(PressFire.no): Bilkjøring er absolutt en av de aller eldste spillsjangerne som finnes.
Baner du kjørte på 80-tallet er ofte fremdeles de samme i dag, men likevel fortsetter bilspillene å begeistre massene.
De neste ukene rulles bilspillene ut fra garasjen på rekke og rad. En fin anledning til å se oss i bakspeilet først – og mimre fra den nyere generasjonen til konsoller.
Av og til skjer det nyskapende ting, også på denne fronten. For eksempel da Polyphony Digital med «Gran Turismo» presset 200 biler, en omfattende karrieredel og avansert fysikk inn på den første PlayStation-maskinen for 17 år siden.
Det spillet krevde trening, dedikasjon og en over middels bilinteresse, men belønnet dem som gadd å bruke tid. Det finnes vel knapt noe mer givende i bilspillverdenen enn å vinne et skikkelig vanskelig løp med et gammelt vrak man har trimmet og flikket på selv.
Et par år senere kom oppfølgeren, og det japanske utviklerstudioet befestet virkelig sin posisjon innenfor bilsimulatorer.
«Gran Turismo 2» hadde bedre kjøremodell og inneholdt ellers bare mer av det fansen ville ha.
Som fornøyd Nintendo 64-eier på slutten av 90-tallet var det faktisk bare «Gran Turismo» jeg misunte dem i PlayStation-leiren. Da «Gran Turismo 3» kom ut på den fleske nye PS2-konsollen vårparten 2001, var dermed saken biff. Eller bensin.
Jeg meldte sporenstreks overgang til Sony. Litt færre biler enn i forløperen, men med en slik grafikk gjorde ikke det noe som helst. Polyphony Digital hadde gjort det igjen.
På dette tidspunktet var «GT»-serien fire år gammel, og sto fremdeles trygt i en sjanger den selv hadde skapt. Hvorfor er det ingen flere som prøver seg?
Den første Xbox-konsollen var en god del kraftigere enn PS2, og selv om den hadde for eksempel «Project Gotham Racing», utvilsomt et bra spill, konkurrerte det ikke på de samme premissene som «Gran Turismo».
I 2002 kom imidlertid et forsøk i form av «Sega GT 2002». Oppfølgeren til det helt ålreite Dreamcast-spillet «Sega GT», som dessverre aldri ble spesielt kjent da det kom ut et par år tidligere. Jeg spilte pc-versjonen av sistnevnte på samme tid.
Selv om fysikken føltes litt merkelig, var det forfriskende å kjøre en Nissan Skyline modellert av noen andre.
2002-versjonen skulle også komme til Dreamcast, men ble ombygd til et Xbox-spill etter Sega trakk seg fra konsollmarkedet. Spillet ble godt mottatt, og jeg husker så vidt å ha prøvd det en eller annen gang for tolv år siden.
Uansett. «Polyphony er konger og «Gran Turismo» er best. Derfor er PS2 den grommeste maskina».
Det sa jeg til meg selv, og fanboy-tendensene ble ikke akkurat mindre da jeg endelig kunne fyre i gang «Gran Turismo 4
». En massiv opplevelse på alle måter.
Som PS2-disippel fulgte jeg ikke særlig med på hva som rørte seg i eksklusivitetsstallen til Microsoft, og hadde dermed ikke noe forhold til Turn 10 Studios’ «Forza Motorsport
» – som skulle komme et par måneder senere, i mai 2005.
Lite visste jeg, at det skulle bli en av de mest toneangivende bilspillseriene i årene fremover
Da spillbladene publiserte sine hyllestanmeldelser, måtte jeg likevel innrømme at det så litt tøft ut:
– Velge mellom forskjellige spoilere og sideskjørt? Det er jo kult. Og grafikken ser jo bra ut.
Litt etter lansering fikk jeg selv mulighet til å teste det på en butikk. Jeg konkluderte med at det så bra ut. Litt mer organisk enn det sterile utrykket i «GT4», og skademodellering ga et mer realistisk inntrykk.
