(PressFire.no): Til å være en såpass ikonisk spillfigur, med en såpass lang historie, er det oppsiktsvekkende at Agent 47 ikke har spredt seg til flere sjangere og flere plattformer før nå.
Utviklerne i IO Interactive har tydeligvis klart å stå imot presset – så godt som samtlige «Hitman»-spill har vært kjerneutgivelser, med omfattende innhold og rendyrket spillbarhet.
Ingen spinoff-titler, ingen mobilspill eller andre sidespor. Om man ser bort fra den noe middelmådige filmen fra 2007, da.
En ny hverdag
Men ingen er tydeligvis immune mot smartmobiler og mikrotransaksjoner, og «Hitman» havner nå også på bærbare plattformer.
Heldigvis viser det seg at vi har å gjøre med et underholdende lite puslespill, som både ivaretar «Hitman»-tematikken og gir oss litt solid hjernetrim. Samtidig er det tydelig at dette er et kvalitetsprodukt, med lekker presentasjon og nydelig grafikk.
Prinsippet er svært enkelt. «Hitman Go» er i essensen et brettspill, der du blir presentert med isometriske gåter. Din jobb er å flytte på figuren av Agent 47 gjennom brettene, og nå utgangen.
Eventuelt komme frem til en person som skal drepes – noen av brettene i hver verden er snikmordoppdrag, men det innebærer egentlig det samme: du skal nå frem til vedkommende eller nå frem til utveien.
Bonuspoeng fås som regel om du får med deg en koffert (noe som krever omveier), hvis du ikke dreper noen underveis, eller, du dreper alle underveis - eventuelt, kommer deg gjennom brettet med færrest mulig bevegelser. Disse ekstrakravene varierer gjerne fra brett til brett.
Alltid noe nytt
Det er fire ordinære verdener, eller miljøer, i spillet, pluss en bonusverden som er inspirert av det ikoniske operabrettet i «Hitman: Blood Money».
Hvert av miljøene består av en rekke brett, og nye miljøer kan låses opp nok du har akkumulert et visst antall poeng. Det krever gjerne at du oppsøker de tidligere brettene flere ganger og oppfyller flest mulig ekstrautfordringer.
Men hvordan fungerer det? Den grunnleggende mekanikken er behagelig enkel, samtidig som spillet jevnlig introduserer nye elementer som kompliserer situasjonen, men også gir deg nye verktøy.
Hvert brett består av forhåndsdefinerte ruter som du og fiendene beveger seg langs. Man beveger seg tur for tur. Du flytter Hitman én gang, deretter flytter fiendene seg. Og med fiendene mener jeg diverse vakter som hele tiden er på utkikk etter en skallet snikmorder i dress.
Jobben er å unngå å bli sett av disse vaktene. De kan ta deg som regel når du befinner deg innenfor én bevegelse, og det blir som regel merket i hvilken retning de kan se for øyeblikket. Blir du fanget, veltes figuren din og blir tatt av brettet – det samme skjer om du tar du en av vaktene. Det er behagelig blodløst, til tross for agentens brutale hverdag.
Rikelig med hjelpemidler
Brettene starter enkelt nok, og mekanikkene introduseres gradvis. Det tar imidlertid ikke lange tida før Agent 47 kan ta i bruk verktøy som gjør det enklere å nå målet. Noe av det første er steiner man hiver til forhåndsdefinerte plasser, og som bidrar til å avlede vaktenes oppmerksomhet.
Deretter kommer stadig nye innretninger. Dører i bakken som lar deg teleportere til andre steder på brettet, planter man kan skjule seg i, kostymer som gjør deg usynlig for visse typer vakter, og mer.
Skytevåpen blir også et element på sikt, både skarpskytterrifler og de klassiske Baller-pistolene.
Det finnes forskjellige typer motstandere. Noen av vaktene patruljerer, noen står stille, noen har bikkjer og noen kan se i flere retninger samtidig.
Alt dette, samt stadig mer komplekse brett, gjør at vanskelighetsgraden stiger jevnt.
Visse ankepunkter
Dette fører til to ting som plaget meg:
Det ene er at det legges opp til stadig mer repetitiv prøving og feiling utover. Ofte blir det nødvendig å flytte på Hitman-figuren frem og tilbake, gang på gang, for å fremprovosere bevegelser hos vaktene, som følger sine rutiner.
Til slutt, etter mye om og men, finner man ut av den riktige ruten. Det føles uelegant og klønete, og passer ikke med agentens smidighet som vi kjenner den fra de fullverdige spillene.
Det andre ankepunktet er naturligvis mikrotransaksjoner.
Det er tross alt 2014, og dette er et mobilspill. Rett skal være rett, mikrotransaksjonene i «Hitman Go» sperrer aldri for naturlig progresjon, men det er kanskje derfor de føles ytterligere meningsløse.
Du har nemlig til enhver tid anledning til å jukse deg gjennom oppdragene. Det er bare å trykke på et ikon nederst i høyre hjørne, og få tegnet opp nøyaktig rute gjennom brettet, også inkludert eventuelle tilleggsmål. Du kan bare gjøre dette fem ganger - og deretter kan du kjøpe deg flere tips for ekte penger. Det koster fra 14 kroner for fem nye tips, opp til 105 kroner for uendelig mange. Det er et voksent beløp å betale for noe som allerede ligger fritt tilgjengelig på YouTube.
Du kan for øvrig også låse opp alle de gjenværende miljøene, for sju kroner stykket. Dette henger i det minste litt mer på grep, da du spytter inn et lite beløp for mer spillbarhet, selv om det fortsatt er juks.
Verdt å sjekke ut, uansett
Utviklerne fortjener derimot honnør for spillets visuelle rammer. Jeg testet «Hitman Go» på en iPad Air, og det ser nydelig, skarpt og fargerikt ut.
Det hentes nok fra lisensen til at det ser ut som Hitman (komplett med «Ave Maria» under brettene som krever at du dreper et mål), men samtidig står spillet helt på egne bein og krever ingen forkunnskaper om serien.
Det er ikke et perfekt spill, men det har masse sjarm, originale ideer og samtidig forblir tro til «Hitman»-prinsippene.
Det er mer enn vi kan si om mange andre mobilspill.
«Hitman Go» er per i dag kun tilgjengelig på iOS og kommer til Android i nærmeste fremtid. Et nytt, fullverdig «Hitman»-spill skal være under utvikling til de nye spillkonsollene.
