(PressFire.no): Ahh, MicroProse. Et av de virkelig legendariske spillselskapene på åtti- og nittitallet. Ved roret var Sid Meier, hjernen bak så mange tapte timer i kjellerrom verden over at han strengt tatt burde bures inne for kidnapping.
Eller, roret var todelt.
Sid Meier var hjernen bak spillene. Han produserte spillene sine i stor grad basert på hvordan andre hadde utviklet spill før ved å pønske ut hvordan ting hadde blitt gjort der. Han mente alltid at han kunne lage ting bedre.
Bill Stealey var muskelkraften. «Wild Bill». Motparten som kunne få spillene ut på markedet, samma hva, men som også hadde forholdsvis god peiling på spill og utvikling.
De to hadde møttes da Stealey jobbet i General Instrument. Han og Meier endte opp på en firmatur til Las Vegas for å høre på årsrapporten til selskapet – noe som var så dørgende kjedelig greie at de heller stakk for å spille noen arkadespill i nærheten.
Der slåss de om å sette høyeste rekord i «Red Baron», et flyspill. Stealey var sikker på å vinne, siden han hadde vært jagerflypilot, men Meier skjønte raskt hvordan spillet fungerte, og utnyttet mønstre og logikk for å vinne lett.
- Dette er ikke så veldig bra. Jeg kan lage et bedre spill på én uke, sa Meier.
- Da kan jeg selge det, svarte Stealey.
Det historiske øyeblikket var et faktum. Meier klemte ut et langt bedre spill, «F-15 Strike Eagle», på rekordtid, og Stealey kastet ikke bort tiden.
Det var ikke uten grunn han ble kalt «Wild Bill». Favoritt-taktikken var å ringe til spillsjapper og spørre rett ut om de hadde «spillene til Sid Meier».
Når butikkene svarte som sant var at de ikke hadde snøring på hva verken spillet eller Sid Meier var for noe, fløy Stealey i flint og skjelte de ut på det groveste. Dette gjentok han i noen uker, før han til slutt ringte butikken for å tilby å kjøpe spillene.
«Å herregud, vi har fått så mange telefoner om det» brukte svaret å være – og en bestilling.
Alkymisten
Samarbeidet gikk veldig bra, det. Meier produserte gull, gjerne basert på idéer fra militærmannen Stealey, som igjen fikk solgt det videre.
Spill som «F-15 Strike Eagle», «F-19 Stealth Fighter», «Gunship» og «Silent Service» fikk MicroProse (de lagde prosa for mikrocomputere, derav navnet) til å bli et svært suksessfylt studio på bare få år, men de holdt likevel en lav profil, og ekspanderte ikke unødig.
Etter hvert ønsket Meier å prøve noe annet enn bare militærspill, og etter en ferietur til Karibien (hvor han forsvant fra kjæresten i en lang stund for å studere piratutstyr) ble «Pirates!» født.
Suksessen var enorm, men da Meier spilte «Sim City» forandret alt seg. Will Wrights mesterverk gjorde stort inntrykk, og det gikk opp for han at spill ikke nødvendigvis trengte å handle om å ødelegge – å lage ting kunne være minst like morsomt.
Så han begynte utviklingen av et byggespill med tog, «Railroad Tycoon». Spillet hvor du starter som jernbane-entreprenør i 1830, og skal bygge spor over hele østkysten av Amerika.
Toget som går
Stealey var imponert over idéen til partneren, og gledet seg til å prøve det. Han spilte alltid alle spillene fra start til slutt før han solgte de.
- Hvor finner du inspirasjonen til dette, spurte han.
- Fra denne.
Meier nikket mot en eske i rommet.
Det var Avalon Hill-brettspillet «1830», et spill hvor du… bygger toglinjer rundt om på østkysten av USA. I 1830.
Ai ai ai ai aiiiii.
Stealey skjønte at det bare var snakk om tid før tog-katta var ute av sekken, og det var ikke en stor overraskelse da telefonen ringte. På den andre enden av luren var Eric Dott, sjefen i Avalon Hill. Gulp.
- Bill, dere holder på å gjøre om brettspillet mitt til et dataspill!
- Unnskyld…
- Ikke la det skje igjen.
- Okay. Deal.
Phew! Dott var tydeligvis ikke så stressa over det hele, og tok kanskje ikke det gryende dataspillmarkedet på alvor. Uansett, på utrolig lettvint vis var saken lagt død.
Hold fast
«Railroad Tycoon» gjorde det helt überkönig på markedet da det kom. Sid Meier hadde derimot ingen planer om å slutte med godspillene.
En dag Stealey kom på kontoret var spilltesterne i MicroProse ekstra gira. De hadde nettopp prøvd Meiers nyeste kreasjon, «Civilization».
«Kult navn», tenkte han og tok med seg spillet hjem for å prøve det. Han så straks at dette virkelig ville slå an – spillet var helt fabelaktig!
