(PressFire.no): «Dustforce» er et av de få spillene som er nøyaktig like moro å spille som det ser ut fra trailerne og skjermbildene. Vel, det er kanskje ikke helt sant i starten.
«Dustforce» har en ganske krevende innkjøringsperiode – og selv om konseptene er enkle og fortrolige, venter det sadistiske hinderløyper som snytt ut fra «Super Meat Boy».
Ved første øyekast virker spillet veldig overkommelig.
Du ser deg kanskje litt rundt i den fargerike verdenen, snuser litt på de forskjellige dørene som er spredd rundt om, og gjennomfører de tre-fire første nivåene med karakter «A». Men hvordan låser du egentlig opp alle de låste dørene med hengelås rundt omkring? Hvor er nøklene?
Supersoper
Vel, du husker den karakteren du var så fornøyd med? Den må være så høy som «S» for å komme videre i «Dustforce». Og ikke bare trenger du én av dem – du trenger to!
Én for å vise at du har fullført brettet og kostet opp alt som er å koste, og én for å vise at du har gjort det med nok finesse til å utnevne deg selv som den neste ninjaen i «N+».
Det å gjennomføre nivåene i «Dustforce» er aldri noe problem i seg selv. Problemet er å mestre kontrollene og layouten på nivåene, samtidig som du holder poengsummen løpende, spretter opp-ned langs tak og vegger, og slår store grizzlybjørner med feiekost. Det er ingen enkel vits, skal jeg fortelle deg – men en utrolig vanedannende en.
Men glem selve utfordringen – «Dustforce» har nok sans for kreativ presentasjon til å gjøre selv de minste arenaene morsomme å spille gjennom et hundretalls ganger. Jeg elsker bare det å se den visuelle effekten av løvet som sprer seg under beina mine når jeg løper, eller det fantastiske lydsporet i bakgrunnen som på en eller annen måte bare forsterker retrogleden og frihetsfølelsen.
Jeg tror noe av frihetsfølelsen stammer fra måten utviklerne tvinger deg til å vedlikeholde fremdriften din framfor alt annet. På mange måter henter liksom spillet den samme fartsentusiasmen som var en del av «Sonic»-serien for lenge siden, blandet med den nådeløse argh-jeg-kan-ikke-gi-meg-før-jeg-har-mestret-gullmedalje-i-alle-løpene -følelsen fra «Trackmania».
En annen utfordring du kommer til å støte på er den krevende graden av presisjon. Selv den minste roting med knappene forspiller muligheten din for en god karakter. Særlig når du får adgang til nivåene bak de store gulldørene, hvor Hitbox Team virkelig skrur varmen på for fult.
Dust…
Sånn sett er spillet like mye et puzzle-spill som et plattformspill, siden det handler om å vite nøyaktig hva du skal gjøre og når du skal gjøre det, gjerne ned til hver pixel og hvert nanosekund.
Det er et typisk spill du river deg i håret av fingertrøbbel én dag, men så etter en god natts søvn og friske øyne lurer på hva det var du egentlig strevde sånn med kvelden før.
Det mest overraskende er hvor fort spillet får hjertet mitt til å pumpe. Med en gang du er innlært i alle nyansene, kontrollene og nivåene, handler det kun om klokka og det å utfordre egne ferdigheter.
Du tror kanskje du spiller for å samle nøkler og se rulleteksten, men egentlig spiller du kun for å bli bedre, for å slå rekorder og for å bevise for deg selv at det faktisk er mulig.
Samtidig er det også et spill som vokser på deg jo mer tid du bruker, og et hvor du hele tiden lærer noe. Som for eksempel når du innser at det faktisk er store forskjeller mellom de fire figurene du kan spille som: at du kan sende tilbake prosjektiler med kosten din – eller at det handler like mye om retningen du peker som timingen av hoppet ditt.
Standarden er satt
Utviklerne har ikke vært helt dumme når det kommer til læringskurven heller.
Resultattavler er alltid tilgjengelig hvor enn du går, noe som gir deg anledning til å se og lære fra rekordavspillingene til de beste spillerne når spillet blir for vanskelig, men også lese av poengsummen deres når du trenger høyere mål etter at spillet blir for enkelt.
«Dustforce» gir en ettersmak som er vanskelig å erstatte med noe annet.
Frustrasjon belønnes alltid med en fantastisk godfølelse og du lærer hele tiden å plukke opp på problemområdene dine, forbedre dem, og aldri gi opp. Viktigst av alt er det en spillglede her som i «Outland», hvor bare det å bruke kontrollene føles fantastisk, uten at du nødvendigvis utretter noe konkret.
For meg imponerer «Dustforce» på sammen plan som «Jamestown» gjør – ikke nødvendigvis en revolusjonerende tittel, men absolutt det ypperste av det ypperste i sin sjanger og klasse. Hitbox Team, dere har herved satt standarden.
NB! «Dustforce» er lansert til Steam (pc), med en oppdatering med støtte for Mac ventet snart. Spillet koster omtrent 53 kroner.