Slukøret trøstet jeg meg med at billedoppdateringen så ut til å slite, ettersom det var mange biler og grafiske effekter på skjermen samtidig.
Spillpressen var over seg av begeistring over nykomlingen. Etter å ha tatt noen runder i forbindelse med denne saken, skjønner jeg dem godt.
At «Forza Motorsport» er ni og et halvt år gammelt, er ganske utrolig å tenke på.
Visst føles fysikken litt «vannete» ut, og bildeoppdateringen? Ja, den sliter faktisk litt. Samtidig føles det generelt bedre enn sin stivbeinte japanske erkefiende fra samme år.
Vi hopper et par år frem i tid, nærmere bestemt våren 2007. Konsollandskapet er skiftet ut, og alle de tre store har lansert nye maskiner. Xbox 360 har vært ute lengst og kan skilte med det beste spillutvalget som snart skulle bli supplert med snakkisen «Forza Motorsport 2».
PlayStation 3 har den teknisk imponerende gjørmeraceren «Motorstorm
», men ingen «Gran Turismo» ser ut til å komme i overskuelig framtid.
Jeg begynner å bli utålmodig, og er klar som en tennplugg for å hoppe over til konkurrenten som ser virkelig lovende ut. Og «Forza 2» leverer. Det grafiske uttrykket er kanskje litt enkelt, men med silkemyk flyt og overbevisende fysikk, blir dette en slager i stua.
Det er imidlertid ikke bare Turn 10 som entrer racerbanen denne våren.
Codemasters slapp også sin småfrekke inkarnasjon av «Colin McRae» kalt «Colin McRae: DiRT». Her var det mer høytidelige «WRC»-fokuset tonet ned til fordel for mer actionfokusert rallymorro.
Britene i Codemasters la seg her på en fin linje mellom arkade og realisme – en stil de har beholdt siden.
Også «Project Gotham Racing 4» kommer dette året, eksklusivt til Xbox 360, og med såpass stødige titler på markedet, er det en drøm å være bilinteressert videospiller.
I samme periode frister Polyphony med en demoversjon kalt «Gran Turismo HD
», der du blant annet får drifte ned en fjellvei.
Ja, det ser spennende ut, men jeg har hendene fulle med å trimme, lakkere og kjøre bil i «Forza 2».
Ikke før 2008 får vi noe mer håndfast fra den kanten. Da lanseres nemlig «Gran Turismo 5: Prolouge». En liten konfekteske med et knippe lekre biler og baner, som gruser konkurrenten rent visuelt. Det er tydelig at de fremdeles kan sine saker, men fremdeles er det litt stivt.
Sladdelyden er flat, og det er jo ikke femmeren!
På dette tidspunktet herjer også det fabelaktige åpen verden-bilspillet «Burnout Paradise» i stuekonsoller rundt om, og Codemasters pimper opp sin asfalt-franchise med «Racedriver: GRiD», en sylkvass gateracer med flott grafikk, spektakulære krasj, samt en spoleknapp.
Denne er ment som et hjelpemiddel, men personlig bruker jeg den mest til å se krasj i saktefilm. Om og om igjen.
Imens pusler Turn 10 med sitt, og allerede høsten 2009 er de klare med «Forza 3».
Med tanke på tidsbruken og de mange utsettelsene fra rivalen, frykter jeg at serien nå er blitt en melkeku, men nei da.
Spillet skilter med dekkdeformasjon, som fører til enda bedre fysikk. Detaljerte dashbord hever det visuelle, og spillet kjører fremdeles silkemykt.
For ikke å snakke om de mange mulighetene over Xbox Live og de nærmest uendelige lakkeringsmulighetene du kan dele med venner.
Imidlertid er det ikke særlig mye nytt her for de som ikke anser seg som simulatorpurister. Utvikleren prøver å gjøre det hele mer tilgjengelig, og ved hjelp av automatisk brems og gass, kan du styre hele stasen med en hånd om du jekker opp hjelpemidlene.
