(PressFire.no): Siden tidenes morgen har det eksistert to typer «Star Wars»-spill. Den ene typen er klassikere innen sine spillsjangre og konstante påminnere om alt man elsker med «Star Wars»-universet, spill som «Tie Fighter», «Dark Forces II: Jedi Knight» og «Knights of the Old Republic».
Den andre typen er økonomiske melkekuer av varierende kvalitet, spill som «Rebel Assault», «Yoda Stories» og «Masters of Teräs Käsi». Noe kjipt, noe greit, men aldri bra.
Og nå har vi fått «Kinect Star Wars», spillet hvor «Star Wars»-universet omsider tilføres bevegelseskontroller og frarøves knappetrykking. Hvilken kategori det hører hjemme i?
Hint: Vi snakker ikke om et nytt «Tie Fighter» her.
Nikk til våre hjerter
Spillet er delt inn i fem spillmoduser, hvorav historiemodusen Jedi Destiny gjerne er det man hopper inn i først. Veldig «Clone Wars» i stilen, med forglemmelig handling, samtidig som den forsøker å blande inn stadige nikk bakover mot Den Sanne Trilogien I Våre Hjerter i form av velkjente scenarier.
Her er Yoda som skryter av hvor flink du er og Chewbacca som rauter litt, samtidig som du får skyte Tie Fightere fra et correlliansk frakteskip og fly landspeedere gjennom skauen for å sprenge en skjoldgenerator.
Her er til og med en sarlacc (også kjent som ørkentarm). Alt med norsk dubbing så flat og flau at man vil kjøre en lyssabel inn i øregangene, så det anbefales å stille Xbox-en inn på et engelsktalende land først som sist.
Det må likevel sies at spillet visuelt og lydmessig er fint polert – det ser og høres ut som «Star Wars» hele veien gjennom. Spilleren går inn i rollen som en taus jedi-padawan, og får dermed leke seg med en lyssabel.
Bytt ut kosteskaftet
Generasjoner av «Star Wars»-fans har veivet med kosteskaft og pinner, laget summelyder når de viftet i lufta og frest «kssssshh»-lyder om de traff hverandre. Vi har alle vært fengslet av duellene mellom Luke og Darth.
Når «Star Wars kid» ble en YouTube-sensasjon handlet det like mye om at vi kunne se oss selv i ham som at det muligens var snakk om et litt ukoordinert individ.
Realistisk lyssabelfekting er derfor noe nær en hellig gral for «Star Wars»-spill, noe som kan mane frem de store følelsene. En av de beste tekstene noensinne skrevet om spill, «Bow, Nigger», handler om hvordan nettopp en slik flerspillerduell utartet seg til en regelrett kamp mellom godt og ondt i «Jedi Knight II: Jedi Outcast».
Men det var bare mus og tastatur. «Kinect Star Wars» lar fans veive rundt i sin egen stue – parere, slå og vifte bort laserstråler mens man later som man endelig har den etterlengtede lyssabelen i hendene. Resultatet? Et sted mellom likegyldig og mildt engasjerende, avhengig av hvor mange fiender man sabler ned per sekund.
Sabel i stua
Plasser padawanen din midt inni en klynge av fiender, og det er lett å føle seg som en beinhard jedi der man slår og danser rundt i gnistregnet av eksploderende nytrilogi-roboter.
Kontrollene funker også greit her.
Hopper man, tar man saltoer over fienden og kan slå midt i lufta – en taktikk som brukes rimelig ofte. Disse kampene er jedimodusens høydepunkt. I møte med stadige fiendebølger ender de opp med å føles monotone etter hvert – variasjonen er minimal, selv hvis man bruker kraften til å slenge fiender hulter til bulter.
Og én mot én-kampene, duellene som burde være selve kremen i opplevelsen, oppleves som en mindre oppfinnsom utgave av fektinga i «Medieval Moves» til PS3. Du blokker høyre, venstre, opp og ned, helt til det blir din tur til å angripe. Da skal det veives, helt til energimåleren til motstanderen er tømt. Og så blir man snytt fra å utføre nådestøtet selv, og serveres i stedet en standardanimasjon.
Statisk og tamt, noe som også gjentas i spillets unødvendige duell-modus, hvor belønningen er å møte Darth Vader.
En ensom affære
Når man i tillegg ikke har muligheten til å møte en kompis i duell (hverken online eller i splittskjerm) blir det opplagt at utvikler Terminal Reality har rota til en sentral del av «Star Wars»-opplevelsen.
