(PressFire.no): Se for deg et ballspill mellom to lag, der alt er lov. Se så for deg dette ballspillet servert som et supertreigt strategispill, á la «Frozen Synapse», der du og motstanderen din passer spillet mellom hverandre som en ball.
Selve kampen står på pause. Alt dere gjør, er å sitte hver for dere å dra streker, tegne piler og dandere spillebrikker slik dere vil at neste runde skal utfolde seg. Ingen vet hva den andre gjør.
Alt dere kan ta til takke med, er tilstanden på kampen idet spillet frøs – litt som om du skulle satt en fotballkamp på pause og brukt stillbildet som utgangspunkt for strategien din.
Bevegelig
Så fort dere begge har gitt klarsignal, spilles kampen av og viser resultatet av alt slitet. Har du spilt «Frozen Cortex» i lengre tid vet du som regel utfallet.
Er du imidlertid ikke oppdatert på alle de eksentriske reglene autonome handlingene spillet elsker å sparke i gang, kommer opplevelsen til å være et lite helvete for deg.
I alle fall inntil du har klart å underlegge deg ett hundre prosent av alle de bevegelige delene i spillet.
Her er det med andre ord mange nyanser som bestemmer utfallet av en gitt pasning eller takling, og selv etter flerfoldige timer i spill kan det være uklart hva som faktisk vil skjer når to spillere møtes om ballen.
Løp, eller ikke løp
Hvis reglene høres uforståelige ut, er det fordi hele konseptet er ganske selvmotsigende. Mest fordi konnotasjonene bak sporten «Frozen Cortex» krasjer med det faktiske spillet.
Dette er ikke et lettbeint spill om spontanitet, lek og høyt tempo. Det er en pedantisk prosess om synsing, gjetting og pirk-arbeid.
Avgjørelser som blir tatt på millisekunder i det virkelige liv blir her utvidet til en prosess som nærmest tvinger deg til å dra fram linjalen, putte blyanten bak øret og rulle ut blåpapir. Slurver du i gjennomførelsen, har du gitt motstanderen din en soleklar anledning til å stjele ballen, noe som i de fleste tilfeller kommer til å koste deg kampen.
Det er et spill som virkelig pryder seg på sin egen kompleksitet og alle mulighetene du har. Men ikke fordi verbene du bruker til å interagere med er kompliserte. De koker faktisk ned bare ett – å løpe, eller ikke å løpe.
Resten er basert på kontekst.
Begynn å bit negler!
Står en av forsvarsspillerne dine stille idet ballen er på vei over hodet hans, tar han den imot. Står han stille idet en motspiller løper mot ham, blokker han. Hadde du bedt den samme spilleren gjøre noe annet den samme runden, det samme sekundet, hadde han verken fått tak i ballen eller stoppet motspilleren.
Timing er nøkkelordet her – dog aldri helt uten unntak.
Om spilleren din faktisk hadde fått tak i ballen, hadde han ikke hatt muligheten til å blokkere andre spillere lengre. Da er han fritt vilt, og ville mest sannsynlig blitt avskåret og hugd ned av spilleren som kom løpende. Med mindre du faktisk var rask nok til å sende ballen videre det sekundet spilleren din tok imot ballen – og han var god nok i håndteringen til at han fikk avløst ballen før den andre spilleren var innenfor omkretsen hans.
Biter du ikke negler enda er dette et perfekt spill å starte uvanen med.
Psykologisk finte
Heldigvis er forarbeid og planlegging en stor del av opplevelsen. Litt av magien bak systemet er at du får simulere omløpet akkurat som du selv vil, før du tar de avgjørende trekkene dine.
Lurer du på hvem av de to spillerne som når ballen først? Tegn opp en sti fra hver av dem, bestem deg for et krysningspunkt, og kjør simulasjonen. For et spill som gjør en såpass dårlig jobb med å formidle reglene sine, er dette ene og alene grunnen til at du nesten kan overse mangelen totalt.
«Frozen»-serien har alltid handlet om eksperimentering og testing av hypoteser på denne måten. Her er tilfeldigvis prosessen den eneste måten du virkelig får lære deg reglene på.
Likevel må du sette streken et sted også. Du kan holde på å planlegge pasninger og taklinger ut i de små nattetimer, uten at det egentlig gagner deg noe særlig. Til syvende og sist spekulerer du bare. Du vet ikke hva motstanderen din tenker eller hvordan trekket hans kommer til å se ut.
Hele denne psykologiske fintingen er selve spillet, og hvorfor du mest sannsynlig kommer til å ende opp med å digge de små øyeblikkene i «Frozen Cortex» hvor du klarer å forutse handlingene til den du spiller mot. Det er ganske langt mellom disse høydepunktene. Særlig i et spill med såpass høyt gjennomtrekk av spillere.
Men når det faktisk funker, når du klarer å lure motstanderen din trill rundt og kaster deg over målstreken etter en lang økt med dribling, knuffing og frem-og-tilbake, finnes det ikke en bedre eufori her i verden.
NB! Spillet er lansert til Windows (testet), Mac og Linux. Vi har tatt bildene du ser i anmeldelsen selv.
