på hvordan ting skulle fungere i hjemlandet – og svigersønn Minoru Arakawa tok med den samme filosofien over til Statene.
Restriktive lisenskrav (du fikk bare gi ut fem spill i året), vanvittige priser og insistering på at Nintendo selv skulle produsere samtlige spillkassetter gjorde livet hardt for utviklerne – men skulle du være med på NES-toget, måtte du bare bli med.
Fra toget gikk fra perrongen om du var med eller ikke, og millioninntekter sto på spill for de som prøvde å stå imot.
Utviklerne i Tengen prøvde for eksempel å omgå de strenge kravene ved å produsere egne kassetter. De gikk så langt at de smeltet ned Nintendo-spill med syre for å lære seg hvordan innsiden av «lock-out»-chippen i kassettene fungerte.
Ille for butikker
Det var ikke bare utviklerne og utgiverne som stanget hodet i Nintendo-veggen på starten av nittitallet. Også butikkene merket jernhånda fra Japan.
For Nintendo Entertainment System var hot shit i USA på den tiden. Maskinen var for lengst blitt ultrapopulær, og var yndet av store og små landet over – Nintendo hadde jo reddet spillmarkedet der borte etter det famøse «kræsjet» på midten av åttitallet.
I 1989 sto Nintendo for godt over 80% av markedet, en uhørt markedsandel i enhver bransje, og én av fire hjem hadde en maskin under tv-en. Nintendo-galskapen var i full blomst, med andre ord. Unger landet over var besatte på å få det nyeste og beste av spill til maskina.
Butikkene var mildt sagt desperate etter å selge nok Nintendoer, og gjennom et eget «World of Nintendo»-program, hvor butikkene måtte sette opp digre områder med både spill, leker, klær og andre Nintendo-ting, var det tydelig hvem som hadde makta.
Nintendo var knallharde: Ikke bare fikk ikke butikkene stille ut andre spillkonsoller, butikkene fikk rett og slett ikke lov til å ha salg heller. De måtte holde prisen på 99 dollar per konsoll, samma hva.
Ingen salg, EVER
Med Super Nintendo rett rundt hjørnet ønsket flere butikker å få unna så mange NES-konsoller som mulig, de ville rydde plass til den nye maskina, men Nintendo satte seg på bakbeina.
Om noen senket prisen, ville Nintendo strupe inn leveransene av fremtidige konsoller. Butikkene var selvfølgelig ikke helt fornøyde med det.
Ifølge boka «Game Over» av David Sheff skal én stakkars butikk ha senket prisen med noen cents, som gjorde at konkurrenter ringte til Nintendo og klagde. Spillselskapet svarte med å fryse alle leveranser til butikken.
Myndighetene var lite imponerte. Dette var prisfiksing og ulovligheter av verste sort.
Litt bakgrunnsinfo kan kanskje kaste noe lys over hvorfor Nintendo gjorde som de gjorde: Fair-trade-loven som ga produsenter muligheten til å sette en minimumspris var noe som dukket opp i USA under finanskrisa i 1931.
Planen var at mindre butikker, de såkalte «mom n’ pop stores», skulle kunne konkurrere på pris mot større kjeder dersom disse ikke kunne dumpe prisene.
Praksisen fungerte ikke i …praksis, og innen 1975 var loven og muligheten til å sette en minimumspris rett og slett frafalt. Den hadde voldt mer skade enn den hadde hjulpet.
I stedet tok flere i bruk «MSRP», Manufacturer’s Suggested Retail Price, som fortsatt er hvordan ting gjøres i dag, men Nintendo hadde ikke fulgt med i timen da storebror kom og banket på døra i 1990.
Ga seg kjapt
I halvannet år fra 1990 ble Nintendo undersøkt med lupe, og praksisen med å holde butikkene som gisler ble slått ned på med jernhånd.
Hele 39 stater gikk sammen og fordømte spillgiganten. Dette var det fjerde japanske selskapet som var satt i søkelyset for prisfiksing på kort tid, og det lå an til en megasmell for Nintendo.
I et brev til FTC-komiteen skriver koalisjonen IMRA, en samling av 40 000 butikker som på den tiden ansatte over én million mennesker, at Nintendo-situasjonen var spesiell.
- Nintendo-fenomenet har vært en vanskelig utfordring og helt ærlig et spesielt problem for oss. Nintendo er åpenbart et ekstremt populært og viktig produkt for konsumentene, skriver de i brevet.
- Tidligere har Nintendo forsøkt å stanse butikker fra å selge konkurrerende spillmaskiner og dermed kreve at butikkene kjøper kun fra Nintendo, eller ikke i det hele tatt.
- IMRA applauderer FTC-komiteen for å håndheve loven på dette området, ikke bare mot Nintendo, men også mot andre selskaper.
Det så virkelig ikke bra ut, Nintendos knallharde håndtering av butikker ble radbrekt av bortimot alle som involvert. De innså ganske kjapt at de ikke hadde en god sak.
Nintendo la seg på rygg. De innrømte alt. Saken var blitt for detaljert og var for vanskelig å forsvare seg mot. De innrømte riktignok aldri at de hadde gjort noe galt, men sa seg villige til å godta hva enn FTC ønsket.
26. mars 1991 ble dokumentene som inngikk forliket med Nintendo signert i New York-retten av Nintendo of America-sjef Minoru Arakawa.
