(PressFire.no): Vent! Ikke gå helt enda. Jeg forstår hvis du etter å ha lest tittelen på spillet får et akutt tilfelle av klikke-deg-vekk-syken i pekefingeren, og jeg kan ikke si jeg klandrer deg for det.
«King Arthur II: The Role-Playing Wargame» er kanskje en av de dårligste spilltitlene noensinne. Navnet gir haugevis av assosiasjoner, og ingen av disse indikerer at det er spill av nevneverdig kvalitet vi har med å gjøre.
Men tittelen er ganske treffende. «King Arthur II» (vi dropper resten av navnet) er først og fremst et strategispill, hvor man bytter mellom å styre riket og å kjempe kamper i episk skala. Har du spilt «Total War»-spillene vet du litt om hva du begir deg ut på.
Men likevel er «King Arthur II» et helt eget udyr.
Historisk korrekthet «gone horribly wrong»
I «King Arthur II» snører du på deg brynjen og hjelmen til legendariske kong Arthurs sønn, William Pendragon. Grunnen til det er at gamlefar Arthur lider av livstruende skader etter et mislykket hærtokt.
Ettersom det runde bordet plutselig også er mistenkelig tomt for middagsgjester, faller det til junior å redde farens svekkede rike mot de onde demoniske kreftene som er i ferd med å oppsluke alt.
De lærde strides hvorvidt kong Arthur, sverdet i stenen og ridderne av det runde bord noen gang har eksistert. For dette spillets skyld er det nok like greit å glemme alt du har lest om den legendariske kongen og datidens Britannia.
«King Arthur II» er nemlig omtrent like historisk korrekt og troverdig som «Ringenes Herre»-trilogien.
Flyvende flaggermusmenn, troll og varger er bare noen få mytologiske skapninger du vil møte på i spillet, i tillegg til et utall mer tradisjonelle soldater av typen bueskytter, spydsoldat, kavaleri og så videre. Trikset er å vite hvem som tar rotta på hvem.
Stein, saks papir
Kampene i «King Arthur II» er nemlig, som så mange andre strategispill, basert på den hellige treenigheten stein, saks og papir. Alle soldattyper i spillet har én type fiende de er sjanseløse mot, og en type de kan knuse med armene i fatle.
Derfor er det ikke umulig å miste en hel kavaleribataljon på femti velutrustede riddere mot en liten gruppe bønder med skarpe pinner og skinnvester som rustning.
Dessverre er det ikke så mye annet å forholde seg til på det taktiske plan. Selv om terreng, miljø og vær visstnok spiller en rolle i hvordan kampene utarter seg, er spillet rett og slett alt for dårlig på å vise deg at manøvreringene dine har en innvirkning på slagets gang.
En av spillets største mangler er rett og slett at uansett hvor mye du styrer og steller med å legge innfløkte strategier, så vil tilfeldigheter, elendig kunstig intelligens eller mangel på oversikt sannsynligvis legge alt du måtte ha planlagt på forhånd i grus.
Og når ting først faller sammen er det desto vanskeligere å ordne opp igjen.
Modige og dumme bueskyttere
En gang opplevde jeg at bueskytterne mine, av helt eget initiativ, plutselig fant ut at det lureste for deres egen overlevelse ville være å stille seg foran mine tungt bevæpnede soldater, helt åpne for angrep fra fiendens infanteri.
Jeg har visst svært modige bueskyttere i hæren min. Svært modige, og ekstremt dumme.
På grunn av den utdaterte grafikkmotoren til spillet tok deg meg en stund før jeg i det hele tatt merket at noe var på ferde. «King Arthur II» er ikke et stygt spill, til tider er det ganske så vakkert. Problemet er at det er omtrent umulig å skille soldatene fra hverandre.
Da jeg omsider registrerte at bueskytterne mine hadde satt i gang kollektivt selvmord prøvde jeg å få stakkarene i retrett, mens jeg samtidig sendte frem to av mine mest hardbarkede bataljoner med nærkampssoldater.
Redningsaksjonen jeg satte i gang viste seg kjapt å være fånyttes, ettersom bueskytterne fulgte filosofien som innebærer å gå rett frem, samme hva de støter på.
Tilrettelagt for ravende galskap
Det de støtte på var selvsagt bataljonene med nærkampssoldatene jeg hadde sendt for å redde dagen. Resultatet ble dermed ikke at bueskytterne kom seg i sikkerhet, slik som planen var.
I stedet ble de stående, ute av stand til å bevege seg, med ryggen til fienden mens de ble slaktet for fote.
Supersoldatene klarte selvsagt ikke finne veien rundt bueskytterne, og ble stående å stirre apatisk på at kameratene ble hakket i filler. Av og til er begrepet «kunstig intelligens» alt for snilt.
Etter hvert lærte jeg meg å legge til rette for mine soldaters ravende galskap, slik at ekstreme tilfeller som dette ble sjeldnere og sjeldnere.
Så lenge alt går som det skal er det nemlig helt grei underholdning å lede hæren din i kamp. Men det endrer ikke det faktum at jeg både titt og ofte lot datamaskinen ta seg av taktikkeriet, mens jeg fokuserte på å lede Britannia i kampen mot de onde demonene fra kartet i tronrommet.
