(PressFire.no): «Elite:Dangerous» er nettspillet der man leker romfarer og veksler mellom slåssing, handel og utforskning.
Til tross for at du har en enorm galakse å boltre deg i, har de fleste spillerne holdt seg inne i «boblen», det området hvor spillets tre hovedfraksjoner krangler om makt og innflytelse.
En del spillere har likevel våget seg utenfor, på langtur ut i de uutforskede områdene rundt Melkeveien. Og der ute har det jaggu dukket opp uventede ting.
Eller, for de som har spilt de tidligere utgavene av «Elite» er de mer ventet. Helt siden originalen i 1984 har de virkelige slemmingene i «Elite»-sagaen ikke vært pirater eller skumle militære, men derimot insektrasen Thargoids.
Venter på at det ringer
Men i «Elite:Dangerous» har de, eller eventuelt andre «utenomjordiske», glimret ved sitt fravær. Inntil i våres. Noen av de som dro på oppdagelsestur fant nemlig en form for biologiske prober langt ute i Pleiadene.
Og etter hvert fant man også noen mystiske utvekster på enkelte ellers døde planeter (se tidligere Pressfire-sak: [lenke]). Nettsnakket begynte: - Nå kommer Thargoidene!
Bortsett fra at de ikke kom. I stedet begynte konspirasjonsteoriene å svirre. Men så, i en video med spillskaper David Braben i forbindelse med en opptreden på GamesCon, fant noen luringer det som viste seg å være en binærkode.
- We don't take kindly to your kind around here
Det viste seg at katastrofen hadde skjedd rett rundt hjørnet for der jeg befant meg, så jeg måtte bare poppe over for å ta en titt. Det som møtte meg der, burde skremme en hver som ønsker seg en koseversjon av vårt mulige møte med skapninger fra andre planeter.
Scenen var som tatt rett ut av en amerikansk rural horror-film, med skytegale hillbillies som plaffer løs på han som hadde gått av toget på feil stasjon.
Det var det fullstappet med skip i alle kategorier. Praten gikk livlig pilotene mellom, og mange hadde med seg mat og drikke. Dopauser ble jevnlig kunngjort.
Men det mest oppsiktsvekkende var mengden skyts som ble rettet mot skipsvraket. Virtulle lasere og missiler eksploderte til stadighet, og en del skikkelige våghalser benyttet anledningen til å ta rennafart og kakke romskipene sine i det halvt begravede vraket. Latteren runget (via tekst-chat).
Skytingen var typisk nok ikke et resultat av nysgjerrighet og utforskertrang, men derimot av ren kjedsomhet. Her hadde de spurtet gjennom verdensrommet for å ta del i den største begivenheten i historien, og så skjer det ...ingenting?
Da er det bare én ting å gjøre: se om du klarer å ødelegge noe. Akkurat som en toåring med sin første lekehammer tester hva som skjer når hun klasker den i stuens glassbord, bare må en rompilot sjekke hvordan en besøkende fra en annen galakse reagerer på å få en håndfull målsøkende missiler opp i ratata.
Som et bilde på menneskelige reaksjonsmønstre i møte med det ukjente er det en smule urovekkende.
Hvis en besøkende fra en annen klode skulle finne på å ankre opp her nede uten å på forhånd ha sikret seg audienser med både konger og presidenter, er faren stor for at den blir møtt av hagleskudd og nødraketter inn gjennom frontruta, etterfulgt av en rap.
Spill død, og de går bort
Etterskrift: Etter å ha ventet et par dager vendte jeg tilbake til det styrtede romskipet. Caps- og overallpublikumet hadde nå forlatt åstedet, antagelig for å vende tilbake til «boblen» til fordel for mer utfordrende aktiviteter.
Nå rådet det i stedet en ganske merkelig stemning der ute på den kalde steinen. Det var som å komme for sent til festen, hvor alle fremviste en blanding av frykt for at man skulle bli angrepet av nabolagets slemme gutter (såkalte «griefers» er kjent for å dra til kjente samlingssteder for å skyte på spillerskip), og en glede over å finne likesinnede man kunne slå av en prat med.
Selve vraket hadde mistet all interesse, det hadde endt som en benk bak et hjørne i skolegården hvor man fikk være litt i fred og skravle uten at noen kom og laget kvalm. Hvis de ikke-menneskelige har gode hensikter, ville dette vært det perfekte tidspunktet å dukke opp på. Da skulle de fått en kopp rom-te.