Forliket, og de tilhørende ordrene, var unike i USA-historien. For første gang hadde FTC dømt et selskap for å fikse priser på kryss og tvers av stater. Det slo de seg på brystene med:
- Dette er den første gangen på mer enn et tiår at FTC har blitt med i kampen om prisfiksing igjen, skrøt statsadvokat Robert Abrams, som hadde ansvaret for saken.
Wait a minute...
Men Nintendo satte nok supersoppen i halsen da detaljene rundt hva de faktisk var beordret å gjøre, dukket opp i postkassa.
Riktignok måtte de betale saksomkostninger for 4,75 millioner dollar til New York, Maryland og alle de andre statene, men hovedbolken av pengene de skyldte skulle utbetales i rabattkuponger til de som allerede hadde kjøpt Nintendo-spill og -maskiner de siste to årene.
FTC hadde nemlig samlet alt av data fra 1. juni 1989. til 31. desember 1990 på hvem de hadde solgt spill til og overleverte dette til et måpende Nintendo.
Nintendo hadde skutt gullfuglen. Eller rettere sagt: Nintendo fikk gullfuglen levert, ferdigmarinert i flytende diamanter, på platinafat.
Ikke bare slapp de å betale cash fra egen lomme, de måtte sende ut rabattkuponger på fem dollar til alle sine tidligere kunder – en markedsføringsstrategi som vanligvis kostet millioner bare å organisere.
Straffen deres ble altså å måtte selge flere spill for å kunne «betale» for seg.
De måtte også kontakte alle leverandører og butikker for å si at de kunne sette akkurat den prisen de selv ville. Dermed fikk Nintendo tømt vann på mølla til alle forhandlere samtidig, og NES gikk i praksis på salg over hele landet.
FTC uttalte til LA Times at de skjønte dette kunne virke litt bakstreversk og mot sin hensikt, ettersom konsumentene måtte kjøpe enda et Nintendo-produkt for å heve pengene de hadde krav på.
Sinte konkurrenter
To selskaper som ikke var fornøyde var Sega og Atari. De skrev inn til komiteen og var klare på at dette verken var straff eller smekk på fingrene for Nintendo.
- Det er nesten helt sikkert at Nintendo har kalkulert inn disse kostnadene og fordelene med avgjørelsen, skrev Sega.
De ønsket at finanstallene skulle frislippes, slik at folk selv kunne se hvor hardt dette rammet dem, og dermed kunne bedre anslå om det var en passende straff.
De påpekte også at Nintendo bare tjente på det hele, at effekten var at alle spill gikk på «tvunget salg».
- Rabatten blir bare gitt til Nintendo-godkjente NES-spill, noe som bare sørge for at Nintendo får en urettferdig fordel og sementerer deres monopol-aktige posisjon.
Atari-sjef Sam Tamriel gikk enda hardere ut:
- FTC må ikke inngå dette forliket!, skrev han til komiteen, og mente FTC-komiteen holdt alle for narr.
- Hvorfor er det sånn at, etter en grundig gjennomgang hvor Nintendo har blitt funnet skyldig i å begå ulovlige ting, dere likevel velger en løsning hvor de ikke trenger å innrømme skyld?
- Atari mener at denne løsningen virkelig ikke strekker til, og at den feiler helt i å rette opp det som har skjedd.
Det er ikke vanskelig å skjønne argumenteringen til Sega og Atari her, men FTC-komiteen avfeide alle innspill. De var fornøyde med at Nintendos prisfiksing var stanset, som den jo forsåvidt var.
- Grøt
Flere enkeltpersoner skreiv også inn til komiteen med sine synspunkter.
- I stedet for å saksøke Nintendo og få de til å betale ut penger, får Nintendo bruke pengene på å promotere seg slik at amerikanske kunder kjøper flere japanske spill. Nintendo taper INGENTING, utbasunerer Owen Coghlan i et brev.
- Over hele amerika reduserer Nintendo-spill lovende unge muskler og hjerner til grøt. Dette er kanskje en av de sjeldne gangene hvor å holde igjen kommersielle ting burde oppmuntres, skriver James McAfee, som tydeligvis ikke er så glad i spill.
Kongressmedlem William Dannemeyer var derimot i favør Nintendo, og kalte hele greia en «outrage». Han pekte til historikken, at Nintendo reddet hele bransjen få år i forveien, og at de har vært innovative og økonomisk effektive.
Men FTC-komiteen avslo alt av innvendinger. De mente Nintendo var gjort nok til skamme, og at imaget deres var blitt svertet av å bli dømt i en amerikansk domstol.
- De lider fra stigmaet og skammen når den føderale domstolen forteller at «dere gjorde noe galt mot deres lojale kunder», sa Abrams til Chicago Tribune.
«Vi lider, altså. Helt sant!!!»
Og Nintendo kastet seg på denne forklaringen, de også:
- Vi innrømmer ikke å ha gjort noe feil, påpekte visepresident Howard Lincoln.
- Men det gjør vondt å bli kalt prisfiksere.
Vi kan så godt som høre snøftet i stemmen hans, mens resten av Nintendo of America-styrerommet gråtkvalt lo hele veien til banken.
Konvoluttene med rabattkupongene ble sendt ut akkurat i tide til å nå julesalget i 1991.
Tilfeldigvis akkurat da Super Nintendo ble lansert i landet.
(Kilder: FTC.gov, saksdokumentene C-3350 og 0010058 (18. juni 1991), Gamespy, NY Times 11. april 1991, LA Times 11. april 1991, diverse wikipedia-sider)