(PressFire.no): I «F1 2012» balanserer du hele tiden på knivseggen mellom herlig triumf og tårevåt fiasko.
Det å kalle store idretter et sirkus, har for lengst blitt en klisjé. Når det gjelder Formel 1 er det imidlertid ingen andre betegnelser som kan beskrive sporten bedre.
Her snakker vi milliardindustri, der bilene er rene sponsorplakater på utsiden men med det ypperste verden har å by på av bilteknologi på innsiden.
Førerne i fokus
Men det er ikke pengene eller ingeniørkunsten som er det viktigste i Formel 1. Det er selvsagt sjåførene, de få utvalgte som får lov til å suse verden rundt i 350 kilometer i timen.
Når man ser Formel 1 på tv virker alt som regel veldig kontrollert, og ikke minst lett.
Selv om spillet «F1 2012» aldri blir en ren simulator, gir det et innblikk i en verden der marginene er rekordsmå og der én liten feil kan ødelegge en hel løpshelg.
Sjakk på asfalten
Derfor er da også det Codemasters-utviklede spillet så forlokkende og underholdende. Det makter å formidle Formel 1 som bilsportens sjakk, samtidig som man ikke feier actionelementene under teppet.
Dette er rett og slett råtøft.
Akkurat det gjelder i de fleste delene av spillet. Den mest kjøttfulle er nok karrieredelen, der du skal jobbe deg opp fra unggutt til superstjerne. Denne modusen gir deg den mest realistiske opplevelsen av sporten, og du må ta stilling til alt fra dekkvalg til e-poster signert apparatet rundt deg.
Slikt er stas, men akkurat her kunne Codemasters kanskje gjort enda mer ut av alt rundt selve løpene. De forsøkte i 2010-utgaven, men uten stort hell.
Det er kanskje derfor man har tatt bort mye av staffasjen, fordi det skal litt til for å gjøre kontraktsforhandlinger og pressekonferanser like interessante som løpene.
Hver sving utfordrer
For løpene er det aller morsomste, enten du er nybegynner eller erfaren innen sjangeren. I karrierebiten er du med på alt. Trening, kvalifiseringsrunder og selve løpet.
Det herlige er at ingenting føles som en nødvendig plikt. Alle delene av en racinghelg har sine mål, sin sjarm.
Man blir trollbundet utpå de mange banene, alle en tro kopi av de ekte Formel 1-banene.
Hvorfor? Fordi hver slette, hver sving er en utfordring – og hver utfordring er en kamp. Enten mot klokka, eller en rival som vil ta rotta på deg.
Og som nevnt, marginene avgjør. Hver gang du nærmer deg en sving, gjør du det i visshet om at én liten snurr ødelegger det du har jobbet for hele racinghelgen. Derfor sitter du også med hjerte i halsen hele tiden, og adrenalinet pumper på.
Det er slike følelser bilspill skal få frem i deg!
Erase and rewind
Det eneste som kan legge en demper på denne paniske euforien er en av Codemasters signaturløsninger: Muligheten til å spole tiden tilbake noen sekunder hver gang du gjør en feil.
Juks? Kanskje, men enkelte ganger er det ikke annet å gjøre enn å bite i det sure spoleeplet. Tenk deg at du har kjørt prikkfritt på trening, kvalik og i løpet. Så snurrer du bort ledelsen i siste sving på siste runde. Da er det greit å ha et begrenset antall spol tilgjengelig. Purister vil kanskje fnyse, jeg bare plystrer og ser en annen vei.
For dette spillet er for flere enn puristene, akkurat som bilspillfetter «Race Driver: GRID» fra samme utvikler. Skalering av vanskelighetsgrad, bilfysikk og muligheten til å tune på bilene gjør at alt fra amatører til garvede veteraner bør kunne finne masse glede i «F1 2012».
For det handler ikke først og fremst om å vinne, det er mer en kamp mot deg selv for å oppnå de små triumfene.
Tenk deg en elendig kvalik, og du er sist i feltet ved starten til et løp – og du kjører for et lite lag. Nummer 24, alt ser håpløst ut. Underveis i løpet må du være tålmodig, veksle mellom å være avventende og aggressiv, for så å avansere i feltet. Ett lite krasj med en motstander kan være nok til å få en straff som sementerer sisteplassen.
Igjen snakker vi om disse evinnelige marginene. Bilene flyttes nærmest som sjakkbrikker frem og tilbake i feltet og ut og inn til pitstop. I et slikt scenario er en 18. plass en stor seier, en bragd. Det er ikke mange sportsspill som kan slå seg på brystet og si det er morsomt å være dårlig.
Dårlig nytt fra oven
Dessuten er «F1 2012» uforutsigbart. Det er greit å ha kontroll når sola skinner og alt flyter. Men det skjer noe med bilen når du får grus eller gress på dekkene, og ikke minst; når himmelen plutselig åpner seg.
Regn forandrer alt. For det første må dekkene skiftes, men du må også tenke helt annerledes når deg gjelder kjørestil. Mer forsiktig, mer kalkulert.
Hvis ikke havner du i pølseboden i første sving.
Den kunstige intelligensen byr også på overraskelser. De andre førerne er umulige å lese, og skaper situasjoner du må løse på brøkdelen av et sekund. Enkelte ganger kan det imidlertid virke som om rivalene er i overkant dumdristige, men hva gjør man vel ikke for å få lov til å sprute sjampis etter at løpet er over?
En mer og mer vanlig trend hos bilspill på konsoll, er at man har valgt å droppe lokal flerspiller. Dette har vært et stort tap for oss som liker å utfordre en kompis foran skjermen.
Vel, Codemasters har tatt grep. I «F1 2012» er det nemlig støtte for å spille to mot hverandre over delt skjerm, noe som er en meget hyggelig bonus. Dessuten er mulighetene over nett mange. Man kan slå hverandres rekordtider på de ulike banene, og selvsagt kjøre mot både kompiser og helt ukjente. Slikt får du testet deg mot andre enn bare den kunstige intelligensen, og det sier seg selv at racingopplevelsen blir enda mer uforutsigbar mot andre mennesker.
Vakkert verden rundt
Når det gjelder det visuelle er det uhyre lite å utsette på dette spillet. Menyene er pene og oversiktelige, banene lett gjengkjennelige og bilene er selvsagt blåkopier av de vi kjenner fra virkeligheten. «F1 2012» er gjennomført, til fingerspissene.
Det eneste som er litt dødt er stemningen rundt banene og det som skjer før og etter et race – men det tenker du ikke på når den herlige fartsfølelsen suger deg inn midt i løpet.
Det er imidlertid slik at skjønnhet koster. Prisen her er relativt lange og hyppige lastetider. De stykker helt klart opp, selv om du får se statistikker fra egen karriere mens du venter.
På sitt letteste er «F1 2012» underholdning for menigmann, et spill som viser selv de uinnvidde hvorfor Formel 1 er megapopulært verden over. Skur du opp vanskelighetsgraden snakker vi om en actionsimulator av beste merke, i typisk Codemasters-ånd.
Nei, det blir aldri en hardcoresimulator, men jeg synes likevel «F1 2012» makter å få frem hvor vanskelig det er å lykkes i disse monsterbilene, og hvor lite som skiller mellom fiasko og suksess.
Dessuten er det umulig ikke å elske et spill der det er gøy å bli nummer 18, og der hjertet nærmest hopper ut av kjeften på deg i hver hårnålsving.
Da blir det umulig å tørke av seg kjempegliset som kommer når du først klarer kunststykket å komme øverst på seierspallen. Slike spilløyeblikk er ubetalelige!