Savner oppgraderingstreet
Det er nemlig ikke på slagmarken «King Arthur II» er på sitt mest interessante. Store deler av tiden tilbringes på verdenskartet, hvor du kan sende hærene dine på forskjellige oppdrag, inngå allianser, bygge ut byer og overta nye territorier.
Hvis Civifil-en i deg nå begynner å bli upassende opphisset må jeg dessverre skuffe deg. Selv om du får inntrykk av at du styrer et rike er alt det du gjør rettet mot én ting: å gjøre soldatene dine sterkere.
Uansett om du bygger en smie i en av provinsene dine, inngår en allianse med en nabostat eller fullfører et oppdrag, det eneste som skjer er at du får tilgang til mer effektive soldater. I praksis kunne hele denne delen av spillet vært byttet ut med et oppgraderingstre – av typen man er kjent med i rollespill.
Likevel er illusjonen såpass gjennomtenkt at den gir en vanligvis noe kjedelig prosess egne bein å stå på, og du føler at du driver med noe som er større enn å bare oppgradere hæren din.
«Orkester» bestående av én
Underveis i spillet blir en rekke helter med i armeen din. Disse heltene er ekstremt sterke soldater og leder, som attpåtil svinger tryllestaven så med en finesse som ville få selveste Merlin til å bli en grønn padde av sjalusi.
De sagnomsuste heltene blir også sterkere etter hvert som man spiller, og spilleren har betraktelig frihet til å utvikle disse i ønsket retning.
Du merker riktignok ikke alltid så utrolig mye til heltene i hver enkelte kamp, men det er utvilsomt morsomt å kaste en ildkule inn i en flokk med bueskyttere og se jorden implodere under føttene deres, og deretter sende dem himmelhøyt.
Spillet kunne ikke med stolthet kalt seg et rollespill uten «quester», eller oppdrag. Og frykt ikke, det er massevis av jomfruer i nød som trenger din hjelp, både kvinnelige og mannlige.
Disse oppdragene presenteres i ordentlig rollespill-stil, med morsomt skrevet dialog og mulighet for å gjøre egne valg.
Som om ikke det skulle være nok blir samtalene fremført av en stemmeskuespiller med akkurat tøff nok stemme til at det bare blir litt flaut å høre på. Jeg synes likevel utviklerne kunne ha påkostet seg et skuespillerorkester på mer enn én person.
Nostalgifaktoren er til å ta og føle på
Oppdragene kan være så kjedelige som å vinne et enkelt slag, eller inngå en allianse. Men de stiligste og mest finurlige sekvensene i spillet er når Sir William lar soldatene bli i leiren, og setter ut på eventyr på egen hånd.
Da skifter spillet totalt karakter, og blir et slags tekst-basert eventyrspill, slik de eldste av oss kanskje husker fra spillbransjens spede dager. Gjøremålene i disse oppdragene er mange og varierte, men typisk innebærer det å snakke med forskjellige personer du treffer på, løse tenkeoppgaver og finne skjulte innganger til slott for å spare mest mulig menn. Kort sagt er det du som velger hvilken retning fortellingen skal ta.
Alt som skjer i disse oppdragene blir lest opp av den stakkars overarbeidede fortelleren, og det er jeg som spiller som gjør alle valg. Valgene du tar får konsekvenser senere i spillet.
Derimot er spillet totalt ribbet for filmsekvenser og andre slike ufyselige moderne ting. Dette har kanskje budsjettrelaterte grunner, men liker du å lese bøker er dette derimot helt prima fortellerteknikk, og jeg begynte etter hvert å sette mer pris på skildringene av kamper enn å kjempe disse kampene selv.
Noen vil kanskje bli skuffet av hvor lite visuelt stimulerende fortellerstilen i spillet er.
Har karisma
Til syvende og sist er «King Arthur II: The Role-playing Wargame» litt av en kuriositet. Det er ikke snakk om noe storslått spill, det er det ingen som vil påstå.
Men spillet har en karisma som ikke kan fornektes.
Det er selvsagt umulig å skrive en anmeldelse av «King Arthur II», uten å nevne elefanten på slagmarken: «Total War»-serien. Slagene i spillene ligner så mye på hverandre at sammenligning er umulig å unngå. Og det er ikke en sammenligning «King Arthur II» kommer særlig godt ut av.
Spillets kampdel føles mest av alt som «Total War»-seriens mindre talentfulle, men elskelige lillebror. Du vil så gjerne at han skal lykkes i alt han prøver på, men så plutselig en dag så snubler han utenfor et stup og lander i en møkkasilo.
Avgjørende må det være, at til tross for spillets mangler og rare valg, så har det en unektelig sjarm. Mer enn noe annet minner det meg om lykkeligere tider, da spill kom i store pappesker med manualer tjukke som fantasy-bøker, og da bra skuespill i denne bransjen var sjelden vare.
Det eneste jeg vet sikkert, er at jeg kommer til å fortsette å spille «King Arthur II: The Role-Playing Wargame» en god stund til. Britannia er en koselig plass å feriere, til tross for en og annen demon.
NB! Spillet ble lansert til pc 27. januar.
