(PressFire.no): Av alle snåle dingsbomser som har kommet til dataspillenes vidunderlige verden, er det nok neppe noe som kommer særlig høyere på særhetsskalaen enn Sega Action Chair.
Stolen var et offisielt tilleggsprodukt til Sega Mega Drive og kom ut i 1992.
Greia her er enkel og fjollete: Du sitter med ræva godt plantet på en diger D-Pad, og ved å lene deg rundt, klemmer du ned styrekorset og styrer hva som enn skjer på skjermen.
Hendene dine griper rundt to håndtak med knapper, og vips fallera så har du en «fullverdig» kontroller.
Med denne kunne ryggraden din hyle i desperasjon idet du knakk inn hurtige knappekombinasjoner i fightingspill som «Street Fighter». Kinken i nakken etter å ha konstant lent deg til siden i timesvis i «Sonic» var ingenting mot realismen dette ga!
Stolen er blitt særdeles sjelden, og svært få ble produsert før idéen ble skrapet kort tid etter. Det betyr ikke derimot at den er særlig verdifull – i skrivende stund ligger det en på Ebay for snaue femhundrelappen.
Problemet er nok heller at det rett og slett ikke er noen som har lyst på en slik, og at fraktkostnadene er astronomiske.
Det britiske Sega-magasinet «Mega Drive Advanced Gaming» fra september 1992 kalte doningen for «en av de beste kuriositetene du noensinne kunne ønske deg», og ga den en «sex appeal»-score på 82/100, hva nå i all verden det skulle indikere.
- I spill som «Afterburner» og «Super Thunderblade» viser stolen sitt potensial. Kontrollmetoden som kreves for disse spillene er perfekt, siden du kan lene deg inn i bevegelsene slik du ville gjort om du styrte et (ekte) fly eller helikopter, skreiv blekka den gangen.
«Perfekt». Jadda...
En variant kom faktisk også til NES, som het Nintendo Super Chair, men den er om mulig enda sjeldnere.
Rumperister
En annen spilldings du skulle sitte på var NECs «Virtual Cushion», til Turbografx-16-konsollen deres. Også denne kom ut i 1992, som virker å være året da sittende galskap skulle innta spillindustrien.
Men som med Sega-stolen var dette heller ingen suksess. I motsetning til metallstolen var dette litt lettere saker: Du blåste rett og slett opp en pute som hadde en diger subwoofer inni.
Gimmicken var at du koblet til denne til lydutgangen på konsollen din via en liten boks (hvor du kunne styre ristestyrke og volum), og dermed fikk kjenne alle bassnoter langt opp i rattata.
Noen likte nok sikkert dette bedre enn andre, og tankene streifer til vibratortillegget som ble lansert sammen med «Rez» til PS2 hvor ristingen ble brukt til alt annet enn spilling.
Ikke mange ble solgt av disse, i likhet med konsollen, men vi retter honnør til NEC for å i hvert fall prøve noe nytt – og dette var sannsynligvis den første «force feedback»-dingsen lagd til spillkonsoller (om vi er hyggelige og strekker betegnelsen litt).
Gøy maskot hadde de også!
Vil du ha flere slike artikler? Spalten er fortsatt ny, men her er vår samleside!