(PressFire.no): Arrowhead kan kaos. Helt siden «Magicka» har de vist at de klarer å framprovosere det lille ekstra som trengs når fire spillere møtes på samme skjerm for å utrydde monster, aliens, roboter – eller hva det måtte være.
Settingen er aldri poenget. Det er opplevelsen mellom spillerne som betyr noe.
I «Helldivers» er dette veldig tydelig. Gruppen blir så å si droppet fra klar himmel ned på en fremmed planet, og må bruke alt de har forberedt av utstyr til å fullføre oppdragene sine og komme seg tilbake.
Kirurgisk presisjon
Kanskje viktigst av alt evnen til å koordinere og kommunisere. Regnestykket er ellers utrolig enkelt – dere har begrenset med midler, fienden har ikke.
I «Gauntlet» ryddet du systematisk gjennom rom for rom, mens dere plukket opp gullmynter og stekt fjærkre. Den taktikken holder ikke her. Særlig ikke når patruljene du dukker borti har til vane å påkalle forsterkninger – som igjen kaller på nye forsterkninger. Det er et typisk spill som bare blir vanskeligere og vanskeligere jo lengre dere holder avtrekkeren inne.
Ideen er egentlig å holde tempoet gående.
En god runde handler om kirurgisk presisjon, hvor gruppen ankommer overflaten, rydder all umiddelbar motstand, gjør oppdragene og forsvinner opp i atmosfæren like fort som de droppet.
Pinlig dødsfall
Men det er sjeldent tilfellet. Særlig når oppdragene er spesifikt designet for å stjele verdifull tid. Om det så er å forskanse et område i en gitt periode, bevokte en supertreig bakketransport fra A til B eller vente på at transportskipet fra hovedkvarteret skal plukke dere opp i etterkant.
Spillet stiller ellers ubarmhjertig og rustet til knalltøff kamp, og tar svært få grep for å gjøre jobben deres enklere som soldater.
Utrustning må dere kalle på selv etter at dere har landet. Frafall må erstattes manuelt. Rifler må lastes om selv om de treffer bunnen av magasinet. Og skulle dere laste om forhastet, forsvinner kulene som dugg for solen uten engang å forlate løpet.
Pass også godt på hvor du plasserer kroppen på slagmarken.
Skulle sidemannen finne på å kalle inn ekstra forsyninger, slippes de ned fra atmosfæren som bomber – uavhengig av om det står noen der eller ikke.
Det er alltid pinlig å falle død om fordi du ikke fulgte med og fikk en beholdning med førstehjelpssaker i hodet. Som regel er det din egen feil også, selv om det er veldig lett å peke på andre i kampens hete.
Våpen uten hemninger
Spillet kan være notorisk vanskelig å tyde når alle parter spiller på stortromma. Særlig når kamerat nummer én skal meske seg med laserkanonen som fyrer av kontinuerlige stråler hvor enn han snur seg, og kompis nummer to drar fram et vaklende maskingevær (og det du bare kan anta er bind for øynene).
Begge i bytte mot alt de har av hemninger.
Likevel er det nettopp dette som gjør «Helldivers» interessant. Utviklerne vet hvordan de skal utruste spillerne på et betydningsfullt nivå framfor bare et kosmetisk et. Spillet kan være en seriøs prøvelse i den rette gruppen, selv om de harde kårene også fostrer disiplin over tid.
Et lag som starter å eksperimentere med tålegrensene til hverandre og hva som faktisk kreves av spillet, finner formen veldig fort. Og da handler oppdragene mer om å tilpasse det endeløse kaoset til en forsiktig symfoni av prosjektiler og eksplosjoner.
Gulroten er selvsagt jaget etter ny utrustning, som bare bygger på kompleksiteten i bredden og lover enda mer liv og røre. Ikke bare utvider disse bitene spillet med tandem-våpen, digre kjøretøy og hardtslående luftangrep. De deler også opp symmetrien blant spillerne, og får fram skikkelig personlighet bak laget.
Det at spillet faktisk lever og ånder på denne måten hjelper når de grunnleggende mekanismene er såpass repeterende på tvers av planetene. Ikke bare mellom oppdragene, men rent overordnet også.
Magi og frustrasjon
I tillegg til all skytingen og sytingen er du nemlig med på en intergalaktisk krig, der hvert oppdrag du fullfører bidrar til den gode kampen – et lag med spill du ikke nødvendigvis føler på kroppen, men som er med på å berike økologien og heve det asosiale digitale trofe-jaget til et makronivå. Litt som Housemarque gjorde med zombieslakteren sin «Dead Nation».
Jeg liker hvordan Arrowhead tilsynelatende hever lista for hvert spill de slipper, og aldri egentlig ser seg fornøyd før de har tilført noe av seg selv i jakten på den perfekte sofaunderholdningen.
«Helldivers» kunne like gjerne ha endt opp som en frustrerende opplevelse du kanskje ville tenkt to ganger over før du inviterte bestekompisene dine for å spille. Men i stedet balanserer de hårfint mellom magi og frustrasjon, og maner fram en opplevelse som fremhever spillerne framfor spillet.
NB! «Helldiverse» er lansert til PlayStation 3 og 4, i tillegg til håndholdte PlayStation Vita. (Spillet støtter både «cross-buy», «cross-save» og «cross-play» - altså ett kjøp gir deg alle tre versjonene, og du kan lagre på og spille mot andre på kryss av PlayStation-plattformene).
