(PressFire.no): Når så mange spill handler om å finne sitt mål og drepe det, er det egentlig litt rart at flere spill ikke simulerer leiemorderyrket.
Som om planleggingen, improviseringen og utføringen av det perfekte leiemord ikke høres forlokkende nok ut allerede – her er islett av action, strategi, simulator, sandkasse og rollespill.
«Hitman», som det nye spillet i serien så elegant er titulert, føles nesten som en hyllest til det som gjorde «Hitman»-serien så populær i utgangspunktet. Men formatet er jeg usikker på.
Episodebasert skallebank
Etter «Hitman: Absolution» fra 2012 kan det virke som merkevaren har tatt et dypdykk ned i tenkeboksen. Sistnevnte fortonte seg mer som et rendyrka actionspill enn det taktisk-strategiske vi hadde blitt vant med fra tidligere spill. Det viket rett og slett fra suksessformelen.
I årets «Hitman» har den vandrende dress-reklamen Agent 47 for anledningen blankpolert issen (den glinser faktisk mer enn før!) og vendt tilbake til gamle takter. Mulighetene er mange, friheten er stor og til å begynne med kan det oppleves overveldende å måtte forholde seg til det hele.
Det har sannsynligvis utgiver Square Enix vært veldig klar over: Årets «Hitman» lanseres episodevis med cirka en måneds mellomrom, i hvert fall hvis vi skal stole på Wikipedia – og jeg vil tro at mye av tanken bak er å utheve den rike floraen av muligheter i hvert oppdrag.
Baksiden av medaljen er at denne anmeldelsen kun baserer seg på gjennomspilling av nettopp én episode (ett oppdrag), og – selvfølgelig – at dere har minimalt med innhold å bryne dere på nå i startfasen.
Per nå er kun treningsdelen og Paris-oppdraget «The Showstopper» tilgjengelig.
Format til besvær?
Dette formatet kan være både seriens verste og dårligste idé, avhengig av innholdet som slippes utover året. Episodeformatet er ikke nytt i spillsammenheng, men meg bekjent er det nytt for denne spillsjangeren.
Blir det for eksempel lansert en samlepakke senere i år vil sannsynligvis pakken oppleves mer som et «vanlig» spill enn en totalpakke med enkeltepisoder, så man kan spørre seg om utgiveren heller burde ha ventet til alt innhold er ferdigstilt.
At det føles unaturlig og uvant å måtte vente på innhold i et historiedrevet snikespill kan samtidig være forankret i akkurat dét, og lite annet: Det er uvant.
Med online skrevet i panna
På samme tid har de skiftet tyngdepunkt mot tavlebasert nettspilling, slik at insentivet om å fullføre oppdragene på nye måter er mye større. Siden nettfunksjonaliteten i all essens handler om poengtavler, er også konkurranseelementet mer fremtredende, og det kler spillet godt.
Jeg minnes et titalls gjennomganger av hvert bidige oppdrag i «Hitman: Blood Money» fra 2006 for å gjennomføre det perfekte mordet, mordet som gir en såkalt Silent Assassin-utmerkelse, og denne idéen er videreført i årets «Hitman».
Forskjellen er naturligvis at utmerkelsene i denne omgang er synlig for venner og andre spillere, men kanskje enda viktigere: Er konsollen eller pc-en på nett får man tilgang til en liste over ulike måter å snikdrepe sine mål på, samt hvor mye poeng de er verdt.
Akkurat denne listen er jeg splittet i mitt syn på. På den ene siden er det en fin oversikt over hva jeg kan ta meg til etter første gjennomspilling, en slags guide til videre eksperimentering. På den andre siden er det en sjekkliste, ikke bare over hva man kan gjøre for å øke poengsummen sin, men hvilke fremgangsmetoder oppdraget tilbyr.
Listen tar rett og slett bort noe av gleden ved å løse et oppdrag på en kreativ og tilsynelatende egen måte - selv om den også tar bort det elementet av prøving og feiling som mange kanskje ikke har tålmodighet til.
Glattbarbert begynnelse
Så hva skal man si om denne smakebiten på et spill som forhåpentligvis blir mye større?
Første episode av «Hitman» består av oppdraget «The Showstopper» i motebyen Paris, og tar passende nok sted på en motefremvisning. Målet er å drepe to personer med tett tilknytning til en terrororganisasjon, helst uten å bli sett (dette blir heller ikke eneste oppdrag i Paris, etter de tomme plassene i menyskjermen å dømme).
Oppdraget kan ta alt fra en time til ti minutter basert på hvordan du spiller, det er egentlig ikke så viktig. Tid er relativt, kvalitet er mer enn kvantitet og så videre – det viktige her er hvor solid spillopplevelsen føles allerede nå.
Enten du slipper lysekroner i hodet på folk, kler deg ut som sikkerhetsvakter, sminkører eller den mannlige modellen, skaper kaos og forvirring eller spaserer usett ut hoveddøra, legger feller eller dundrer på med håndvåpen, forgifter drinker eller kveler ditt offer med fibertråd, så er første episode av «Hitman» anno 2016 enkelt og greit en forbedring av alt det som gjorde serien berømt.
Det er en spillserie som har skapt sin egen sjanger, og nå ligger an til å gjøre suksess ved å følge og finpusse sine egne konvensjoner.
Så gjenstår det bare å se hva som skjer videre.
NB! Denne teksten er basert på den første av syv episoder, som utgjør denne sesongen av «Hitman». Vi skriver om inntrykkene fra første episode, men konkluderer ikke med terningkast før siste episode er ute.
En plate med alle episodene skal være planlagt for utgivelse i 2017.