Han kjøpte sporenstreks annonser for hundre tusen dollar i diverse spillblader, med forkynning om det kommende storspillet fra mannen bak «Railroad Tycoon». «Sid Meier’s Civilization» skulle bli tidenes spill.
Stealey var gira. Telefonen ringte. Stealey var ikke lenger gira. Det var Eric Dott igjen.
- Bill. «Civilization» er mitt brettspill. Dette er tjuveri!
…Shait.
Stealey var oppgitt over Meier, og i et senere intervju så han tilbake til konfrontasjonen.
- Sid, hva er det du holder på med?! «Civilization» er et brettspill eid av Avalon Hill!
Han prøvde å forklare at hele prosjektet sto i fare for å måtte økses på grunn av konflikten mellom merkevarene, men Meier tok det hele med knusende ro.
Han var ikke den som orket å bry seg med sånt. Merkevarerettigheter var ikke så farlig. «Det fikser du», sa han bare.
Ei flaske vin i ny og ne
Stealey var ikke like rolig, og var litt rådvill. Han inviterte Dott til lunch, på MicroProse sin regning såklart – han måtte jo smøres!
- Unnskyld Eric. Jeg visste ikke at Sid holdt på med dette, men jeg tror det blir et bra spill, begynte Stealey møtet med.
Dott var skeptisk. Avalon Hill hadde tross alt rettighetene til navnet – og dataspillet lignet på brettspillet. Stealey sjenket i et glass vin. Så et til. Enda et.
Pipa fikk en annen, kanskje litt slørete låt. Stealey kom med et forslag.
- Jeg tror ikke vi kommer til å selge i nærheten av så mange spill som det dere gjør. Hva om vi legger en lapp med på hvert spill, der det står «5 dollar i avslag dersom du kjøper brettspillet», også gjør dere det samme for oss?
Dott godtok. Stealey humret i servietten. I boka «Gamers at Work», en samling intervjuer med legender innen den tidlige spillindustrien, mimrer han tilbake på det hele:
- En av hans større feil, det der. Han hadde fått mye mer penger dersom han hadde bedt om ti prosent av salget. Alt han fikk var en lapp i spilleska. Med ti prosent av «Civilization» hadde Avalon Hill fortsatt vært en ting i dag.
«Civilization», en av industriens største merkevarer, solgt for bokstavelig talt tre glass vin og et postkort.
Evig liv
Både Stealey og Meier forsvant ut av MicroProse noen år etter det, men navnekranglingen endte ikke i rødvinsglasset til «Wild Bill» og Eric Dott.
Avalon Hill hadde nemlig bare lisensiert navnet fra den egentlige utgiveren av spillet. Det var europeiske Hartland Trefoil, eid av Francis Tresham, som satt på rettighetene. Tresham var ingen ringere enn mannen som hadde designet spillet.
Tøyseriet nådde höydaren da Activision og Avalon Hill på et eller annet vis greide å drømme opp en kontrakt som ga førstnevnte merkenavnet «Civilization». I 1997 gikk de beinhardt ut med søksmål mot MicroProse for brudd på merkevarerettighetene!
MicroProse lot seg ikke pille verken i eller på nesen. For å gni inn at de var den rettmessige brukeren av merkenavnet, kjøpte de like greit rubbel og ræv – hele Hartland Trefoil og alt av rettigheter fra Tresham.
Med eierskapet i hånda klasket de like greit et mot-søksmål i bordet. Look at me, I’m the rettighetsowner now, bitches!
Hælle måne! Activision-sjefene gikk på en megasmell. De hadde jo allerede utviklet et spill i serien!
Nå måtte de punge ut lisenspenger for å kunne gi ut sitt smålunkne «Civilization: Call to Power», merkelig nok det eneste spillet med det navnet de prøvde å gi ut, mens Avalon Hill ble bedt om å punge ut flere hundre tusen dollar .
Ikke at det gjorde så mye – i en snedig ironisk vri ble både MicroProse og Avalon Hill smeltet sammen rett etterpå, for de ble begge kjøpt (samtidig) av Hasbro Interactive i 1998, så av Infogrames i 2001, før de ble lagt ned.
Take-Two kjøpte «Civilization»-navnet i 2004, før de hentet inn Sid Meier for å fortsette der han slapp, og siden har serien levd i beste velgående. At den kommer til å leve lenge er i hvert fall ikke Meier i tvil om.
- Det er sikkert noen som gjør seg klar for sin første dag på college i dag, som kommer til å være en del av utviklingen til «Civ» om ti-femten år. Jeg tror serien kommer til å være her lenge.
Når enden er god, er allting godt.
(kilder: Boka «Gamers At Work» av Morgan Ramsay, Gamasutra, Peter L. deRosa og diverse Wiki-sider.)