OSLO (PressFire.no): Kan man spille så mye dataspill at det kan defineres som en sykdom med en etablert diagnose, var det grunnleggende spørsmålet.
I anledning en ny rapport om spillvaner hos barn mellom 12 og 18 år, samlet Medietilsynet variert kompetanse innen psykatri og dataspill for å snakke om dataspillavhengighet på Litteraturens hus i går.
Psykolog og tidligere spillutvikler i Funcom, Gaute Godager, var klar i sin tale – han behandler ingen pasienter for dataspillavhengighet – innen psykologien finnes nemlig ikke diagnosen.
Han fikk støtte av barnevernspedagog og gestalt-terapaut Hélène Fellman, som jobber ut i fra samme forutsetninger som ham – om dataspillingen blir så dominerende at den skaper konflikter, problemer eller funksjonssvikt, blir personene behandlet som om den overdrevne spillingen er symptomer på underliggende sosiologiske problemer.
Psykologien har ikke erkjent dataspillingavhengighet som en sykdom eller lidelse.
Godager påpekte at manglende forståelse for spill som medie har skapt hysteri og blitt en syndebukk i underholdningsformen. Foreldrene ser barna bruke mange timer på noe de ikke helt forstår, og blir derfor bekymret.
Han kritiserte også pressen for å ha brukt begrepet dataspillavhengig som om det er en diagnose.
I undersøkelsen til Medietilsynet kommer det frem at foreldrene er mest bekymret for tidsbruken, og oftest henvender seg til andre foreldre eller venner for råd. Derfor har Medietilsynet også opprettet en nettside med informasjon.
Sosionom og daglig leder for hjelpelinjen for spillavhengige, Trond Aspeland, forteller at de frem til 2007 prøvde å hjelpe problemspillere som gamblingavhengige og rusavhengige – uten hell.
Han beskev rådene de ga frem til 2006 som noe fra middelalderen, og famling i blinde. I dag har de sluttet å fokusere på selve spillingen, og ser heller på underliggende årsaker til hvorfor personene bruker så mye tid på dataspillene.
Ifølge Aspeland skal det ha vært Fellmans bok «Lek eller alvor», og hennes veiledere om dataspill og avhengighet, som fikk dem til å endre tilnærming.
Erfaringene til både Godager, Fellman og Trond Aspeland er at så å si alle bekymringsmeldingene kommer fra foreldre som mangler forståelse for spill som medie. Og ifølge Godager oppstår det en slags dissonans i verdisynet av dataspillingen, fordi mangelen på kunnskap skaper frykt for mediet.
Denne dissonansen reflekteres også i mediabildet, hvor det spesielt ble tydelig med feilaktige beskrivelser av «World of Warcraft» og «Call of Duty» i kjølevannet av 22. juli. Mange spillere kjente seg ikke igjen i beskrivelsene av spillene i nyhetsdekningen.
Spill- og teknologijournalister ble i ettertid hentet inn for å gi et mer nyansert bilde av spillene
Godager trekker frem hestegale tenåringsjenter og spør om de noen gang har blitt stemplet som hesteavhengige fordi de må opp for å strigle hesten hver morgen? Eller om mannen som fyller hele livet med Manchester United er avhengig av fotball?
Så hva med Magnus Østland (21)? Gutten som ble så hektet på «World of Warcraft» at han sluttet å fungere i det dagligdagse. Som havnet så langt ute på kanten med livet at han til slutt tok valget om enten å ta livet sitt eller å ta farvel med dataspillet.
Den gripende historien om tenåringslivet som ble gradvis spist opp og spyttet ut av det svært populære onlinerollespillet gir nok mange en klump i halsen.
Etter sin fortelling ba Østland om at det må komme en diagnose for dataspillavhengighet – slik at de som spiller for mye blir tatt på alvor.
Samtidig - når det blir spurt om hvorfor han tror han ble så hektet - reiser Magnus’ mor seg og forteller at han ikke hadde vært her for å fortelle sin historie om skolen hadde tatt mobbingen på alvor.
Det viser seg at Magnus ofte kom hjem fra skolen med alvorlige fysiske skader som følge av intens mobbing. Skolen skal ifølge moren ha insistert på at det ikke foregikk mobbing – de ble ikke tatt på alvor.
I psykiatrien har overdreven dataspilling, eller problemspilling, blitt assosiert med spillavhengighet av typen pengespill og gambling. Professor i psykologi, Ståle Pallesen, mener at det er en feilaktig diagnose fordi de spiller på ulike mekanismer.
Ifølge professoren betyr ikke dette at avhengigheten ikke eksisterer, men at dagens datagrunnlag for å skape en diagnose er så tynt at det ikke ville vært å etablere det som en diagnose.
Han forteller likevel at det jobbes med behandlingsformer, som blant annet kombinerer medikamenter med samtaler, men påpeker også at de aldri vil ha som mål at personene skal slutte helt med å spille dataspill eller ta i bruk internett.
Diagnosemanualen som er rettesnor for psykiatrien, Diagnostic and Statistical manual of Mental Disorders, kommer i sin femte utgave i 2013, men selv der blir det kun skrevet at dette er et område som krever mer forskning i fremtiden.
For hvordan skal man skille de svært entusiastiske fra de som får problemer med å fungere i det dagligdagse? Og er det i det hele tatt spillene som er problemet?
Før grunnlaget er grundig og presist nok, vil begrepet dataspillavhengighet derfor forbli et medieskapt spøkelse på høylys dag.
Husk - det er også mye som tyder på at man kan legge på seg om man spiser for mye sjokolade eller blir rar i hodet av å se enorme mengder «Jersey Shore» og ikke bruker tiden på noe annet enn Justin Bieber.