De har også med en spoleknapp, og framsnakker denne som noe nytt og revolusjonerende. Dette på tross av at Codemasters lanserte den året før. Småfrekt.
Man kan jo spørre seg hva denne har i en simulator å gjøre.
Personlig synes jeg dens inntog har tatt vekk litt av nerven i løpene, og den er dessverre litt for lett å ty til dersom man krasjer i siste sving. Det er heller ikke særlig stas å se på, siden skademodellen ikke er noe å skryte av.
Dessuten finnes det jo morsommere bilspill for dem som kanskje ikke bryr seg like mye om avansert dekkfysikk.
Endringer i karrieremodusen falt heller ikke i god jord hos alle. Det gjelder også hos undertegnede, som helst selv vil bestemme hvilke løp jeg vil kjøre og når.
Hva angår «Gran Turismo», kom det en vingeklippet og upolert versjon til håndholdte PlayStation Portable dette året. Denne har vi for øvrig ventet på i fem år på dette tidspunktet.
2010 blir et slags merkeår for simulatorsjangeren. Da kommer endelig «Gran Turismo 5
» ut på PlayStation 3. Lovlig sent vil nok mange si, men uansett velkomment.
Spillets kjærlighet til motor såes det ingen tvil om og grafikken er nydelig.
Problemet er at «Forza» fremdeles føles bedre på veien. Innholdsmengden er nok en gang imponerende – men å skryte av 1000 biler, når 700 av dem er hentet fra «Gran Turismo 4» med dertilhørende grafikk, blir tungt å svelge.
Det at spillet heller ikke er ferdig til slippet, og krever lassevis med oppdateringer, hjelper heller ikke på helhetsinntrykket.
På arkadefronten overrasker «Project Gotham Racing»-utvikleren Bizarre Creations med «Blur» – et spill som blander lisensierte biler med skyting og «power-ups». Selv betegnet jeg det som «Mario Kart med hår på brystet», men det solgte ikke spesielt godt.
Studioet ble i etterkant lagt ned.
Også den gamle kjempen «Need for Speed» gjorde det godt dette året, med «Burnout»-utvikler Criterion Games bak rattet.
«Need for Speed»-historien kan du forresten lese mer om her.
2010s Polyphony-comeback går fort i glemmeboka når Turn 10 atter en gang setter seg selv i rampelyset og smeller til med «Forza 4» året etter.
Fysikkmessig er det enda litt bedre, og dermed enda litt vanskeligere.
Å kjøre Laguna Seca for ørtende gang føles på nytt friskt og spennende. Grafikken er skrudd ytterligere opp og mange grafikk- og bilfantaster sikler litt ekstra mye over den nye Autovista-modusen. Her kan du ta flere av bilene i nærmere øyesyn, ved å åpne dører og panseret for eksempel.
Artig er det også at stasen akkompagneres av kommentarer fra «Top Gear»-gjengen anført av Jeremy Clarkson.
Det nye samarbeidet med «Top Gear» betyr også at den berømte testbanen deres er med i spillet. Jeg har ikke oversikt over hvor mange rundetider jeg har barbert på denne.
De tåpelige Kinect-fasilitetene kunne de uansett spart seg, og hvorfor får vi ikke kjøre på grusvei, eller om natta?
Men det er ikke alle som liker å kjøre på bane og flikke på girkasser og støtdempere for å barbere rundetider.
Året etter er planen derfor å favne andre spillere i det mer uformelle «Forza Horizon».
Personlig brer skepsisen seg når det viser seg at et helt nytt studio kalt Playground Games skal stå for utviklingen. Denne blir dog fort omgjort til håp, når det viser seg at gjengen består av folk som tidligere har jobbet på «Project Gotham Racing» og «Racedriver GRiD», for å nevne et par.
Likevel. «Forza» i en åpen verden, i Colorado? Nja. Tja.
Det viser seg at spillet lever opp til forventningene. Fysikkmotoren er hentet fra «Forza 4», men den er strammet opp og tilpasset strukturen. Det føles aldeles ikke urealistisk, men det er en tanke mer tilgivende.
