(PressFire.no): Det første «Joe Danger» ble litt feilaktig sammenlignet med «Trials HD». Begge setter deg riktig nok på motorsykler og stiller strenge krav til fingerteknikk, men «Joe Danger» har en helt annen smak.
Utviklerne i Hello Games sier de er inspirert av «Excitebike», «Tony Hawk»-spillene og crash-modusen fra «Burnout».
Oppfølgeren bretter ut dette konseptet. Nå introduseres blant annet rakettpakker, snøscootere og ski. I tillegg tas vi med på filmsettet der det åpenbart ligger til rette for både parodier og annen Hollywood-harselering.
Dino-jakt og helikoptre
Stuntmannen har siden sist blitt oppdaget av en stjerneregissør og funnet veien til filmens Mecca. Rundt om på banene (settene) er det proppet med rekvisitter, kameramenn og spesialeffekter.
Spillet er delt inn i kapitler som har større variasjon enn vi husker fra det første «Joe Danger». Joe kaster seg ut i det på ski – mens et buldrende snøskred raser.
Du får også dra på dinosaurjakt, bevege deg inn i en fiendtlig base med en rakettpakke på ryggen – eller skal forsøke å unngå missilene fra et kamphelikopter.
Prøv og feil, og prøv igjen
Den største forskjellen i oppfølgeren er at banene nå er mye mer tettpakka og varierte.
Det hagler med ulike elementer, det smeller og eksploderer rundt deg, og små eller store gjenstander på veien krever at du skal dukke eller hoppe. Det gjør at fokuset flyttes sammenlignet med det første spillet. Man føler av og til at det er et helt annet spill.
Den primale gleden ved «bare» å tenke på bestetider eller komboer drukner oppi alt dette.
Nå handler det i større grad om å pugge akkurat hvor de tøffeste hindringene ligger – og å komme seg helskinnet i mål.
Det fargerike designet og tonen er fortsatt noe som kan oppmuntre smilebåndet ditt. (Det er vanskelig å ikke humre når du for eksempel møter på et visst spillikonisk avisbud ...).
Når Joe nå beveger seg langt friere, avsløres noen svakheter ved fysikken. Av og til blir vår stuntmannvenn liggende å sprelle ute i geografien.
For kort - selv for et hundrekronersspill
Du klarer lett å gjøre deg ferdig med det meste fra historiedelen på et par timer. Det er alt for lite, selv for et nedlastbart spill som koster en hundrelapp.
Det føles heller ikke så fristende å gå tilbake for å knekke nye utfordringer, for i «Joe Danger 2» er motivasjonen å låse opp et nytt kapittel og dermed en ny filmparodi.
Riktignok kan du fortsette litt til ved å konkurrere mot folk som er rangert rundt ditt nivå, i en asynkron multiplayerløsning der du ser fargepiler rase rundt deg - eller du kan spille mot tre andre i lokal flerspiller. (Ikke online).
Skaperglede kan være redningen om du vil ha mer å gjøre. For gjennom banedesignverktøyet kan du selv kreere og skape – og etterpå dele eller laste ned online. Er du en kompletist, som elsker å sanke alle tilgjengelige stjernene (og dermed få en pro medal), er det mulig å strekke spilletiden.
Det jeg savner med «Joe Danger 2» er følelsen av rytme hånd i hånd med mestring. Det første spillet hadde den miksen. Du klarte da å finne en flyt mens du raste rundt på en motorsykkel, gjennom en loop, over et hopp – og planla den neste kombinasjonen som skulle få poengscoren til å skyte til himmels.
Nå handler det mest om å dukke unna farer og eksplosiver for å overleve.
Hadde spillet hatt mer innhold i historiebiten, eller i det minste inkludert muligheten til å konkurrere mot andre online, ville denne karakteren vært mer flatterende.
«Joe Danger 2: The Movie» er nå ute til Xbox 360 (via LIVE Marketplace). Spillet koster 1200 Microsoft-poeng, som tilsvarer cirka en hundrelapp.