Andre seksjoner, som de hvor man styrer speedere, er stort sett bare frustrerende. Det er vanskelig å få følelsen av kontroll over maskineriet, og skal man i tillegg sikte på fiender flyr man kjapt inn i et tre. For all del, det samme var tilfelle i «Star Wars»-spillene på Super Nintendo, men det får da være grenser på hvor mange tradisjoner man skal følge.
Og romskytinga?
Hør: Det er 18 år siden cd-rom-«revolusjonen», da «Rebel Assault» ga folk videosekvenser de kunne peke og klikke på med musa for å skyte på ting. Skal man dømme utifra «Kinect Star Wars» har ting nærmest stått på stedet hvil siden da, sånn rent bortsett fra at man nå forsøker å peke på ting med hendene i stedet.
Sett under ett blir man slått av mangelen på kreativ tenkning i denne modusen. Når man først er på skinner kan man like godt slå til med noe mer spennende enn å gyve løs på endeløse fiendebølger og dårlig skjult resirkulering av scener fra filmene. Hva med et puslespill her og der? Mer spenstige akrobatiske øvelser?
Kinect har sine begrensninger, ja, men også muligheter – her er de i liten grad utnyttet.
Utenfor jedimodusen er situasjonen adskillig lysere, mye fordi fokuset er på enkel arkademoro med glimt i øyet.
Hopp som en rancor
I modusen Rancor Rampage får man sjansen til å være en løpsk rancor og forårsake mest mulig ødeleggelse på kortest mulig tid. Et lite hopp på stuegulvet og rancoren flyr gjennom lufta, for så å lande med et drønn, gjerne midt i et hus.
Stormtropper, jawaer og tilfeldige forbipasserende løper i frykt gjennom Mos Eisleys gater mens man knuser bygninger og slår i bakken så jorda rister. Særdeles tilfredsstillende.
Podracing-modusen er antagelig et kjærkomment gjensyn for dem som la sin elsk på arkadespillet «Episode 1: Racer» fra årtusenskiftet. Skraphandleren Watto er på utkikk etter en ny sjåfør til pod-løpene, noe som kjapt fører spilleren inn i en slags karrieremodus.
Sammenlignet med arkadeautomaten, hvor man hadde to stikker for å styre fart og retning, er kontrollene her rimelig upresise.
Riktignok blir det aldri så frustrerende som landspeeder-sekvensene i jedimodusen, men løse lufta-styringa som Kinect pålegger spillere er og blir underlegen. En patch med mulighet for håndkontroll-støtte her? Ja takk!
Sving deg for Jabba
Mest omtale er det antagelig dansemodusen som har fått i forkant, en «Dance Central»-klone hvor kjente poplåter har fått «Star Wars»-tekster. Om sånt er blasfemisk strides de lærde, men absurd er det uansett.
Spesielt når Jason Derulo-låta «Riding solo» blir til «I'm Han Solo» og smugleren selv vrikker stumpen.
Og om du trodde at slavescenen til Leia i «Return of the Jedi» ikke kunne bli mer tvilsom, vent til du ser henne danse «Hollaback Girl», her omdøpt «Hologram Girl», foran Jabba.
Selve dansingen fungerer fint, uten at dette er noen konkurrent til «Dance Central». Omskrivningene er gøy helt til de ikke er det, noe som vil komme helt an på spillerens sans for humor og grad av berusning. Og de der ute som brøler «blasfemi» til halsen er sår kan trøste seg med at dette på langt nær er det verste som har skjedd «Star Wars» i spillform.
Sett helhetlig er nemlig «Kinect Star Wars» en solid pakke. Spillet gjør ikke én ting veldig bra, men gjør til gjengjeld en drøss ting helt greit. Presentasjonen er strøken, og «Star Wars»-fans som ikke har den nye trilogien langt oppi halsen og bare er ute etter enkel moro vil antagelig finne en god del å glede seg over.
For oss andre er dette en heller dorsk affære. Det som burde vært en triumf for Kinect, gjør i stedet lite for å avkrefte fordommene mot kontrollsystemet. Bra på dans, familiespill og enkel arkademoro – for banalt for action og for upresist for racing. Det er på høy tid at noen motbeviser den sannheten.
NB! «Kinect Star Wars» er lansert til Xbox 360 (krever Kinect).