I stedet for å ende opp som tullegreier, føles det riktig og ånden fra hovedserien er i aller høyeste grad til stede. Det er også mulig å kjøre i nattens mulm og mørke på grusvei, om man vil.
Sosialisering over nett står sentralt, noe utvikleren ser ut til å holde på i oppfølgeren som er rett rundt hjørnet.
Spillet lanseres omtrent samtidig med «Need for Speed: Most Wanted» og i og med at også det foregår i en åpen verden, blir de sammenlignet – selv om de har helt forskjellig fokus.
I fjor høst senker det seg dessverre et trist slør over den stolte «Forza»-historien. Femmeren kommer ut som et lanseringsspill til Xbox One, og forventningene er skyhøye. Sjokket er derfor stort når det viser seg at antall baner og biler er kuttet drastisk.
For ikke å snakke om det aggressive mikrotransaksjonsmaset som gjennomsyrer store deler av opplevelsen.
Selv blir jeg veldig overrasket og rimelig skuffet over at bilelskerne i Turn 10 kan ta en så kjip retning med sitt nyeste spill. Til og med nattkjøring og grusveier er skåret vekk. Også anmelderne er lunkne, selv om det i bunnen ligger en fantastisk kjøresimulator med et intuitivt Drivatar-system som gjør at du hele tiden kjører mot «ekte» mennesker.
Det hele ender imidlertid med at studiosjef, Dan Greenawalt, ber fansen om unnskyldning. Han er lei seg.
Heldigvis blir ord til handling og spillet føles mye mer balansert i dag.
Selv har jeg så vidt skrapt i overflaten på dette spillet, som fikk æren av sparke i gang bilspillsjangeren på ekte nestegenerasjon.
Følelsen av å rase nedover langstrekka og smelle inn bremsen mens man kjenner trigger-knappene slå i fingrene er helt sykt tilfredsstillende og jeg gleder meg virkelig til å dykke ned i det spillet har å tilby. Justere gir, støtdempere. Bytte motorer og bygge om drivverk.
Selv om «Forza Motorsport 5» er en fornøyelse, og «Horizon 2» unektelig ser lovende ut, er det ingen tvil om at konkurransen om bilspillernes gunst hardner til framover.
På «Gran Turismo»-fronten fikk vi servert en sekser til PS3 på tampen av fjoråret. Dette var en stor høydare for meg.
Det ser virkelig ut til at Polyphony har kommet seg på riktig kurs. Det skal bli svært interessant å se hva de får til på PS4 – en sjuer er allerede i produksjon, har de røpet.
Spesielt denne høsten kan føre til trafikkaos.
De gamle simulatorkjempene vil mest sannsynlig få hard konkurranse av det svært lovende «Project CARS» (21. november).
Samtidig vil «Forza Horizon 2» (3. oktober) balansere på knivseggen mellom blodig alvor og lettbent råkjøring.
På det mer arkadeorienterte området kommer det svært etterlengtede «Driveclub» (8. oktober) – et spill snekret i hop av «Motorstorm»-utvikleren Evolution Studios eksklusivt til PS4.
Rundt samme tid kommer også det ambisiøse åpen verden-bilspillet «The Crew» (14. oktober). Bak spakene på sistnevnte finner vi folk som tidligere har jobbet med «Test Drive Unlimited» og «Driver».
Stort fokus på nettspilling er en fellesnevner for den nye bølgen med bilspill, og det implementeres i forskjellig grad og former.
«Project CARS» skilter attpåtil med støtte for både Oculus Rift- og Project Morpheus-virtual reality, for å krydre kjøreopplevelsen ytterligere.
Med stadige tekniske forbedringer og innovativt krydder, ser det dermed ut til at det å kjøre en blå Dodge Viper på Laguna Seca vil forbli en underholdende affære, selv om du har gjort det ørten ganger før. Og godt er det for alle oss som elsker bilspill.
